---
Dette er saken
I mai og juni fikk fikk utestedene Blå og Fisk & Vilt i Oslo inndratt skjenkebevillingene. Blå fikk senere utsatt avgjørelsen og vil muligens overleve likevel.
Debattene i ettertid har dreid seg om det er musikkprofilen som skal til livs, eller om det er ordensproblemene rundt utestedene som er årsak til inndragnigen av bevillingene. Å miste skjenkebevilliningen betyr det samme som å stenge.
---
I de siste månedene har vi opplevd tiltagende debatter og frustrasjoner i takt med at de to kulturelt sentrale utestedene Blå og Fisk & Vilt ble truet med inndragning av sjenkebevilgningen – i praksis kroken på døren. Paradoksalt nok er det politiets musikkpreferanser som får en sentral rolle i denne bestemmelsen. Spesielt hiphop-musikken blir av ordensmakten ansett som en kilde til bråk og vold, samt økt arbeidsbyrde for politiet.
Skule Wigenstad og Kristin Buvik skriver i Morgenbladet 15. juli at debatten om «musikkpolitiet» er et blindspor. Basert på studier av skjenking og vold argumenterer de at det er lite sammenheng mellom musikksjangre og vold, men at problematikken ofte knyttes til «steder med ungt klientell, høy musikk, lite lys og stor tetthet av gjester». De anbefaler å finne en løsning hvor de interne problemene kan håndteres uten å true en hel musikksjanger, kulturlivet vårt og byens mangfold. Dette nikker vi enig til, samtidig som det er viktig å poengtere hiphopens rolle i den mangfoldige byen.
Det finnes ikke konkrete fakta eller forskning som beviser at hiphop-musikk fører til mer bråk enn andre musikksjangre. Det er derimot påvist at hiphop-musikk og generelt hiphop-kulturen er en viktig immateriell kulturarv i Norge som har utviklet seg gjennom 30 år. I motsetning til påstanden om hiphop som «bråkete og voldelig» sier musiker og gateprest Carl Petter Opsahl i sin doktorgradsavhandling at hiphop inneholder ulike uttrykk for spiritualitet. Hiphopen er en måte å formidle estetikk, politisk engasjement og etnisk kulturell identitet. Hiphop og gatekunst er folkets kunst, den er med på å menneskeliggjøre byen med ulike følelser og representasjoner av hverdagsliv. Og ja, Blå er et viktig sted for hiphop-kulturen og graffitimiljøet som det er viktig å ta vare på, hvis vi reelt sett ønsker å ivareta byen som scene for et vidt spekter av sosiokulturelle uttrykk.
På Blå ser vi både hiphop og grafitti, som kom til Oslo på midten av 80-tallet, og er del av vår felles kulturhistorie. Grafittien ga rom for en kunstnerisk uttryksform i byrommet som er svært allment tilgjengelig. Blå fungerer som et galleri for ukommersielle kunstneriske uttrykk i det offentlige rom. Blå ligger midt i byen ved elva, hvor øst møter vest. Grafittien møter grønne kronblader og musikken blandes med sildrende vann. Akerselva og piletrærne som vokser så majestetiske langs den, er del av det kulturelle stedet som vi har skapt, hvor vi har valgt hva som får lov til å vokse og hva som skal kuttes ned.
La oss minne om at Blå ikke bare er et sted for hiphop musikk. Gjennom de siste tiårene har Blå og området rundt dannet synergieffekter hvor ulike sosiale og kulturelle funksjoner som visuell kunst, musikk, foredrag, graffiti, dans og uteliv blandes. Det er ett av noen få steder i Oslo som har et så bredt, mangfoldig og attraktivt sosialt og kulturelt liv.
Den mangfoldige byen rommer forskjellige mennesker og dermed de ulike stedene som disse menneskene skaper, derfor blir den faretruende muligheten for at Blå må lukke i en større diskusjon om hvilken by vi som bor her ønsker at den skal være. Ikke alle i Oslo har vært på Blå eller ønsker å svinge sin dansefot der, men dette stedet er likevel symbolsk viktig i for at Oslo skal være en by for alle uansett sosial og kulturell tilhørighet. Aristoteles sier det så klart som at «byen består av ulike typer mennesker; lignende mennesker kan ikke bringe byen til eksistens.» Dette anser vi som like sant, og om ikke mer riktig i dagens byer som i oldtidens greske bysamfunn.
I Oslo anno 2016 er det ikke få ganger vi ser turister stå i kø ved Blå for nettopp å ta bilder av de kunstneriske uttrykksformene som stedet gir rom for. Ved søk på Instagram popper det opp enorme mengder med bilder fra Blå, som viser det mangfoldet stedet rommer i form av loppemarked, lekeplass, konsertscene, gategalleri, møteplass og offentlige utrop. Sistnevnte kommer tydelig til uttrykk i skiltet med teksten «Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker» som nå henger over elva like ved Blå. Både turister, beboere og lokale forskere stopper opp på broen for å få med seg dette utropet i den offentlige debatten og dele det videre både på sosiale medier og her i avisen.
Den gode byen er ikke bare vakker, den legger premisser for at hver enkelt av alle oss forskjellige Oslo-boere kan overleve, arbeide og finne menig i tilværelsen. Det kan hevdes at byen alltid har vært et lykkeprosjekt, ikke i form av et sted hvor alle drømmer går i oppfyllelse, men et sted hvor vi kan jobbe hardt for å nå våre mål og gjøre våre liv meningsfulle. En god by bør derfor gi muligheter for at flest mulig føler at de kan utfolde seg; trives i verden, skape nære relasjoner med andre, oppleve personlig vekst, føle betydningsfullhet og selvstendighet. Dette gir vi rom for gjennom flest mulig forskjelligartede møtesteder i byen, ikke ved å lukke de stedene som er «annerledes».
Som den kjære og ofte siterte byviteren Jane Jacobs skrev: «byer har bare kapasitet til å gi noe til alle, bare fordi, og bare når, de er skapt av alle.» Dessverre er det lett å føle seg liten sammenlignet med store utbyggere, politiet, byråkratiet og de fysiske rammene som allerede eksisterer. Det er her graffiti, musikk, gerilja-dyrkeprosjekter og andre kulturelle uttrykk spiller viktige roller i den demokratiske byen. La oss stå sammen om den mangfoldige byen. Når vi lever ut våre liv i et urbant fellesskap har vi rett til å være med på å forme stedets fremtid. Tar vi vare på vår by, skaper vi rom for oss selv. Det er med andre ord ikke bare politiet som skal ta vare på Oslo. «Jeg har noe å si / En ny teori / Skriv poesi, på gategalleri.» La oss verne om byens mangfoldighet og videreføre hiphopens direkte samfunnsdebatt.
Katja Bratseth er stedsantropolog og Laima Nomeikaite er samfunnsgeograf ved Norsk institutt for kulturminneforskning.