Kronikk

En filosofi for vår tid

Sosialantropologi viser hvordan mennesker er like og forskjellige, og at mye kunne ha vært annerledes, også her. Nå bør antropologien for alvor inn i skolen.

---

Sosial­antropologi

Universitetsfag som tar for seg de kulturelle og sosiale sidene ved menneskelige samfunn. Feltarbeid og deltagende observasjon er mye brukt som metode.

---

For tyve år siden skrev Aftenpostens daværende kulturredaktør Håkon Harket at det var som om mange gikk omkring med en liten antropolog i magen. Sosialantropologien var en nøkkel til å forstå samtiden. Den viste frem og gjorde rede for verdens kulturelle mangfold uten å dømme. Den viste at sosiale og kulturelle grenser som ble oppfattet som naturlige, kunne problematiseres. På sitt mest politiske kunne antropologien brukes til å kritisere nasjonalisme og forsvare minoritetsrettigheter, og dette ble da også gjort.

Mens sosiologi og kriminologi et par tiår tidligere hadde tilbudt en forståelse av skjulte maktstrukturer, klasseforskjeller og kjønnsdiskriminering, var det antropologiens tur til å få en plass i solen. Vi antropologer mente oss i stand til å kaste lys over globaliseringens kulturmøter, innvandringens dilemmaer og mye annet, ofte ved hjelp av overraskende sammenligninger, som da vi påpekte at det var paralleller mellom krigene på Balkan og konflikter i tradisjonelle afrikanske samfunn.

Harket ville ikke ha skrevet den kronikken i dag. Antropologiske perspektiver på kulturelt mangfold møtes med merkbart mindre interesse og generøsitet i de skandinaviske offentlighetene i 2016 enn tilfellet var i 1996. Nå er det sjelden at opinionsledere og politikere forsvarer flerkulturalitet som et gode og en ressurs. Når de sier «integrasjon», mener de vanligvis «de andre bør bli mer som meg».

Et symbolsk øyeblikk inntraff da Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og David Cameron omtrent samtidig uttalte at «multikulturalismen har spilt fallitt» (riktignok uten å presisere hva de mente). I europeiske forskningsprosjekter er antropologiske prosjekter dessuten for tiden dårlig representert. (Jeg nevner for ordens skyld at min egen forskning er finansiert av EU, og det er jeg takknemlig for.)

Mer alvorlig er det at antropologien er under kraftig press i mange land. Som leder for den europeiske antropologforeningen (EASA) har jeg det siste året skrevet en rekke brev til søsterorganisasjoner, myndigheter og domstoler i ulike land for å markere bekymring over tendenser vi ser mange steder. I Viktor Orbans Ungarn ble det kunngjort at masterprogrammet i antropologi skulle nedlegges, symbolsk nok samtidig som Ungarn bygget gjerde langs den serbiske grensen. I Storbritannia ble det i fjor vedtatt å legge ned antropologi som valgfag i skolen, få år etter at det var blitt introdusert. I Japan er antropologi i ferd med å forsvinne fra mange universiteter.

Perspektivene fra antropologien kan være en motgift mot moralsk panikk.

I andre land er situasjonen enda mer presserende. Naturligvis er det mange yrkesgrupper som rammes av den autoritære dreiningen i Tyrkia, men antropologer – som ofte forsker på kurdere, homofile og andre minoriteter – er mer utsatt enn de fleste. I Brasil er den nasjonale antropologforeningen ABA, som har flere tusen medlemmer, blitt utsatt for trakassering og trusler fra den nåværende regjeringen, som er kommet til makten gjennom noe som minner sterkt om et statskupp. Mange brasilianske antropologer arbeider med urfolk, og er derfor potensielle kritikere av planer om å oppnå økonomisk vekst gjennom gruvedrift, kvegranching og jordbruk i stor skala. I juni kom videre beskjeden om at vår kollega Homa Hoodfar, som arbeider i Canada og skriver om kjønn og religion i Iran, var blitt varetektsfengslet mens hun var i Iran for å besøke familie.

Det ligger en implisitt kulturkritikk i sosialantropologien, som derfor lett kan bli et hår i suppa og sand i maskineriet. Antropologer gir stemme til mennesker som ellers ikke ville blitt hørt, stiller ubekvemme spørsmål til tattforgittheter i kulturen; de både studerer og bidrar til destabiliseringen av sosiale og kulturelle grenser. Antropologer slutter aldri med å stille det besnærende enkle, men særdeles komplekse spørsmålet «Hva er betydningen av ordet vi?».

Imidlertid skal vi ikke glemme at ordet kritikk dypest sett viser til en grundig, fordomsfri og mangesidig vurdering, som i Kants tre kritikker. At han skrev Kritikk av den rene fornuft gjorde ham jo ikke til en motstander av den rene fornuft. Antropologiens kulturkritiske perspektiv bør derfor ikke forstås som en politisk posisjonering, men som bidrag til å utvide den store samtalen om hva det vil si å være menneske.

I deler av norsk offentlighet blir forsøk på å forstå kulturforskjeller møtt med hånlig latter. Det blir antydet at denne typen forståelse fører til en apatisk handlingslammelse der det blir umulig å ta moralsk stilling til noe som helst. Det stemmer ikke. Som Marx og Engels uttrykte det, er det nødvendig å forstå verden for å kunne forandre den. Det er aldri en ulempe å vite hva slags verden mennesker lever i – enten man arbeider med bistand i sør eller integreringsproblematikk i nord – dersom målet er å bidra til forandringer i deres liv eller ens eget. Å forstå er ikke det samme som å forsvare.

Som Fredrik Barth (1928–2016) uttrykte det, er det nødvendig å forstå ethvert samfunn ut fra dets egne forutsetninger. Vi mennesker er både like og forskjellige, og i denne krympende verden trengs kunnskap om begge deler samtidig. Den globale kapitalismen gjør både ressurser og forbruksmønstre sammenlignbare, mens kommunikasjonsteknologien krymper verden og skaper grunnlag både for global dialog og globale misforståelser. Samtidig har vi de siste årene sett en eskalerende fremvekst av til dels aggressive former for grensesetting og tilbaketrekning. Sosialantropologien kan være en vaksine mot intolerant fanatisme og ekskluderende identitetspolitikk, fra islamisme til høyrenasjonalisme. Men perspektivene fra antropologien kan også være en motgift mot moralsk panikk.

I Norge, som i mange andre land, reagerer medier og opinionsledere med sjokk og vantro hver gang det kommer for en dag at en del mennesker har en annerledes personforståelse og et verdigrunnlag som skiller seg fra deres eget. Med et minimum av antropologisk dannelse ville disse reaksjonene ha vært unngått. Antropologien forteller oss at ikke alle mennesker på alle måter er som deg og meg, og at det alltid har vært slik.

Hvis en antropolog og en økonom blir bedt om å holde hvert sitt foredrag på en konferanse, reagerer tilhørerne kanskje ved å slå fast at økonomens innlegg er viktig. Antropologen får derimot høre at det hun sier er fascinerende. Oppgaven i vår tid består i å vise at det som er fascinerende, også er viktig. Kanskje endog viktigere enn det som bare er viktig, uten å være fascinerende.

Som dannelsesfag er sosialantropologien uvurderlig, spesielt i vår tid, når vi opplever at respekten og ydmykheten overfor det som er fremmed og annerledes, er på vikende front. Derfor bør antropologiske perspektiver inn i skolen på alle nivåer. Unge mennesker må så tidlig som mulig få anledning til å lære om global ulikhet, historiske forskjeller og kulturell variasjon som burde være en kilde til berikelse, og ikke et offer for drømmer om renhet og ensretting. Denne typen innsikt er like viktig i dette århundret som filosofisk dannelse var i det forrige. Sosialantropologien er en praktisk filosofi for vår tid.

Mer fra Kronikk