---
Århundrets rettssak
---
Den 10. juli 2016 traff Kongen i statsråd vedtak om tildeling av konsesjoner for leting og utvinning av olje og gass i Barentshavet sør. Dette er første gang på over 20 år at helt nye områder på norsk sokkel åpnes for oljeindustrien. Vi påstår at dette vedtaket er i strid med retten til miljø i Grunnloven § 112.
Denne bestemmelsen sier: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»
Jeg vil gjøre gjeldende at vedtak som åpner for utvinning av leting og utvinning av olje og gass i Barentshavet bryter med denne bestemmelsen. De langsiktige følgene av en uansvarlig klimapolitikk vil også undergrave demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene og dermed bryte med § 2 i Grunnloven.
Jorden vil selvsagt bestå om den blir fire eller seks grader varmere, og i en eller annen forstand også et miljø. Men vi mennesker påvirker nå jordens overflate og dermed livsbetingelsene for en rekke organismer, herunder oss selv, på en slik måte at det vil sette geologiske spor.
Jeg vil gjennom vitneførsel vise hvordan vi styrer mot en klimautvikling som er ødeleggende for miljøet slik Grunnloven forstår det. Nordområdene vil bli helt annerledes. Enten forsvinner isen og tilvante levemåter må legges helt om. Eller så snur Golfstrømmen, og Nord-Norge vil bli et isøde. I andre deler av verden vil mulighetene for matproduksjon bli ødelagt av tørke og stigende hav. Dette vil bringe hundretalls millioner av mennesker på vandring og bryte ned verdens politiske og sosiale institusjoner. Dette vil berøre også Kirkenes, selv om de lokale klimaeffektene isolert sett skulle vise seg gunstige. Noen ekstra arbeidsplasser eller ekstra virksomhet kan ikke veie opp for dette. At petroleumsvirksomhet gir oss arbeidsplasser og velferd gir oss ingen rett til å ta velferden fra andre.
Det er ingen unnskyldning at heller ikke andre land følger opp sine klimaforpliktelser. At også andre stjeler, er ingen unnskyldning for tyven. Når vårt politiske system svikter så totalt, og gir grådigheten fritt spill til å forsyne seg av andres gods bare fordi de ikke er her for å forsvare dem, ser vi ingen annen utvei enn å appellere til retten for å få stanset denne selvtekten.
Staten hevder at søksmålet rettsliggjør det som til nå har vært demokratiske beslutninger. For 200 år siden mente land som hadde ressurser og makt til det at de hadde rett til å underlegge seg andre land og folk og tilegne seg ressursene som fantes der. Slik la England, Frankrike og andre europeiske land grunnlaget for sin velstand og storhet. I dag er det ingen som tviler på at denne virksomheten var forbrytersk. I vår tid tas ressursene fra våre etterkommere. Dette er ikke bare en metafor, men en like reell kolonialisering som fortidens imperialisme. Forskjellen er at de som bestjeles og utarmes ikke må fordrives og undertrykkes. Men virkningene for dem er like reelle som virkningen av kolonialismens utbytting. Å stoppe dette er ikke et spørsmål om politikk, men om rett og moral.
At også andre stjeler, er ingen unnskyldning for tyven.
Folkesuvereniteten bygger på at folket skal gi seg selv sine egne lover gjennom demokratiske organer. Vi bestrider ikke at de politiske organene og prosessene i Norge er demokratiske. Men det er ikke demokrati og suverenitet når de som bærer byrdene av de beslutningene som fattes utelukkes fra beslutningsprosessene. Vi reiser dette søksmålet på vegne av våre ufødte. Etterslekten er rettssubjekter med rettigheter i miljøspørsmål. Vi reiser søksmålet også vegne av befolkningen i byer som Hong Kong, Mumbai og Shanghai, byer der en fjerdedel av befolkningen bor i områder som vil være under vann om hundre år selv om to-graders målet nås. Vi reiser søksmålet på vegne av befolkningen på middelhavskysten til Spania, Frankrike og Italia, som vil være ørken og ikke ferieparadiser.
Staten hevder at den har gjort og gjør det som kan forlanges for å bekjempe klimatrusselen. Faktum er at norske utslipp av CO2 har økt dramatisk siden 1990-nivået, og ingen av nasjonens tallfestede krav til utslippsreduksjoner har blitt møtt. Det er nødvendig med en rask nedgang i verdens bruk av petroleum for å hindre de ekstreme konsekvensene global oppvarming vil medføre. Tilrettelegging for petroleumsutvinning langt inn i fremtiden er ikke forenlig med den reduksjon i CO2-utslipp som er nødvendig for å unngå ødeleggende klimaendringer. For å bevare et stabilt klima må all ny olje og gass bli liggende i bakken. Det inkluderer den norske oljen i Barentshavet.
Staten sier at hvert land må ta ansvar for sine egne utslipp, og at de som må begrense følgen av bruk av fossil energi er de som bruker den, ikke de som produserer den. Det er riktig at dette er tilnærmingen i de internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. Men de internasjonale rammeverkene har samme innebyggede svakheter som de hjemlige politiske prosessene. Dette har dommere i flere land begynt å innse. I Norge har vi lang tradisjon for at for å begrense bruken av skadelige stoffer, må man begrense tilgangen. Like naturlig som å stoppe gaukeren og langeren, er det å begrense produsenten av fossilt brennstoff når forbruket skal begrenses. Langerens tapte profitt er det ingen grunn til å felle tårer over.
Grunnloven § 112 sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Vi ber retten beskytte denne retten gjennom å sette og håndheve grensene for det norske folkets selvtekt.
Teksten er en forkortet versjon av prosedyren i Morten Traaviks iscenesettelse «Århundrets rettsak», der Hans Petter Graver har rollen som aktor.