I et forskerliv opplever man både dype skuffelser over ikke å komme noen vei, og minst like store gleder ved plutselig å oppdage ny kunnskap og til nå ukjente sammenhenger. Vi, som henholdsvis litteraturforsker og medisiner, erfarer forskeryrket som både meningsfullt og givende, og vil ikke nøle med å anbefale yrket til andre. Men ikke alle er enige med oss.
Bare halvparten av dagens unge forskere vil anbefale andre å ta fatt på en forskerkarriere. Samtidig ser færre studenter enn før en forskerkarriere som attraktiv. Det samme gjelder for doktorgradskandidatene: Færre vil bli forskere.
Slik kan vi oppsummere et kunnskapsnotat Forskerforbundet og Akademiet for yngre forskere sammen har utarbeidet. Flere nyere undersøkelser, blant annet Karrierebarometeret 2017 og NIFUs ferske rapport om doktorgradskandidater, bekrefter en bekymringsfull trend: Forskeryrket er mindre attraktivt blant dagens unge enn tidligere. Mens 46 prosent av masterstudentene i 2014 så forskeryrket som attraktivt, hadde andelen falt til 38 prosent i år. Mens 51 prosent av doktorgradskandidatene ønsket seg til universitets- og høyskolesektoren i 2009, var tallet 40 prosent i 2017.
I årene som kommer, vil behovet for nye forskere og undervisere stadig vokse. For det første fordi antallet studenter vil øke. For det andre fordi aldersavgangen blant de vitenskapelig ansatte er stor. I en Nifu-rapport fra 2013 kan man lese at universitetene og høyskolene i løpet av en ti-årsperiode må erstatte nesten hver andre professor, fordi så mange nærmer seg pensjonsalder.
På toppen av økte studenttall og stor aldersavgang, kommer høye forskningsambisjoner. Norge er i omstilling. Vi skal bli mindre avhengige av oljeinntekter og finne nye og klimavennlige næringsveier. «Kunnskap er den nye oljen», slik Erna Solberg oppsummerte det i sin første nyttårstale i 2014. Eller som produktivitetskommisjonen skrev: «Videreføring av den norske velferdsmodellen i fremtiden er avhengig av høy kunnskapsproduksjon og forskning i Norge.»
Men hvordan går det med nasjonens forskningsambisjoner når færre fristes av en karriere som forsker? Og hva er det egentlig som ikke frister dem?
En undersøkelse blant unge forskere høsten 2016 viste at mange unge forskere er bekymret for å ta fatt på en karriere som har svake og usikre fremtidsutsikter. Hele 18,4 prosent av de ansatte ved norske universiteter og høyskoler er midlertidig ansatt, mot under 8 prosent i arbeidslivet for øvrig. En fjerdedel av yngre forskere har opplevd uønsket arbeidsledighet, for eksempel som følge av manglende forskningsfinansiering.
Spesielt oppleves usikre karriereutsikter som et stort problem i en fase av livet hvor man ønsker å etablere seg og planlegge fremtiden. De unge forskerne oppgir også at denne usikkerheten har negative konsekvenser for forskningens kvalitet, fordi den gjør det vanskeligere å utvikle en egen forskningsprofil og investere i langsiktige og innovative forskningsprosjekter.
I arbeidslivet er kampen om talentene tøff. Unge forskere er attraktive arbeidstagere med høy og etterspurt kompetanse som kan brukes på mange arenaer i samfunnet. Vi er ikke bekymret for dem. I kunnskapssamfunnet vil folk med doktorgrad levere viktige bidrag i næringslivet, byråkratiet og organisasjonslivet. Men det er et problem – et samfunnsproblem – hvis forskningsmiljøene sliter med å tiltrekke seg og ikke minst holde på talentene.
Rekrutteringsutfordringene i norsk akademia bør bekymre politikere. Ikke bare forskningspolitikere, men finanspolitikere, helsepolitikere og miljøpolitikere – alle dem som lover nye arbeidsplasser i fremtidens næringer, bedre velferdsordninger eller effektive klimatiltak.
Den som får ansvaret for forskningspolitikken i den nye regjeringen, får derfor med seg fire anbefalinger fra oss.
1. Skap bedre karriereveier for unge forskere. Akademiske karriereveier er typisk preget av at et stort antall stipendiater konkurrerer om få stillinger som postdoktor, som igjen konkurrerer om svært få faste stillinger i akademia. At professorat og fast stilling i norsk akademia skal kreve hardt arbeid på høyt nivå er udiskutabelt, men i praksis legger det norske systemet i liten grad til rette for at de unge talentene får utviklet merittene som skal til for å gå fra postdoktor til fast stilling. Akademiet for yngre forskere har tatt til orde for mer «heterogene karriereveier», hvor akademia får muligheten til å bruke flere stillingskategorier og bygge robuste fagmiljøer gjennom bedre samspill og mindre intern konkurranse i forskningsmiljøene.
2. Reduser jobbusikkerheten. Ved våre største universiteter er så mye som hver fjerde forsker i dag midlertidig ansatt – og da holder vi stipendiater og postdoktorer utenfor. En ny lov om statlige ansatte ble vedtatt før sommeren, og innebærer et noe strengere regelverk. Det vil imidlertid kreve tett oppfølging av institusjonene og en omfattende kulturendring hvis arbeidet skal lykkes. Det må bli slutt på at forskertalenter sendes på årelang ørkenvandring i korte, midlertidige stillinger. Slik usikkerhet svekker også kvaliteten på norsk forskning. Unge forskere med midlertidige ansettelser rapporterer at de ikke får bygget opp langsiktig forskning ved å hele tiden søke kortsiktige meritter, og at de dermed må prioritere små og «trygge» forskningsprosjekter.
3. Legg til rette for faglig ansvar og frihet. Noe som gjør forskeryrket attraktivt for mange, er muligheten til å benytte og utvide fagkunnskapen daglig. «Vi må ta vare på de beste og gi dem troen på at det er hos oss de får størst frihet til å slå seg løs og dyrke det de er genuint interessert i», sa Mari Sundli Tveit, leder av Universitets- og høgskolerådet, i en debatt om forskerrekruttering under Arendalsuka. Dette krever noe av institusjonene, men også av politikerne. Mer rigide styringssystemer og stadig nye indikatorer forskerne må forholde seg til, begrenser det faglige handlingsrommet.
4. Gi konkurransedyktig lønn. I den harde kampen om talentene er lønn en viktig faktor. I samme periode som forskeryrket er blitt mindre attraktivt, har lønnsutviklingen for forskere ved universiteter og høyskoler vært negativ sammenlignet med andre høyere utdanningsyrker. Kanskje burde myndighetene akseptere at noe av de økte investeringene i forskning bør gå til å heve lønnsnivået, særlig for unge forskere.
Magnus Aronsen, forskningspolitisk leder av Akademiet for yngre forskere og forsker ved Institutt for Eksperimentell Medisinsk Forskning ved OUS/UiO.
Petter Aaslestad, leder av Forskerforbundet og professor i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU.