Kronikk

Utsatt for miljøgifter tidlig i livet

Hvert år tas stadig nye kjemikalier i bruk, også i Norge. Forskning viser at miljøgifter kan påvirke hjerneutviklingen hos barn.

Miljøgifter er et problem over hele verden, Norge intet unntak. Spor av kjemikalier samt mikroskopiske metallpartikler finnes i jordsmonn, luften og vannet i våre nærområder. Mens mikroplast i vannet og hormonforstyrrende effekter har vært i søkelyset, er det foreløpig liten oppmerksomhet omkring miljøgifters innvirkning på det menneskelige sentralnervesystemet og hjernens utvikling hos barn.

Spebarnstid og barndom er perioder preget av rask vekst og utvikling av viktige hjernestrukturer (nevroplastisitet). Barn har et større vann- og matinntak per kilo kroppsvekt enn voksne og er dessuten mer eksponert for miljøgifter gjennom aktiviteter som kryping og lek på gulvet og på bakken. Ofte putter de også jord og sand i munnen. Miljøgifter kan også overføres fra mor til foster og til spedbarn gjennom morsmelk. Alt dette til sammen gjør barn spesielt sårbare overfor skadelige stoffer i miljøet.

Vitenskapelige studier har de senere årene vist at miljøgifter i små doser kan skade hjernen, og doser som tåles av voksne, kan være skadelige for barn. Utviklingsforstyrrelser i hjernen hos barn har vært knyttet til eksponering for flere naturlige og menneskeskapte kjemikalier, blant annet metylkvikksølv, bly, PCB (syntetiske klorforbindelser), arsen og toluen. Endringer i hjernestruktur som følge av tidlig eksponering, kan vare hele livet. Det at vi eksponeres for forskjellige miljøgifter samtidig, som derfor kan virke i kombinasjon, kan tenkes å gi en «cocktail-effekt» som vi foreløpig har liten kunnskap om.

I nabolag med høy luftforurensning var det flere barn som hadde problemer med kort- og langtids-hukommelse.

Hjerneforskningen gir oss et innblikk i hvordan sentralnervesystemet hos barn påvirkes av miljøgifter. Å ta bilder av hjernen med magnetresonanstomografi (MR) har vært en svært nyttig metode for å avdekke både større skader og mer subtile endringer i barnehjernen. MR-bilder av hjernen kan brukes til å undersøke sammenhenger mellom forandringer i ulike hjerneområder og kognitive evner som intelligens og hukommelse. Når slike studier kobles opp mot mengden miljøgifter i individets blod eller hår, kan vi avdekke hjernestrukturer som påvirkes av miljøgifter.

Et eksempel på hvordan MR kan brukes til å undersøke langtidsvirkninger på folkehelsen, er en undersøkelse i Mexico by som brukte MR-avbildning for å undersøke effekter på hjernen av miljøgifter i luften fra motorveier, avfallsmottak, fabrikker og andre forurensningskilder. Forskerne oppdaget at det i nabolag med høy luftforurensning var flere barn som hadde problemer med kort- og langtidshukommelse og viste tegn på forandringer i hjernen, enn barn i områder med mindre miljøgifter. MR-undersøkelsene viste særlig tegn på forandringer i hjernens såkalte hvite substans, som består av nervebanene som formidler informasjon mellom ulike områder i hjernen.

I Norge er det særlig såkalte halogenerte organiske kjemikalier som vekker bekymring. Dette er forbindelser som brytes langsomt ned i naturen og samler seg i fettvev hos fisk, dyr og mennesker. PCB, DDT, HCB og dioksin er slike stoffer. Selv om det ble forbudt å bruke disse stoffene i de fleste land for mange år siden, blir de også fremstilt i forbindelse med produksjon av andre, lovlige kjemikalier. Derfor vil mange av disse miljøgiftene neppe fjernes helt, og fortsatt være en trussel mot helsen. Det finnes fortsatt spor av slike stoffer i verdenshavene, og PCB er faktisk én av årsakene til at Mattilsynet advarer mot høyt inntak av fisk og skalldyr fra forurensede fjorder og havner i Norge.

For å forstå hvilke langtidsvirkninger miljøgifter har på helsen, må forskere gjøre undersøkelser der de følger de samme menneskene over mange år. Flere studier som samler data om både kognitive evner og eksponering for miljøgifter, er allerede i gang, som «Den norske mor- og barnundersøkelsen» (MoBa) og studien «Miljøgifter i svangerskapet og i ammeperioden». Miljøgiftdosene i Norge er ofte veldig lave, og endringene kan være små. Derfor kreves det en stor gruppe deltagere for å oppdage eventuelle nevrokognitive senvirkninger.

En landsdekkende studie publisert i fjor, utført av forskere ved Folkehelseinstituttet, brukte data fra over 44 000 mor/barn-par for å se på langsiktige virkninger av mødres inntak av dioksiner og PCB. Denne studien fant ingen sammenheng mellom IQ og dioksiner og PCB hos de aller fleste barna. Imidlertid viste den at blant mødre med høy eksponering under svangerskapet kan det knyttes til barnets evne til å uttale lange setninger med riktig grammatikk i treårsalderen.

Her i Norge er de farligste stoffene enten forbudt eller nøye regulert. Likevel kan stoffer transporteres over lange avstander, gjennom luft- eller havstrømmer, fra resten av verden. Forskning på Færøyene om de negative virkningene av metylkvikksølv på barns oppmerksomhet og språk, er et velkjent eksempel på dette. Det er behov for bedre samarbeid internasjonalt for å redusere spredning av disse stoffene over store arealer.

Samtidig tas nye kjemikalier i bruk hvert eneste år. De aller fleste kjemikalier blir aldri testet for helseskadelige langtidsvirkninger før de blir godkjent for bruk, som for eksempel plantevernmidler eller industriprodukter. Vi trenger større forskningsinnsats, både innenfor og utenfor industrien, og mer kunnskap om «cocktail-effektene» mellom eksisterende og nye miljøgifter, spesielt hvilke doser som kan være skadelige for de aller minste.

En god nyhet er at Folkehelseinstituttet nylig har opprettet et prosjekt som heter NeuroTox, for å innhente kunnskap om vårt kontinuerlige skiftende kjemikaliemiljø og tilhørende risiko for barns utvikling. Et omfattende oppryddingsarbeid har foregått i norske barnehager de siste årene. Og nyere forskning fokuserer også på hvordan det fysiske miljøet, samt helse- og sosialtjenester, kan være med å forebygge de skadelige effektene av miljøgifter.

Barn har ingen egen stemme i denne saken. Det er derfor viktig med samarbeid mellom vitenskap og myndigheter for å motvirke at barn blir utsatt for helseskadelige stoffer i sitt miljø.

Mer fra Kronikk