Stortinget skal i disse dager behandle et lovforslag om ny regel for utilregnelighet, Prop. 154 L (12016-17). Slik det foreligger, finner vi at det bringer større uklarhet i diskusjonen om hvem som ikke skal ha straffansvar etter norsk lov, også sammenliknet med dagens regler. Forslaget innebærer at psykosevilkåret i gjeldende rett forlates. I stedet foreslås at den som på handlingstiden er utilregnelig på grunn av alvorlig sinnslidelse fritas for straffansvar.
Det er bemerkelsesverdig at Justisdepartementet har forkastet mye av det som hittil har vært den rettslige standarden og det forslaget som nylig ble utredet av et bredt, sammensatt offentlig utvalg. Proposisjonens forslag har ikke vært på høring.
Vi som undertegner denne kronikken, har alle arbeidet i mange år med spørsmål om psykiatri og straff. Vi aksepterer at det kan vedtas lover som vi finner uheldige, men vi ønsker å protestere mot at det nå kan bli vedtatt bestemmelser som i mindre grad enn hittil klargjør hvem som kan stilles strafferettslig ansvarlige for sine lovbrudd. Dersom forslagene blir vedtatt som foreslått, vil utilregnelighetsbegrepet være dårligere definert, og derved åpne for rettsulikhet.
---
Felles underskrift
De som skriver under på denne kronikken er:
Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri, Ila fengsel og OUS
Karl Heinrik Melle, spesialist i psykiatri, St. Olavs Hospital
Kjersti Narud, spesialist i psykiatri, OUS
Asbjørn Restan, spesialist i psykiatri, Vestre Viken HF
Linda Gröning, professor i rettsvitenskap, UIB
Aslak Syse, professor i rettsvitenskap, UIO og lege
Marit Halvorsen, professor i rettsvitenskap, UIO
Anders Løvlie, førsteamanuensis i rettsvitenskap, UIO
Tor Langbach, tidligere leder av Domstoladministrasjonen
Kirsten Rasmussen, professor i rettspsykologi, NTNU
Dette er den første av tre kronikker fra underskriverne. Les også andre og tredje innlegg samt svar fra justisminister Per Willy Amundsen.
---
I 150 år har man latt være å straffe personer som var sinnssyke på handlingstiden. De siste 50–60 årene har behandling av psykoser, sinnssykdom, blitt vesentlig bedre. Det er nå ikke gitt at en person som på et tidspunkt var psykotisk, også vil være det året etter. Ny kunnskap om psykisk sykdom førte til gjentatte offentlige utredninger i siste halvdel av forrige århundre. I NOU 1990: 5 ble det formulert at en diagnostisert psykosesykdom ikke er tilstrekkelig for å bli frifunnet for straff; psykosen må gi så store konsekvenser på handlingstiden at personen var uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Dette forslaget ble innført i straffeloven i 2002, men da uten den presiserende formuleringen som ble ansatt som unødvendig i lovteksten. Derfor har enkelte jurister og sakkyndige (og journalister) naturlig nok vanskelig å forstå at en klinisk psykose ikke nødvendigvis er en straffefritagende psykose.
Nå er situasjonen slik at når de rettspsykiatrisk sakkyndige har diagnostisert en psykosesykdom hos observanden – den som er siktet for et lovbrudd – må de også vurdere tilstanden nærmere og vurdere hvorvidt den klinisk psykotiske tilstanden faller innenfor strafferettens psykosevilkår. Det er både psykosens årsak og symptomtyngde som må vurderes. Rusutløste psykoser fritar ikke for straff, selv om observanden på handlingstiden manglet evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. For andre diagnosegrupper, som schizofrenier, paranoide psykoser og affektive sinnslidelser, vil enkelte lovbrytere være så velfungerende – også vurdert på handlingstiden – at det ikke vil være snakk om utilregnelighet. Selv om det finnes gråsoner hvor tilstanden er vanskelig å bedømme, har omfattende forarbeider og praksis gitt rettslikhet.
Dagens situasjon er blitt kritisert, spesielt etter 22. juli 2011. Mange var bekymret for om det var for lett å bli funnet utilregnelig. En lovkommisjon, Tilregnelighetsutvalget, ble oppnevnt og avga sin utredning: NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Der ble dagens utilregnelighetsregler diskutert og videreutviklet. Man diskuterte enkelte svakheter ved hvordan det var blitt etter 2002. En utfordring som ble nærmere drøftet, var at en psykosesykdoms funksjonssvikt bør defineres nærmere siden mye har endret seg i psykiatrien de siste 25 årene og etter NOU 1990:5. Enkelte observander, for eksempel med alvorlig autisme, har ikke en psykoselidelse etter diagnosesystemet innført i 1999, men en tilsvarende funksjonssvikt. Det er rimelig å frita også denne gruppen for straff. Utvalget foreslo derfor at enkelte tilstander kunne likestilles med strafferettens psykosevilkår.
NOU 2014: 10 ble sendt på høring. Rett før Stortinget tok sommerferie i 2017, ble Prop. 154 L (2016–17) oversendt Stortinget. I denne lovproposisjonen forholder Justisdepartementet og regjering seg i liten grad til den utredningen som var fremlagt og som hadde vært gjennom en høring. I stedet foreslås innført helt nye formuleringer i straffeloven. Dette er formuleringer som er uklare, og lovforslaget er i tillegg knapt begrunnet og ikke sendt på høring.
Det er flere gode poeng i lovproposisjonen, men definisjonen av utilregnelighet er svært mangelfull. For å unngå forvirring omkring psykosens kliniske og juridiske betydning, foreslås dette erstattet med begrepet alvorlig sinnslidelse som et juridisk begrep. En alvorlig innvending her er at alvorlig sinnslidelse allerede eksisterer som et helt sentralt og velkjent begrep i psykisk helsevernloven, noe som har vært situasjonen fra 1961. Det er lang rettspraksis med diverse høyesterettsdommer som etter hvert har avgrenset hvem som faller innenfor og utenfor dette begrepet som til en viss grad definerer hvem som kan tvangsinnlegges i psykiatrien
Definisjonen av utilregnelighet er svært mangelfull.
I lovproposisjonen presiseres det at det ikke er alle alvorlig sinnslidelser etter psykisk helsevernloven som vil falle inn under straffelovens foreslåtte begrep med samme ordlyd. Men en person som oppfattes som alvorlig sinnslidende etter straffeloven, må også av den grunn finnes utilregnelig. Retten skal på selvstendig grunnlag ta stilling til dette gjennom å legge vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Hva disse begrepene innebærer, er ikke forklart. Dette er for tynt!
En viktig hensikt med forslaget er at de sakkyndige ikke skal vurdere de juridiske sidene av saken. De to nye juridiske begrepene skal ikke de sakkyndige utrede. Dersom de nye bestemmelsene blir vedtatt, vil domstolene få liten veiledning fra forarbeidene eller oppnevnte sakkyndige.
En annen begrunnelse synes å være at man ikke vil stigmatisere «de psykotiske». Intensjonen er kanskje positiv, men man må spørre om ikke «de alvorlig sinnslidende» også kan føle seg stigmatisert.
Et tredje argument kommer fra justisministeren. Han mener at loven vil føre til at flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern og at dette vil sikre samfunnet. Dette vil bli diskutert i en senere kronikk.
Konklusjon. Det fremlagte lovforslaget definerer verken det strafferettslige begrepet alvorlig sinnslidelse eller oppstiller nærmere kriterier på hva det vil si å være utilregnelig. Det skal retten likevel ta stilling til. Dette gir ikke rettssikkerhet. Vi anmoder Stortinget om å returnere proposisjonen.