I forrige uke gikk Kirkeneskonferansen av stabelen. På programmet sto strategier for utvikling av Barentsregionen i lys av Nordområdesatsingen, med fokus på bærekraftig ressursutnyttelse, storskala reiselivsutvikling og infrastruktur som den mulige jernbanen gjennom Finland til Kirkenes, Nordøstpassasjen, også kalt Den Nordlige Sjøruten, utbygging av dyphavner – alle politisk tunge spørsmål for Kirkenes' og Norges posisjon i det fremtidige Arktis. Alle høyst kommersielle.
Samtidig, i Vardø, gikk TENNING av stabelen. Den årlige fortellerfestivalen ble arrangert av Kystopprøret og Vardø Restored med fokus på kyst- og fiskeripolitikk. På legendariske Nordpol Kro innledet Ottar Brox om bærekraftigheten til kystflåten; Arne Luther, mangeårig regiondirektør for Fiskeridirektoratet i Troms egget til kamp for kystflåten; Nordting og slam-poeten Nuorta inspirerte til kamp; SV-politiker Torgeir Knag Fylkesnes, en kunnskapsrik talsmann for kystbefolkningen, snakket om nødvendigheten av hjemfall av fiskekvoter til kystfiskerne. Hjemfall dreier seg om at store fiskekvoter kjøpt opp av stortrålerne må tilbake til lokalsamfunnene de ble kjøpt fra. Budskapet er enkelt: Folket som alltid har høstet bærekraftig fra havet, som har sin identitet og mangehundreårige historie i kystsamfunnene, overlever bare med fisket som grunnbjelke. Kystfiskeflåten er blitt sterkere: båten er større, kan gå lengre, og kan fiske hele året. Line- og juksefisket er bærekraftig: fisken kommer hvit og fin i båten, og ingen trål river opp korallrev og havbunn. En tråler sysselsetter 7–10 mann pr. 1000 tonn fangst, en kystfisker sysselsetter 10 mann på 300.000 kilo. Det finnes ikke én god miljømessig, kvalitetsmessig eller sosialøkonomisk grunn til at fisken i havet skal gjøre private redere rike. Når retten til å fiske gis til andre enn de som bor langs kysten, dør kysten.
Når retten til å fiske gis til andre enn de som bor langs kysten, dør kysten.
Det bor i dag litt over 2000 mennesker i Vardø. For dem dreier det seg ikke om megaprosjekter og nordlysturisme. For dem dreier det seg om livsoppholdelse og om å bygge på lokalsamfunnets premisser. Befolkningen er kampklar.
Vardø var hovedsete i Finnmark i flere hundre år. Under vinterfisket på 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet bodde det 4–5000 fremmedfiskere i byen hver vinter; nordmenn, russere, finner og andre europeere. Hundrevis av båter lå pakket i havnen som er den første statsfinansierte havnen i landet. Vardø har vært del av et globalt nettverk i hundrevis av år. Dens nedgangstider har vært intimt forbundet med internasjonale hendelser som krakket på New York-børsen i 1933, av borgerkrigen i Nigeria i 1968-70, og variasjoner i fiskebestanden. Byens befolkning har kjempet seg gjennom alle nedgangstider, men det lille samfunnet får stadige skudd for baugen; den videregående skolen har mistet linje etter linje; Kystradioen ble nettopp lagt ned; Kontoret for voldsoffererstatning må kutte 4,5 millioner. Sårt tiltrengte arbeidsplasser forsvinner. Samtidig brukes mangfoldige milliarder på bygging av den nye Globus III, en viktig radarstasjon for norske og amerikanske forsvarsmyndigheter.
Byens befolkning bruker sine krefter på brannslukking, men klarer alltid å finne nye krefter til kreativt byggende arbeid. Noen av dem som jobber hardest er Vardø Restored, en plattform for innovasjon og stedsutvikling. Sammen med kunstneren Pøbel arrangerte de i 2012 KOMAfest, en festival der 12 internasjonale gatekunstnere dekorerte mange av de falleferdige, men bevaringsverdige trebygningene i byen. Siden da har Vardø Restored hjulpet over 50 eiere og skaffet titalls millioner til restaurering av en lang rekke historiske bygninger, deriblant legendariske Nordpol Kro, Rådhuset, Kirken, restaurering og nyetablering av en utstyrsbutikk og flere fiskebrygger, alle hjørnesteinsbedrifter i et sårbart samfunn.
I etterkrigstiden ble det delt ut en rekke trålkonsesjoner for å sikre råstofftilgangen til filetbedriftene. Nå har fisket kommet opp igjen, Barentshavet er fullt av torsk, men trålkvotene er kontroller av en 2–3 store rederier og 7–8 store trålere. Det er i siste instans bankene som tjener på at lokale fiskere må låne millioner for å ha råd til de dyre fiskekvotene. Så enkelt er det, og det er ikke god samfunnspolitikk.
Argumentet er at vi bør slutte å sende så mye rund fisk ut av landet.
Videregående skole i Vardø har landets største skoleanlegg knyttet til et fiskeforedlingsanlegg. Utstyr til millioner og store bygningsarealer står klar til bruk. 16. oktober i fjor stilte Jonas Gahr-Støre spørsmål til Stortingets president om hvordan regjeringen vurderer Vardøs ønske om å etablere en landsdekkende linje innen sjømatforedling. Han begrunner spørsmålet i at vi har behov for kompetanseheving dersom vi skal kunne utnytte våre havressurser på en bærekraftig måte. Svaret fra Kunnskapsdepartementet slår fast at nasjonen allerede har flere linjer for sjøfartsnæring. Dette er opplagt ikke det samme som sjømat. Det finnes ingen målrettet utdanning mot fiskemat med studiekompetanse i Norge. I Vardø står det et fullt utstyrt anlegg på 800–900 kvadratmeter produksjonslokaler frysetunneler, skjæremaskinhall, filethall, kjølerom, røykeri, klippfisktørke, fiskebutikk. Skolen har egen kjøpetillatelse for fisk, en andre etasje med 5–600 m² 2 undervisningslokaler, og en nærhet til havet som er helt unik, selv i norsk sammenheng.
Argumentet er at vi bør slutte å sende så mye rund fisk ut av landet. Vi må videreutvikle vår kompetanse på fiskeforedling, en kompetanse som er i ferd med å forsvinne, og skape attraktive produkter av de enorme sjømatressursene vi har. Vardø har vært landets største produsent av fiskematkompetanse siden 1938, med Statens fagskole for fiskeindustri som bygget både nasjonal og internasjonal kompetanse på foredling; Elfenbenskysten, Færøyene og Island sendte studenter. Det burde være en selvfølge at kystsamfunn får sjansen til å bygge utdanningsinstitusjoner, kompetanse og utvikle næring med de ressursene som ligger utenfor døren deres.
Å legge en nasjonal linje for sjømatforedling til Vardø ville ikke bare være distriktspolitikk. Det ville vært god samfunnspolitikk, og bærekraftig kystpolitikk. Det dreier seg om verdiskaping, sysselsetting og bosetting. Men det dreier seg også om nasjonal innovasjonsevne på de store fiskeressursene. Regionalt ville det bety større mulighet for folk å bli boende langs kysten av Varanger.
Det er et stort paradoks av et av landets historisk sett mest hardføre samfunn skal ha så store problemer med å bestå. Byen som sendte Nansen av gårde til pol-isen, nybadet og full av champagne, og som sendte telegrammer for ham i en uke da han dukket opp igjen etter tre år. Byen som rommer en blomstrende arkitekturpraksis, Biotope, som sørger for at flere tusentalls fugleturister besøker Varanger årlig. Byen som ligger nærmest de rikeste fiskebankene i Barentshavet.
Vardø Restored og Kystopprøret står i dag bak et helt samfunn som mobiliserer for å få Vardø opp å gå som by og for å få fisken tilbake til kystfiskerne. Det er mange som vil fiske fra Vardø. Det er mange som vil bo i Vardø. Og det er mange som vil besøke denne helt unike byen.