---
Holbergprisen
En forskningspris for fremragende vitenskapelig arbeid innenfor fagområdene humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi.
Har vært delt ut siden 2004, og består av en plakett og seks millioner kroner.
Blant tidligere vinnere finner vi filosofen Onora O’Neill, sosiologene Bruno Latour og Jürgen Habermas og litteraturforskeren Stephen Greenblatt.
Selve prisutdelingen vil skje i Bergen i juni.
---
Hva og hvem forener John Stuart Mill og nett-troll, Martin Luther King Jr. og Luke Skywalker, forsvar for dyrs rettigheter og menneskers dødsstraff, klonede sauer og gresk mytologi, og pissoarer og nylig bankende hjerter?
Hva er noen av snart 50 bøker, hundrevis av vitenskapelige artikler og et ukjent antall avisbidrag. Hvem er årets vinner av Holbergprisen, den amerikanske jussprofessoren Cass R. Sunstein.
Ikke helt ditt standardbilde av en jussprofessor? Sunstein er omtrent så langt fra slike bilder du kommer: vennlig og jovial, ikke arrogant, mer spørrende enn doserende, aldri avskrekkende uforståelig, skriver like gjerne lettvinte bøker om populærkultur som tungnotede artikler om grunnlovsfedre – og er mer opptatt av å promotere sine squash-meritter enn sin siste bok. Eller like opptatt, i alle fall.
Sunstein har i drøyt tre tiår forfattet forposter om sentrale samfunnsutfordringer som opptar, eller først senere opptar oss alle. Bekymret over politikkutfordrende menneskerettigheter? Sunstein skrev
After the Rights Revolution
allerede i 1990. Moderne konspirasjonsteorier – denne månedens tema
– behandlet han inngående i 2008. Den digitale tidsalders ekkokammerunderminering av demokratiene våre uroet Sunstein ganske nylig, i boken
#Republic
(2017). Men da som en særlig sosialmedial oppfølger av det samme temaet i bøkene
(2001) og
(2007). Gjennom flere av sine bøker, om alt fra klonefantasier, via hunders partsevne, til juss og lykke, har Sunstein løftet det samtidsanalyserende vitenskapelige essay til en anstendig sjanger.
Han har det til felles med både Holberg selv, og flere tidligere prisvinnere, at hans arbeider både trekker på og bidrar til andre fagfelt enn hans eget. I amerikansk akademia er jussen langt tettere innvevd med andre fag enn i Norge. Selv i denne konteksten har Sunstein skilt seg ut i tverrfaglig befordrende retning siden han startet sin akademiske løpebane ved Universitetet i Chicago i 1981.
Jussmiljøet i Chicago har vært preget av en fruktbar fagoverskridende tradisjon, der juridisk forskning berikes av økonomiske, psykologiske og filosofiske perspektiver. Sunsteins tverrfaglige trivsel illustreres av det kombinerte Karl Llewellyn-professorat i statsvitenskap og juss han besatt her fra 1988 til 2008. Rettsrealisten Llewellyn vektla empiriens betydning for hva juss er: Den består ikke bare av deduksjon, men av de faktiske konsekvenser enkeltsaker fører til, og logikken burde suppleres med mer sosiologi, mer psykologi.
Sunstein har løftet det samtidsanalyserende vitenskapelige essay til en anstendig sjanger.
Universitetet i Chicago har også vært et arnested for utviklingen av feltet law and economics: Gjennom økonomiske og adferdspsykologiske innsikter kan følger av reguleringspolitiske valg vurderes. Hva som påvirker menneskelig adferd og hvordan kunnskapen om dette kan brukes til å bevege folk i en retning både de selv og samfunnet anser gunstig, er en rød tråd i Sunsteins forfatterskap.
En sentral medvever er hans venn og kollega, fjorårets nobelprisvinner i økonomi, Richard Thaler. Deres bok Nudge (2008) løftet teorien om hvordan menneskers beslutninger kan påvirkes vel så effektivt gjennom mild, liberal-paternalistisk valgarkitektur som via reguleringstvang, til å bli en internasjonal bevegelse: Utplassering av mindre buffé-tallerkener får deg til å spise mindre og hoteller til å måtte kaste mindre mat. Hvis du i ditt obligatoriske førerkortskjema aktivt må krysse av for at organene dine ikke skal brukes medisinsk hvis du krasjer og dør, får samfunnet langt flere organdonorer.
Les også Morgenbladets intervju med Sunstein: – Satan var en ganske god dulter.
Da Chicago-kollega Barack Obama ble president, hadde Sunstein en fransk visitt som politiserende embetsmann i en litt obskur, men innflytelsesrik posisjon ved presidentens kontor. Han bidro til kunnskapsbasert politikkutforming ved å underlegge reguleringsvedtak en ekstra kost-nyttevurdering. Det førte til en rekke endringer – og en del kritikk.
For lenge siden, i en galakse langt, langt borte (som det heter i den Star Wars-verden prisvinneren er så betatt av at han like godt skrev en bok også om den) – eller i alle fall i det opplysningsunivers som også Ludvig Holberg var en del av, ble grunnstenene lagt for det som stadig er sentrale vitenskapsidealer.
«Han undret seg over hvorfor det fantes så mye ondskap i samtiden når man jo bare kunne la fornuften råde i stedet», som Wikipedia skriver om Holberg. Det kunne like gjerne vært skrevet om Sunstein, til tross for alle hans innsikter i den rasjonelle aktørs patologier. Opplysningsidealene, ikke minst rasjonalitetens og den frie og sannhetssøkende meningsutvekslings betydning for fungerende offentligheter og samfunn, er den andre hovedtråden i Sunsteins virke.
Blant tidligere holbergvinnere finner vi betydelige teoribyggere. Sunsteins mangeårige inspirator Jürgen Habermas' herredømmefrie samtaleideal er nå uunngåelig ved vurderinger av offentlig debatt. Det er også Ronald Dworkins allvitende dommer Hercules som modell for ideell rettsanvendelse. Sunstein idealiserer i stedet den ufullendte teoretisering: Fremfor å se til noen helhetlig rettsteori, bør dommere dømme fra sak til sak – for slik løser de konflikter mest effektivt.
Han er mer opptatt av å promotere sine squash-meritter enn sin siste bok. Eller like opptatt, i alle fall.
Sunstein lever opp til sitt ufullendte teoretiseringsideal på flere måter. Han aktualiserer eksisterende teorier ved å applisere dem på nye situasjoner. Slik muliggjøres hans kommentarvirksomhet, han er vitenskapelig produktiv på en måte som også er politisk produktiv. Der andre adaptive tenkere tidvis kan bli så tidsmessige at de fremstår som retningsløse korker i det Zygmunt Baumann har kalt vår tids flytende modernitet, er Sunstein i stedet en vedvarende relevant stemme – som påminner om prinsipielle og vitenskapelige innsikters politiske betydning.
I begrunnelsen for årets pristildeling heter det at vinneren «behersker kunsten å formidle komplekse ideer til allmennheten. Hans tilnærming er vitenskapelig stringent, men samtidig klar og tilgjengelig, og hans arbeider kjennetegnes både av en dyptfølt omsorg for menneskelig velferd og av et utrettelig forsvar for den opplyste, offentlige samtalen».
«Oversettere fra fag til folk» har jeg kalt de forskere som er særlig opptatt av å omsette vitenskapelige innsikter til bredere folkeopplysning. Sunstein er suveren i denne rollen. Kanskje like viktig, i en tid av akademias tiltagende spesialisering, er brobyggingen den andre veien: Der forskningsfrontene løper så langt foran at avstanden til samfunnets og politikkens utfordringer blir vel stor, der polariseringens fare øker, er Sunstein også en utslagsgivende oversetter fra folk til fag.