Før jeg høsten 2013 ble statsråd i regjeringen Solberg, drev jeg rådgivning av flere regjeringer og parlamenter verden over i forbindelse med grunnlovsreformer, valgreform og partilovgivning. Uansett om jeg befant meg i Latin-Amerika, den arabiske verden eller asiatiske land, så var folk ofte interessert i å høre om Norge. Hvordan kunne Norge være så demokratisk, så sosialt rettferdig – og ikke minst: hvordan hadde vi klart å håndtere den enorme oljerikdommen så klokt?
Dette gjentatte spørsmålet tvang meg til å tenke på hva svaret egentlig er. Og svaret er: evne til politisk konsensus. Parallelt med levende politisk debatt og åpen konkurranse om makten, har vi i Norge vist stor evne til å finne sammen i viktige spørsmål av nasjonal interesse.
Ta oljerikdommen. Jo da, den har krevd blant annet teknologi i verdensklasse, lover og skatteregler som sikrer Norge det meste av inntektene, og dyktige investorer som sikrer avkastning av statens pensjonsfond. Men mye viktigere var at til grunn for det hele lå en utstrakt konsensus om hvordan rikdommen skulle skapes og forvaltes. Det var bred enighet om at for å maksimere verdien for det norske folk, trengte Norge internasjonal kompetanse og kapital: I mange land har man trodd at nasjonal kontroll betyr å stenge utlendinger ute, med dårlig resultat. Det har vært bred enighet om at lovgivning og rammevilkår skulle sikre nasjonal kontroll, men også være attraktive og ikke minst forutsigbare for private selskaper: I mange land har nasjonal kontroll betydd statlig monopol. Og det har vært bred enighet om å forvalte inntektene klokt og langsiktig: I mange land har sittende makthavere brukt slike inntekter for å sementere egen makt og rikdom.
I mange land har sittende makthavere brukt slike inntekter for å sementere egen makt og rikdom.
Slik bred enighet er et hedersmerke for norsk politikk. Og dette hedersmerket er festet til flere politikkområder: trepartssamarbeid i arbeidslivet, skattereformer, folketrygden, pensjonsforlik, klimaforlik, EØS-avtalen og asyl- og innvandringspolitikken. For å nevne noen.
En fordel med brede løsninger er at de også blir langsiktige, at politikken blir forutsigbar og ikke kastes fullstendig om ved ethvert regjeringsskifte. Det gjør at de som har penger å investere, vet at i Norge er det politisk stabilitet og trygge rammebetingelser. Det er godt for økonomien og arbeidsplassene. Land der politikken er mindre stabil, går over tid dårligere økonomisk.
Av og til kritiseres brede forlik for nærmest å være uttrykk for elitens sammensvergelse mot folk flest. Den typen argumenter møter vi ofte i europaspørsmål, senest fra Senterpartiet i forbindelse med det europeiske energisamarbeidet Acer. Og vi ser det i innvandringsdebatten, senest i debatten etter et Facebook-innlegg av en tidligere norsk justisminister.
Realiteten er at brede kompromisser er et gode – også for dem som ikke tilhører noen urban elite. Et eksempel er nettopp innvandring. Det siste tiåret har Norge hatt større arbeidsinnvandring enn trolig noe annet europeisk land: Det har vært avgjørende for mange norske bedrifter og lokalsamfunn, og da særlig i fraflyttingstruede distriktssamfunn. Også i tiåret fremover vil Norge ha behov for å importere arbeidskraft.
Et annet eksempel er norsk deltagelse i europeisk energisamarbeid. En av Norges mest lovende vekstbransjer fremover er som vertsland for datasentre, som i dag er verdens raskest voksende kraftkrevende næring. Ren norsk kraft for datasentre kan gi titusener av arbeidsplasser – og da særlig i distriktene. Men når de som tar investeringsbeslutningene sitter i Silicon Valley, vil de være opptatt av om Norge i tillegg til kraften kan by på politisk stabilitet og langsiktighet – herunder integrasjon med det europeiske kraftsystemet.
Hvis man mener noe med å slå ring om Norge og det norske, så skal man slå ring om viljen og evnen i norsk politikk til å finne brede løsninger som holder over tid.
I det siste er vi blitt kjent med grupperingen «Slå ring om Norge.» Hvis man mener noe med å slå ring om Norge og det norske, så skal man slå ring om viljen og evnen i norsk politikk til å finne brede løsninger som holder over tid. Dette er særlig viktig i spørsmål som vekker sterke følelser, for eksempel flyktning- og innvandringspolitikken. Derfor er det en styrke for Norge at det er inngått brede forlik om denne politikken. I årene fremover må nemlig Norge klare utfordringen med å integrere flyktninger, ha beredskap for nye flyktningstrømmer blant annet som følge av klimaendringer, samtidig som vi vil ha behov for økt innvandring av arbeidskraft.
Når debatten om innvandring og flyktningspørsmål er så lettantennelig, må politiske ledere føre ansvarlig debatt. Et selvsagt utgangspunkt bør være å la retorikken følge politikken: Det er bred enighet mellom regjering og opposisjon. Da bør man ikke late som det er annerledes. For eksempel bør man ikke fremstille en politisk opposisjonsleder som en katastrofe for landet, eller politiske samarbeidspartier som uten ryggrad. Slike polemiske utfall er urimelige i seg selv, men noen kan også oppfatte dem som signaler om at disse politiske motstanderne er fritt vilt for angrep.
Dernest burde man være opptatt av å få frem fakta. Hvis man for eksempel reiser til et naboland «for å lære», så bør man bidra til å formidle læring. Et ikke tilfeldig valgt eksempel fra et naboland er bydelen Rinkeby i Stockholm, der ungdomsledigheten er redusert med over 30 prosent på tre år. Her har også pressen et ansvar. Da en god del norske journalister besøkte denne bydelen i fjor, så jeg ingen som formidlet dette imponerende resultatet av integreringspolitikk.
Å lage dramatiske skremmebilder, enten det er av naboland, politiske opposisjonsledere, medier eller institusjoner, er en teknikk hentet ut av politiske lærebøker som ikke har noen plass i anstendig politikk. I dag ser vi dessverre at denne teknikken øker i bruk – ikke bare i klassisk autoritære regimer, men i etablerte vestlige demokratier. Vi vet fra historien hva slik politisk teknikk kan lede til. Derfor må ansvarlige politikere lytte til historiens virkelige ekko heller enn nåtidens virtuelle ekkokammer.
Og fremfor alt må ansvarlige politikere finne virkelige løsninger på virkelige problemer. Det må gjøres gjennom åpen og gjerne konfronterende debatt, men uten å glemme at det er resultatene og ikke retorikken som teller. Da er evne til å finne brede løsninger en helt nødvendig kvalitet, og det er en av de norskeste kvalitetene som finnes. Realiteten er tross alt at Norge for fire år siden gikk fra å ha SV i regjering til å ha Frp i regjering, uten at folk flest opplevde dramatiske endringer i sin hverdag. Jeg tror det er en styrke for Norge. Det er bra for den nasjonale selvfølelsen. Det er et Norge å slå ring om.
Vidar Helgesen
Tidligere klima- og miljøminister (H)