Hva i all verden er det som skjer i vestlige demokratier for tiden? Vinneren av årets Holbergpris, Harvard-professoren Cass Sunstein, forsøker å besvare dette spørsmålet med den ferske boken «Can it Happen Here?: Authoritarianism in America». I et av bokens kapitler har Sunstein invitert psykologene Jonathan Haidt og Karen Stenner til å ta for seg de autoritære kreftenes psykologi. Forskerne gir et verdifullt og urovekkende bidrag til forståelsen av hva som driver den økende intoleransen i liberale demokratiske samfunn. De bringer oss også et steg nærmere å forstå hvorfor justisministere i Norge for tiden mottar blomster fra høyreekstreme grupper.
Haidt og Stenners analyse beror på begrepet «authoritarianism», som slik de bruker det, viser til en psykologisk predisposisjon og ikke en politisk ideologi. Personer med en autoritær predisposisjon vil for eksempel kunne ønske lovlig diskriminering av minoriteter, begrenset innvandring, grenser for ytringsfrihet, og regulering av «moralsk adferd» som abort og homoseksualitet. Dette er autoritære trekk fordi de forener et ønske om undertrykke mangfold og oppnå en ensartet, autokratisk sosial orden, hvor individets autonomi må overgis til gruppens autoritet. Ifølge forfatterne kan omtrent ⅓ av befolkningen betegnes som autoritære, de misliker kompleksitet, søker enhet og er dypt skremt av dem som er «annerledes». Det er grunn til å tro at mange av dem setter pris på at noen kaller «en spade er en spade». Mennesker med en lengsel etter det autoritære finnes i alle kulturer, og dette fører med seg etnisk-, politisk og moralsk intoleranse. Forfatterne viser til eksperimentelle studier og nasjonale spørreundersøkelser for å underbygge sine tese om «de autoritære».
Forfatterne viser til eksperimentelle studier og nasjonale spørreundersøkelser for å underbygge sine tese om «de autoritære».
Tradisjonelt har autoritære strømninger blitt forstått som et plutselig vanvidd som bryter ut på grunn av økonomisk nød. Men økonomiske faktorer predikerer faktisk i liten grad populisme og intoleranse. Den autoritære dynamikken viser til at de autoritære først blir intolerante hvis de opplever at deres verdier og kulturelle identitet er truet. Autoritære holdninger er ikke stabile personlighetstrekk, men en underliggende «sårbarhet» som trigges når de opplever såkalte normative trusler. Massiv innvandring er et eksempel på en normativ trussel mot de autoritære fordi et mangfold av verdier, holdninger og kulturelle uttrykk truer gruppens enhet og orden. Haidt og Stenner hevder at de autoritæres intoleranse ikke bunner i egoisme, ondskap eller ren rasisme, men et ønske om å forsvare en moralsk orden, og beholde et fellesskap bygd på nærhet, tillit og likhet.
Ideen om en autoritær dynamikk forklarer hvordan intoleranse, fremmedfrykt og gruppetenkning kan oppstå som ut av ingenting i rike, tilsynelatende tolerante samfunn. Normative trusler kan urovekkende lett skifte de autoritære fra en posisjon av likegyldighet eller mild toleranse over til et aggressivt forsvar av enhet og likhet. «Sterke ledere» kan fortelle overbevisende historier om et samfunn som trues fra alle kanter og slik trigge autoritære responser i deler av befolkningen. Det er nesten som man kan høre ekkoet av America first og Trump i det fjerne.
En rådende tese har lenge vært at hvis vi bare applauderer mangfold og multikulturalisme høyt nok, blir folk dyttet i en stadig mer tolerant retning. Stenner og Haidt hevder dette heller provoserer frem frykt og sinne hos de autoritære. En betydelig andel av befolkningen blir presset utover sine yttergrenser av toleranse jo mer man forfekter mangfold og ulikhet. På dette punktet begynner vi å se de bitre anklagene om «politisk korrekte eliter». Følger man psykologenes argumenter til sin konklusjon står man igjen med et dystert og skremmende budskap: Noen mennesker vil aldri bli komfortable i et liberalt, demokratisk samfunn.
Demokratiet er ifølge forfatterne på sitt tryggeste, og toleransen maksimert, når vi beroliger de autoritære gjennom fellesskap og enhet, og setter søkelyset på felles symboler, ritualer og institusjoner. Liberale politiske ledere bør derfor forsøke å forstå og akseptere, og ikke fordømme en stor del av befolkningen. Spørsmålet er om det er mulig å lytte til «de autoritære» uten også å gi nasjonalisme og rasisme en plattform. Dette er et farlig farvann å bevege seg på. Men det synes klart at vi på et eller annet vis må møte autoritære krefter på deres banehalvdel for å demme opp for dem. Alternativet kan være økende polarisering frem til demokratiets bristepunkt. I verste fall står autoritære skikkelser som Trump, Orban og Le Pen klare til å overta derfra.
Den autoritære dynamikken er en advarsel om hvor lett vårt hardt opparbeidede liberale demokrati kan falle sammen. Vi nådde aldri «the end of history» slik Francis Fukuyama spådde på starten av 90-tallet. Historien vil ikke nødvendigvis bevege seg videre i retning av mer respekt for individuell frihet og mangfold. Trenden som går i retning av et stadig mer tolerant samfunn kan bety at vi i økende grad provoserer de iboende intolerante blant oss. Demokratiet ser ut til å havne i et tragisk dilemma. En samfunnsutvikling i retning av ekstrem pluralisme kan skape forhold som hyperaktiverer de autoritære og fører til en voldsom motreaksjon.
Det er skremmende å tenke over at det liberale demokratiet kan bære i seg kimen til sin egen undergang. Men Haidt og Stenner peker på at en åpen offentlig diskusjon om disse spørsmålene kan temme energien som driver intolerante sosiale bevegelser. Autoritære strømninger dukker tilsynelatende opp fra ingensteds, men er en del av en evigvarende dynamikk i liberale demokratier. Intoleranse er derfor dessverre ikke bare en del av fortiden, men i høyeste grad en del av nåtiden, så vel som fremtiden.
Marius Flatås
Psykologistudent, NTNU