Kronikk

Gratulerer med dagen, Astrid!

Er man blitt gammel uten å være eksepsjonell, da er man bare gammel.

En gladmelding i år: Astrid Nøklebye Heiberg er på jobb igjen. Hun gikk av som statssekretær i Helsedepartementet da hun fylte 80. Var det noen som syntes hun var for gammel? Nå møter hun i Stortinget, som fast vararepresentant. Flere aviser rapporterer det som bemerkelsesverdig, for hun fyller nemlig 82 år 14. april, og blir dermed den eldste i Stortinget noensinne. Gratulerer med dagen, Astrid!

En 82-åring i fast arbeid er oppsiktsvekkende i landet der vi skal sette oss i godstolen med et ukeblad i sekstiårsalderen. For Vi over 60 skal ut av arbeidsmarkedet. Vi skal engasjere oss i eldrebolig og arv, prostata og urinlekkasje. Og reise til Syden. Fra alle kanter pushes det på oss reiseopplevelser som det pushes mote og kosmetikk på ungjenter.

Jeg feiret min ferske pensjoniststatus med å dra til Kina og undervise i engelsk ved Nanchang Normal University. Det var interessant, men slitsomt, så jeg avslo anmodningen om å bli et år til. Det kom jeg til å angre på, for nå var det slutt, mer definitivt enn jeg hadde tenkt meg. Både 70- og 80-åringer kan ønske seg lønnsarbeid, men arbeidstilbud gjelder ikke for oss over 60. Ettersom det arbeides politisk for at folk skal vente lenger med å pensjonere seg, burde det også arbeides for større fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Deltidsarbeid for eldre ville være bare positivt, men det forekommer knapt. Nå har det gått lang tid uten at jeg har fått utrettet noe særlig. Det blaffet opp et håp nylig da fylkeskommunen averterte etter eksamensvakter. Men nei: Aldersgrense 75 år, sto det i utlysningen – hvor kommer den grensen fra? Jeg er misunnelig på Astrid Nøklebye Heiberg. Hun er nemlig et halvt år eldre enn meg.

Konrad Adenauer sluttet som tysk kansler da han var 87, «fortsatt i god fysisk form, og behersket sine oppgaver», som det står på Wikipedia. Nelson Mandela gikk derimot av som president bare 81 år gammel, men fikk riktig nok stå på USAs terroristliste noen år til. Årets vinner av Abelprisen, 81 år gamle Robert P. Langlands, arbeider stadig på Princeton University.

Vi over 60 skal ut av arbeidsmarkedet. Vi skal engasjere oss i eldrebolig og arv, prostata og urinlekkasje.

«Ærer de unge», skrev Knut Hamsun. Han mislikte gamle, men som 90-åring skrev han fletta av ungdommen. I tv-ruta skal det helst være unge ansikter. Enda sterkere står ungdommen i politikken. I 2004 skrev Aftenposten: «Einar Steensnæs falt for aldersgrensen: Kristelig Folkeparti trenger fornyelse og foryngelse. Dermed måtte erfarne Einar Steensnæs (62) vike for Knut Arild Hareide (31).» Det er et bekymringsverdig misforhold mellom antallet eldre i politiske verv og antallet eldre i befolkningen. I 2017 hadde ingen av de fem eldste representantene fylt 70 år. Det er lov å håpe at partienes nominasjonspraksis vil endre seg i tråd med nye lover og regler. Man må nemlig være i jobb for å regnes med. Ellers blir man plassert slik som av Lene Johansen i et debattprogram i NRK P2 26. mars: «Det er litt som med avdankede norske politikere, de er ikke relevante lenger.» Derfor er Astrid Nøklebye Heiberg så viktig. Med stillingen sin bekjemper hun alderssegregeringen.

Som kjent ble den generelle aldersgrensen nylig hevet fra 70 til 72 år. Nøklebye Heiberg måtte gå av som professor da hun fylte 70, ved 75 mistet hun retten til å kalle seg psykiater. Den nye Likestillings- og diskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar i år. Alder blir her listet opp, på linje med blant annet kjønn og etnisitet, som ett av ti områder der diskriminering forbys.

Kanskje har Norge rekord i aldersdiskriminering. Det er alderisme (analogt til rasisme og sexisme) når flere tiårs oppsamlet kunnskap og innsikt blir avfeid hvis arbeidssøkeren er over 60. Forleden var faktisk Erik Tandberg, 86, å høre som romfartskommentator igjen. Men han og Astrid Nøklebye Heiberg er unntak. Alminnelig erfaring betyr lite. Er man blitt gammel uten å være eksepsjonell, da er man bare gammel. Alderstrygden sikrer oss økonomisk og sosial trygghet. Det går imidlertid på bekostning av anseelse og verdighet. «Eldrebølgen» er økonomisk snarere enn demografisk. Begrepet rommer samfunnets bekymring fordi trygdeutbetalingene vokser og velferden koster. Med den samme metaforen kunne vi imidlertid vise til at vi gamle ikke er bølgen; vi er bølgedalen. Nesten ¼ av befolkningen er over 60 år, men man ser ikke mye til oss i samfunnslivet. Vi er marginaliserte.

Slik som Kjell Askildsens misantropiske hovedperson. «Men jeg hadde knapt fått satt meg, før det kom en gamling på min egen alder og satte seg ved siden av meg enda det var nok av ledige benker.» ( En plutselig frigjørende tanke)

Han er seg selv nok. Men det kan gjerne være strukturelle årsaker bak oppfatningen om at gamle er selvopptatte og seg selv nok. Vi er ikke innenfor. Det er en slående forskjell mellom respekten for eldre i asiatiske kulturer og hos oss. Der blir alderdommens attributt gjerne klokskap, man er gammel og klok. Den gamle vismannen er en av Jungs arketyper. I Norge er man gammel og avfeldig, ikke til å regne med. Det er dette som er alderisme, segregering bare på grunn av alder. At individuelle forskjeller innenfor gruppen gamle er minst like store som innen andre grupper, blir oversett. Det er den generelle holdningen til gruppen gamle som gjør at 70-åringen faller ut av arbeidsmarkedet og 80-åringen av samfunnslivet.

Det er som å la en åker ligge brakk som kunne gi god avling om den ble tatt i bruk.

Dette er faktisk ressurssløseri. Det er som å la en åker ligge brakk som kunne gi god avling om den ble tatt i bruk. Som når frukt og grønnsaker uten rett størrelse og form sorteres fra. Vi er så rike at vi kan tillate oss slikt. Mange gamle har viktige roller i organisasjoner og er sysselsatt med alt fra dans og leksehjelp til besøksvenn i fengsel og sykehus. Fire økonomer bak rapporten «Verdien av aktive seniorer» for Statens seniorråd i 2017 beregner at frivillig arbeid utgjør nesten 46 000 årsverk. Utmerket! Og det er sikkert riktig, som det står: «Frivillig aktivitet reduserer ensomhet og gir økt livskvalitet.» Men frivillig arbeid får ikke samme respekt som deltagelse i lønnet arbeidsliv. Prisverdige og nyttige som de er, kan det være fare for at slike aktiviteter bidrar til alderssegregeringen: «Ja pensjonistene, de har jo tid til å drive med sånt.»

Gamle er sjelden trendy. Følger ikke med i tiden, heter det. I den grad det stemmer, burde det være en styrke heller enn en svakhet. Når alle tenker det samme, tenkes det ikke særlig mye. Vi burde komme dit at samfunnet slutter å avskilte oss fordi vi har levd et visst antall år. Tidens gang er ikke nødvendigvis en rett linje, gamle synsmåter kan bli aktuelle på ny, noe ikke minst motebransjen illustrerer.

Alle sektorer i samfunnet trenger øyne som ser en annen vei, tanker som går motstrøms, folk som tør hevde det upopulære. De finnes ikke minst blant folk som har levd lenge nok til ikke å bekymre seg så mye om konsensus, prestisje og avansement.

Mer fra Kronikk