Noen i den store ledergruppa i Utdanningsetaten i Oslo har gitt et anonymt varsel om byråd Inga Marte Thorkildsens (SV) adferd. Dette hemmelige varslet ble behendig også sendt til utvalgte aviser, slik at saken nå har vakt stor debatt i nær sagt alle kanaler. Innholdet i varslet er etter hvert lekket ut, men ikke navnene på varslerne. Blant det siste som er lekket ut er at Thorkildsen skal ha hemmeligholdt en forskningsrapport om Osloskolen, angivelig fordi den passet dårlig med hennes politiske standpunkter. Til det er det å si at denne «hemmelige rapporten» lenge har ligget på BIs hjemmeside under kategorien «forskning», og at den også ble lagt ut på Ivar Johansens årvåkne blogg 27. mars. Diskusjonen om rapportene gikk også i ulike Facebook-grupper.
Godt våkne medlemmer av bystyret i Oslo burde altså ha fått med seg at rapporten har vært både tilgjengelig og kommentert noen måneder. Rapporten ble visstnok oversendt komiteen i bystyret 7. juni, men er foreløpig ikke diskutert der. Grunnen kjenner jeg ikke, men det kan jo være at byrådet gjerne ville få noen fagfolk til å se på den først? Det kan være en god idé, for dette dreier seg sannelig ikke om en fagfellevurdert forskningsrapport. Men den kostet visstnok 2,5 millioner.
Rapporten om Osloskolen har to store svakheter: Habiliteten er tvilsom, og kvaliteten står til stryk. Disse to svakhetene henger uløselig sammen, men la oss starte med habilitet.
Rapporten om Osloskolen har to store svakheter: Habiliteten er tvilsom, og kvaliteten står til stryk.
Bakgrunnen for denne rapporten er noe uklar, men oppdraget ble visstnok tildelt på grunnlag av en anbudsrunde. Prosjektet gikk til BI, med professor Johan From som faglig ansvarlig. From har helt siden 2002 vært ansvarlig for BIs rektorutdanningen for Osloskolen, skreddersydd for den styringsform som Osloskolen da utviklet. Da Oslos rektorer i 2002 var innkalt til allmøte om det nye samarbeidet mellom Utdanningsetaten og BI om skolelederutdanning proklamerte From:
«Nå skal vi ha vekk konkurransevegringen. Elever skal konkurrere med hverandre. Lærere skal konkurrere med hverandre. Skolene skal konkurrere med hverandre. Og rektorene skal konkurrere med hverandre. Skolen skal gjennomsyres av konkurranse, fordi det gir de beste resultatene. […] Og den som ikke forstår dette, kommer det til å gå ille» (rektor Geir Wiik i Mangnus E. Marsdal – Kunnskapsbløffen).
En stor andel av Oslos skoleledere er i løpet av de siste 15 årene blitt utdannet på BIs og Froms rektorskole. Ifølge presentasjonen på BIs hjemmeside har imidlertid professor From aldri forsket eller skrevet noe om skole og utdanning – ikke før nå (han har heller ikke skrevet om noe annet de siste ni år, skal vi tro BIs egen informasjon).
Det er mer enn merkelig å la en utredning om kvalitet i Osloskolen foretas av et fagmiljø som til de grader har vært med på å forme den skolen vi nå har – i stor grad er signert Astrid Søgnen og Johan From.
Det er mer enn merkelig å la en utredning om kvalitet i Osloskolen foretas av et fagmiljø som til de grader har vært med på å forme den skolen vi nå har.
I BI-rapporten fremgår det ikke hvilke spørsmål Byrådet vil ha svar på. Men kanskje det ligger i selve tittelen på rapporten, nemlig hvordan man skal «løfte Osloskolen opp én divisjon»? I rapporten synes kvalitet å være synonymt med testresultater. Den norske skolens formålsparagraf og svært brede samfunnsmandat er ikke med i regnskapet.
Som første avsnitt i BI-rapportens innledning konstaterer man at elever i Oslos grunnskoler scorer bedre enn elever i andre storbyer: «Med dette som utgangspunkt er prosjektets formål å identifisere områder der det er mulig å forbedre skolene ytterligere».
Tre sider senere foretar rapporten en betydelig innskrenking av mandatet: «Prosjektets formål er en analyse av styring og ledelse, og undersøkelsen omfatter derfor lederne ved skolene».
Dette er en voldsom innsnevring. I rapporten vil de altså bare se på betydningen av «styring og ledelse». Som om dette er det eneste viktige for elevenes læring. BI-rapporten henviser til bestselgeren Visible Learning av John Hattie, en sentral referanse også i BIs lederutvikling. Men på Hatties rangering av «hva som virker», ligger faktisk «rektorer og skoleledere» helt nede som nummer 74. Dette er ifølge Hattie under den kritiske grensen for hva som er interessant, hvis fokus er å bedre elevenes testscore. Men likevel er det altså nettopp «styring og ledelse» som er det sentrale i denne BI-rapporten. De begrunner avgrensningen med de trange rammene de har fått, altså 2,5 millioner:
«I undersøkelsen er vi derfor henvist til å spørre skolelederne hvordan de tror at lærerne ville ha svart på visse spørsmål».
På grunnlag av et webbasert femten siders spørreskjema til «rektorer, assisterende rektorer og inspektører» trekkes det konklusjoner om hva skolens lærere ville ha svart, mener, sier, gjør, prioriterer etc.
Rektorene skal besvare en rekke spørsmål om hva skolens lærere gjør «når en elev mister konsentrasjonen og legger hodet på pulten?» eller «når noen elever har avsluttet en oppgave tidlig, og venter på at de andre skal bli ferdige, hvilken av de følgende påstandene dekker best hva en observatør ser?» Deretter følger en lang rekke detaljerte beskrivelser av en observatør vil komme til å se.
Rektorene skal besvare en rekke spørsmål om hva skolens lærere gjør «når en elev mister konsentrasjonen og legger hodet på pulten?»
Andre spørsmål til rektorene er slik:
«Hvis vi hadde spurt lærerne ved skolen om de var enige i skolens mål for resultater på nasjonale prøver, hvor stor andel ville da sagt at de var enige i målet?»
«Hvor ofte vil en lærer si at det gis uformelle og muntlige tilbakemeldinger fra leder?»
«Hvor ofte vil en lærer si at det gis muntlige tilbakemeldinger fra leder i en planlagt og strukturert samtale?»
Svarprosenten fra skolelederne er lav, til tross for fem purringer. Mange hadde ikke fylt ut hele skjemaet, noe man skjønner når man ser spørsmålene (se selv!) Bare 58 prosent av de inviterte skolelederne besvarte hele skjemaet, i alt 213. Nokså magert, ut fra Osloskolens mer enn 15 000 ansatte.
Ikke overraskende gir rapporten allerede fra første setning en usminket, positiv omtale av Osloskolen, spesielt av hvordan den ledes. Flere ganger skriver de at det ikke testes mye i Osloskolen. Her regner de bare med den tiden elevene tar for å besvare de obligatoriske testene. Noe flåsete kan man hevde at det blir nesten som å si at en fotograf bare jobber ti sekunder om dagen, fordi det er den tiden kameraet eksponerer bilder.
Litteraturgjennomgangen i studien er et høyst selektivt utvalg av studier om effektive skoler, skolebidragsindikator («Value Added Model») osv. Dette er områder der det blant forskere hersker stor faglig uenighet, noe som ikke kommer frem i rapporten.
I litteraturgjennomgangen slås det også fast at «eksisterende forskning tyder på at hyppige kartlegginger eller tester av elevene kan bidra til økt læringsutbytte». Dette er, mildt sagt, ikke noe vanlig funn fra slik forskning.
Rapportens konklusjoner?
BI-rapporten inneholder hverken anbefalinger eller konklusjoner. Det nærmeste man kommer er utsagn som dette: «Om Osloskolen vil ‘opp en divisjon’, må læringsutbyttet heves og spredningen mellom skolene reduseres […] Mye kan vinnes ved å heve de svakere skolene til samme nivå som de beste.»
Svein Sjøberg