Klokken er kvart på ni om kvelden den 25. oktober 2012, og mobiltelefonen ringer.
– Har du hørt hva som har skjedd? sier en opphisset kvinnestemme i den andre enden.
– Nei.
– Jeg har nettopp vært i kontakt med Kongo. De har forsøkt å drepe legen … Mukwege! Men han er i live. En som forsøkte å beskytte ham, ble skutt.
– Når, vil jeg vite.
– For mindre enn to timer siden, lyder svaret.
– Er han skadet?
– Jeg tror ikke det. Men jeg vet ikke stort. Huset hans er fullt av folk, mange gråter.
– Hvem var det som ville drepe ham?
– Jeg vet ikke, ingen ser ut til å vite noe. Det er full forvirring.
– Jeg reiser i morgen tidlig, sier jeg.
– Jeg vet, det var jo derfor jeg ringte. Jeg ringer tilbake så snart jeg hører noe mer.
I ett års tid har jeg jobbet med en bok om den kongolesiske legen og pastoren Denis Mukwege. Han er leder for Panzi-sykehuset i den krigs- og konfliktrammede østre delen av DR Kongo og er blitt berømt for sitt og personalets arbeid med å behandle kvinner og jenter som er blitt utsatt for grov seksuell vold. Han er aktet og dypt respektert, har stått på talerstolen i FN og er blitt tildelt en lang rekke store priser.
Hittil har jeg laget 70 timer med intervjuer med Mukwege og hans nærmeste; familiemedlemmer og andre som kjenner ham godt. Denis Mukwege har bedt meg om å komme for nye samtaler. Kofferten er pakket og klar for min tredje reise til Bukavu, hjembyen til Mukwege og der sykehuset ligger. Flyet skal gå om ni timer, og her sitter jeg og har fått vite at han nettopp er blitt utsatt for drapsforsøk. Jeg er rystet og samtidig lettet – men ikke helt overrasket. Han har vært nær å bli skutt før også, og i løpet av samtalene våre har han fortalt om truslene han er blitt utsatt for. Én av truslene har han nevnt flere ganger. Et ultimatum fra en person som befinner seg på høyt nivå i landet.
– Det var ikke til å misforstå, sa han. – Om jeg ikke gjorde som mannen sa, skulle det gå meg riktig ille.
Kvinnen som ringte meg, er en bekjent av en av Denis Mukweges legekollegaer. Kollegaen ringte henne direkte fra Mukweges bolig som tydeligvis var full av sjokkerte og urolige mennesker allerede. Jeg har ingen planer om å utsette reisen, men vil selvsagt vite mer. Så en time etter at jeg fikk beskjeden, snakker jeg med en svensk misjonær i Kongo som kan fortelle en hel del om det som har skjedd.
– Da Mukwege kom hjem i kveld, ble han overfalt av ukjente menn, forteller misjonæren. – De tok seg inn i bilen, satte et våpen mot hodet hans, tvang ham ut på gårdsplassen og tok bilnøklene. Han prøvde å flykte inn i huset, men ble stoppet av en mann med maskingevær. Da forsøkte husets altmuligmann, Joseph, å kaste seg over mannen bakfra.
– Og Joseph ble skutt?
– Ja, mannen rakk å oppfatte hva som var i ferd med å skje, og skjøt Joseph på flekken. Og samtidig gikk Mukwege i bakken. Mannen trakk seg tilbake og fyrte av flere skudd mot Mukwege, men han var allerede på vei ned og kulene strøk over hodet på ham. Mannen hoppet inn til de andre i bilen, og få sekunder senere var de borte. Alt må ha skjedd veldig fort.
I det øyeblikket jeg lander i Bukavu, evakueres Denis Mukwege og familien hans. De flyr til Europa.
Det skal ta drøye to og en halv måned før vi ses igjen. Møtet skjer i Brussel rett før han skal vende hjem til Kongo. Han ser overraskende uthvilt ut, er i godt humør og full av energi. Det virker som han ser frem til å dra tilbake, uansett hvor komplisert og farlig det måtte være.
Jeg kommer til å måtte bo sånn til det kommer et nytt regime i landet, sier han. – Jeg er fange på mitt eget sykehus!
– Folk i Sverige er urolige, sier jeg. – De synes ikke noe om at du drar tilbake for tidlig, de er redde for at det skal smelle igjen.
Han kikker taust på meg.
– Tror folk at jeg har noe valg?
Da han lander i Bukavu to dager senere, tas han imot som en kongelig som vender tilbake fra eksil. Jublende mennesker har stilt seg opp langs gatene. Og på Panzi-sykehuset, som han grunnla med svenske midler i 1999, omfavnes han av personale og pasienter.
Den elskede legen deres har kommet hjem!
Men for Mukwege selv, er livet helt forandret. Faren for nye attentat er overhengende, og sammen med familien flytter han inn i et hus på sykehusområdet. Huset er omringet av et tre meter høyt gjerde og bevoktes av FN-soldater og lokalt politi.
– Jeg kommer til å måtte bo sånn til det kommer et nytt regime i landet, sier han. – Jeg er fange på mitt eget sykehus!
Det er ingen hemmelighet at det hersker enorme spenninger mellom Denis Mukwege og president Joseph Kabila som har sittet på overtid i snart to år. Denis Mukwege har flere ganger anklaget presidenten for unnfallenhet når det gjelder å beskytte kvinnene i Kongo – og dermed gjort ham medansvarlig for lidelsene de har måttet tåle.
Men spenningene ligger også på et personlig plan. Det var Jospeh Kabilas far, den forrige presidenten Laurent-Désiré Kabila (myrdet i 2001), som planla angrepene mot misjonærsykehuset i Lemera-fjellene, der Denis Mukwege var overlege. Pasienter og personale ble myrdet, men legen selv unnslapp angrepet på mirakuløst vis.
Angrepene mot sykehuset var starten på en krig som senere førte til de væpnede konfliktene som fortsatt plager befolkningen i den østlige delen av Kongo.
Under arbeidet med boken spør jeg Denis Mukwege hvor mange underlivsskader han har operert med egne hender. Han svarer: – Rundt seks tusen.
Og han fortsetter å operere, samtidig som han reiser verden rundt og gir kvinnene på operasjonsbordet en stemme. Jeg traff ham senest i sommer og la merke til en tretthet i stemmen. Han hadde reist så lenge rundt med budskapet sitt, men syntes ikke at verden reagerte like engasjert som den burde.
– Jeg slutter kanskje å reise og går tilbake til bare å operere, sa han en smule oppgitt.
Men så skjer det at tildeles Nobels fredspris sammen med Nadia Murad fra Irak. Denis Mukwege er tidligere blitt tildelt førti store, internasjonale utmerkelser for sin innsats, men uten å få så mye som et snev av anerkjennelse fra makthaverne i Kongo.
Denne gangen gratulerer de ham. Men pliktskyldigst og uten entusiasme.
Har tar imot beskjeden om prisen i samme øyeblikk som han kommer ut av operasjonssalen. I sin spontane takketale ser han prisen som en seier – like mye for Kongos utsatte kvinner, som for seg selv.
– Endelig har verden begynt å lytte.
Men han kommer ikke til å senke stemmen av den grunn.
– Nei, kampen fortsetter så lenge voldtatte kvinner fortsetter å komme inn her på sykehuset.
Teksten er oversatt fra svensk av Merete Franz for GLOBALscandinavia.