1968 var året for de store, radikale ord. En større statlig samfunnsinstitusjon sa derfor dette om verdenssituasjonen og Norges ansvar: «Hensynet til de som i dag sitter med kapital, kunnskap og erfaring nok til å utnytte jordens rikdommer, kan aldri rettferdiggjøre utbytting av billig arbeidskraft eller urimelig utnyttelse av andre lands og folks ressurser.»
Hvem kan ha sagt det for femti år siden? Ingen venstreradikal studentbevegelse. Ingen fagforening. Ingen økologisk sammenslutning. Det er et sitat fra bispemøtet høsten 1968. Biskopene spurte seg også om ikke hensynet til velstandsutviklingen burde vike om den kom i konflikt med økonomisk vekst i fattige land. Kirken argumenterte ikke politisk for å komme frem til slike konklusjoner. Den resonnerte teologisk ut fra lignelser og bibelord, Bergprekenen og Jesu befalinger. Da Trond Bakkevig og jeg drev research til boken Da Gud skiftet mening, kom vi over høyst forbløffende ytringer fra kirkens side. Noen av dem var radikale, andre ytterst antikverte. Lenge etter den andre verdenskrig bar biskoper på en drøm om den kristne staten, hvor kristendommen skulle prege alle som bodde her. Det skulle være en naturlig konsekvens av at vi hadde en statskirke.
Biskopene var, tross radikale uttalelser, dypt konservative. I en undersøkelse fra et kirkelig landsmøte året etter viste det seg at 97 prosent av delegatene – som var kirkelederne i Norge – stemte borgerlig. Hele 57 prosent stemte Kristelig Folkeparti. Kirken og KrF vandret hånd i hånd i felles bekymring for ungdommens seksualmoral og avkristningen i samfunnet. Særlig var det Arbeiderpartiet som var den onde makt, som ville fjerne korset fra samfunnet.
Men 1968 ble et vendepunkt for kirken. Kristne, kritiske studenter forlot ikke kirken for å bekjempe den. De erobret posisjonene innenfor katedralen. Det var ikke lenger bare teologer som skulle tolke skrift og samtid. Her kom sosiologer og statsvitere, historikere og psykiatere som stilte krevende spørsmål om kirkens selvbilde og dens hang til å beskytte sine interesser. Skulle ikke kirken heller være opptatt av de svake?
Det begynte med kampen mot apartheid. For kristen ungdom var raseskilleregimet i Sør-Afrika dypt ukristelig. Det stred mot Guds ord å forskjellsbehandle folk. Det samme gjaldt kritikken av forbrukersamfunnet og engasjementet i klimaspørsmålet. De ville anvende den kristne forvaltertanken, at livet og verden er til låns på Guds vegne. En slik tanke ville i praksis få politiske konsekvenser, selv om den var teologisk motivert.
---
Aktuell bok
Tomm Kristiansen er journalist og medforfatter av Da Gud skiftet mening, som han har skrevet sammen med Trond Bakkevig.
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/343O2PNJXMHKEGRR6RD26FBJFY.jpg)
---
Mens ungdom engasjerte seg radikalt i kirken, forble den tunge lekmannsbevegelsen standhaftig til stede i den klassiske trostenkningen, der bekymringen for individets moral og frelse var viktigst. Det var en vekkelsesbevegelse. Folket skulle bøye kne og bli frelst. Det var i dette miljøet, lekmannsbevegelsen på Vestlandet, at Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933. De skulle stanse utglidningen i samfunnet. Etter 1968 har partiet mistet mye av definisjonsmakten over hva som er kristelig. For kirken har snudd seg en annen vei.
I løpet av de siste femti år har denne lekmannsbevegelsen forvitret. I mer enn hundre år var denne bevegelsen bærebjelken i nasjonens kristne liv. Kirken døpte og konfirmerte, viet og begravet sine medlemmer. Det aktive misjons, barne- og ungdomsarbeid sto de frivillige lekmannsbevegelsene for. De skapte en folkebevegelse av pietisme, avhold og fromt trosliv. Helt til menighetene selv fikk midler til å drive det samme arbeidet, men under en videre, liberal himmel. Med en svekket lekmannsbevegelse ble KrF velgerskare også rammet. Partiets grunnfjell blir etter hvert til en liten knaus. Kristenfolket snudde.
Kirken har talt varmt for trosfrihet i land med religiøs undertrykkelse, men har samtidig satt strenge grenser for sin egen ytringsfrihet. Prester med kritiske spørsmål om teologi og bibelske sannheter har ikke fått embeter de har søkt. «Ånden fra 68» innebar skepsis til autoriteter. Kirken hadde godt voksne menn i alle posisjoner, men den nye generasjonen stilte spørsmål ved deres anvendelse av teologien. Det gjaldt kvinnelige prester, gjengifte og etter hvert homofili. De unge avviste autoritære ytringer dersom de ikke ble oppfattet som fornuftige. Det var ikke nok å være teologisk professor eller biskop. 68-generasjonen hadde dessuten et internasjonalt nettverk. Fra Latin-Amerika kom en frigjøringsteologi som ble skapt nedenfra, blant fattige. Deres perspektiv på Gud og troen var annerledes enn det som kom ovenfra. Denne teologien kom, sakte, til Norge. Kirkens Bymisjon fikk impulser fra dem som bodde på gata. Kirkens Nødhjelp måtte, etter hvert, innse at de fattige skulle høres. Kirkelig Kulturverksted skapte, i strid med mye kirkelig uforstand, nye trosmåter og teologiske tanker. Kirken var ikke til å kjenne igjen.
Kirken var ikke til å kjenne igjen.
Kirken har, som Kristelig Folkeparti, fryktet avkristningen. Humanetisk Forbund har kjempet for det livssynsnøytrale samfunn og fått følge av venstresiden. Men her er flere nyanser. Religionskritikken har dels vært drevet av frykt for det religiøse, dels i bekymring over at en religion får dominere på andres bekostning. Den bekymringen har kirken delt, med henvisning til respekten for menneskerettighetene. Andre skal ha den samme ytringsfrihet som kristne Og så skifter man ord: Det heter ikke avkristning nå, det heter sekularisering. Og gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har det troende Norge funnet ut hvordan de skal leve så det er plass til alle. Frykten for avkristning i dag kommer ikke fra kirken, men fra kristne i karismatiske og høyreorienterte menigheter og partier. Etter hvert har endog journalister forstått at de ikke taler på vegne av «kristenfolket».
Men hvem er frelst? Det er ikke et privat spørsmål lenger. Lekmannsbevegelsen har sin praksis og forståelse av at man må bekjenne sine synder, bøye kne og «gi seg til Gud». Dagens kirke holder seg til en annen definisjon: Er du døpt, og vedstår deg dens innhold, er du kristen. Og hvem skal få bestemme i kirken: de frelste eller de døpte?
Under kirkevalget kom de døpte i strie strømmer og valgte Åpen Folkekirkes liste. Det ga oss et kirkemøte med et helt nytt og annerledes flertall. For det var ikke bare de «frelste» som trodde på Gud. Og kirken åpnet dørene for homofil vigsel. Det har rystet den konservative del av menighetene. Mange har meldt seg ut, men forsøkene på å danne frimenigheter har ikke lyktes. De troende lever med de homofile, akkurat som de engang måtte vende seg til at kvinner sto for alteret og utla Guds ord, selv om Paulus sa de skulle tie i forsamling.
Kirken har overhodet ikke sett på moskeene som religiøse konkurrenter. Klimaspørsmålet har vært like enkelt. Vi skal ta vare på «Guds gode jord».
Kirken har i sin tenkning og teologi lagt vekt på den bibelske gjestfrihet og barmhjertige omgang med fremmede. De har anvendt teologien i innvandrerspørsmålet. Kirken åpnet dørene for asylsøkere og lot dem bo i Guds hus. Velviljen har vært stor, og skepsisen til deres muslimske tro liten. Kirken har overhodet ikke sett på moskeene som religiøse konkurrenter. Klimaspørsmålet har vært like enkelt. Vi skal ta vare på «Guds gode jord».
Det er denne liberale linjen kirken har valgt. I samfunnsetiske spørsmål har kirken valgt de svakes side, miljøets side, det den oppfatter som rettferdig og vil gi menneskerettighetene fortrinn. Den har snudd seg mot venstre. Der møter kirken økende forståelse i Arbeiderpartiet, med en troende kristen som leder og en muslim som nestleder. Kirken møter hos Arbeiderpartiet en åpenhet for livets religiøse sider som arbeiderbevegelsen før behandlet med forakt. Arbeiderpartiet var, likevel, en sterk tilhenger av statskirken. Men det var ikke av hensyn til kirkens beste. Det var en frykt for at en selvstendig kirke ville bli styrt av en liten klikk konservative krefter. Slik gikk det ikke. Arbeiderpartiet, blendet av sine fordommer, fikk sent opp øynene for at kirken hadde gått samme vei som kirker internasjonalt; fra samfunnsstøtte til samfunnskritiker.
Kirken har altså snudd seg mot venstre og funnet andre hjertesaker enn dem de hadde før. De troende, kristenfolket, har gjort det samme. Hvilken vei skal KrF snu seg? Skjebnespørsmålet blir om KrF skal gå etter kristenfolket, eller om de skal samle seg rundt de gammeltroendes hjertesaker fra sør og vest. Der møter de ikke bare emissærer og bekymrede lekfolk. De havner også i selskap med et Fremskrittsparti som står langt fra de etiske tanker som kirken har funnet etter 1968.
Tomm Kristiansen er journalist og medforfatter av «Da Gud skiftet mening», som han har skrevet sammen med Trond Bakkevig.