For ett år siden fremsto Jair Bolsonaro som en relativt perifer figur i Brasiliansk politikk. Hans uttrykte nostalgi til militærdiktaturet og hatefulle ytringer mot kvinner, skeive og svarte virket for radikal til å appellere til det brede lag av befolkningen. 29. oktober stemte 60 millioner brasilianere han inn som landets neste president. Hvordan kunne en mann som nærmest gikk til valg på å avvikle demokratiet få så mye støtte?
Med sin bakgrunn i militæret og en retorikk som romantiserer diktaturtiden og demoniserer den politiske venstresiden, har Bolsonaros kjernevelgere vært politifolk, militære og deres støttespillere. Han presenterer enkle løsninger på komplekse sikkerhetspolitiske utfordringer og vil bevæpne innbyggerne, senke den kriminelle lavalderen, innføre hardere straffer (deriblant dødsstraff), og gi politiet carte blanche. Han har foreslått å pepre fattige bydeler med maskingevær for å få bukt med kriminalitet og sagt at en politimann som ikke dreper, ikke er en politimann. Selv om Bolsonaros autoritære retorikk er ekstrem, representerer den ikke nytt tankegods i Brasil.
Landets militærpoliti ble opprettet tidlig på 1800-tallet for å beskytte den rike hvite eliten mot slaveopprør, og har siden vært en konstant kilde til usikkerhet for landets fattige og svarte befolkning. Under militærdiktaturet (1964–1985) tok politiet del i myndighetenes kamp mot opposisjonen, og paramilitære dødsskvadroner og politiets spesialenheter var involvert i flere massakrer i Brasils fattige favelaer. Ved militærdiktaturets slutt ble politiet statens frontlinje i «krigen mot narkotika» som i praksis utviklet seg til en krig mot svarte og fattige menn. For disse har statlige sikkerhetsstyrker vært en viktig kilde til vold, heller enn garantister for innbyggernes trygghet. Voldsbølgen toppet seg på 90-tallet i Rio de Janeiro, da myndighetene innførte det som ble kjent som «ville vesten-bonusen»: en belønningsordning som premierte politifolk med lønnsøkninger etter hvor mange påstått kriminelle de drepte.
I et lengre historisk perspektiv representerer altså Bolsonaros ønske om en hard hånd i landets sikkerhetspolitikk ikke et brudd, med heller en intensivering og radikalisering, av allerede eksisterende autoritære tendenser.
Hvordan har denne mannen klart å få støtte også blant de gruppene han retter sin hatretorikk mot? I et land hvor den tradisjonelle eliten har lite å tilby de store massene, har høyresiden søkt makt gjennom å sette korrupsjon på agendaen. Slik har den politiske debatten dette valget i stor grad dreid seg om etikk og moral, heller enn politiske løsninger på landets store utfordringer. De siste årenes store korrupsjonsskandaler har fått massiv medieoppmerksomhet og ført til utbredt politikerforakt. Mediekonsern eid av landets eliter har ansvarliggjort Arbeiderpartiet (PT), men deres strategi for å delegitimere PT har også slått tilbake på den tradisjonelle høyresiden. Bolsonaro derimot, har gått klar av korrupsjonsskandalene og han har lyktes i sin fremstilling som et moralsk alternativ til en politisk elite som kun har søkt å berike seg selv.
Journalister og politiske kommentatorer sammenligner ofte Bolsonaro med Donald Trump. Dette skyldes delvis Bolsonaros populistiske retorikk, hans image som en outsider i politikken, og støtten han har blant den konservative BBB-lobbyen (buey, bala y biblia, eller kveg, kuler og kirke). Denne gruppen representerer interessene til store jordeiere, religiøse fanatikere og våpentilhengere. De kjemper for konservative kristne familieverdier og er høylytte kritikere av samfunnets «moralske forfall» som de forbinder med skeiv seksualitet og venstresidens menneskerettsdiskurs.
Til tross for visse fellestrekk, er parallellen til Trump dårlig. «Amerika first»-retorikken blekner mot Bolsonaros hyllest av militære diktatorer og torturister og hans ekstreme ytringer mot kvinner og minoriteter. Den brasilianske økonomen Alfredo Saad-Filho uttrykker det best: Donald Trump er et prakteksempel på mental balanse, liberale verdier og politisk talent sammenlignet med Bolsonaro.
«Amerika first»-retorikken blekner mot Bolsonaros hyllest av militære diktatorer og torturister og hans ekstreme ytringer mot kvinner og minoriteter.
Selv om Bolsonaro har sine kjernevelgere blant hvite middelklassemenn har han også oppslutning blant kvinner, fattige og svarte fra favelaene. Disse gruppene føler seg bedratt av PT. Regjeringene til Luiz Inácio Lula da Silva (2002–2009) og Dilma Rousseff (2010–2016) førte en sosial politikk som ga de fattige inntektsløft og innpass på arenaer som hadde vært forbeholdt de øverste sjiktene i samfunnet, slik som universiteter, flyplasser og kjøpesenter. Men en svakhet ved utjevningstiltakene som ble innført av PT, var at de i for stor grad var basert på pengeoverføringer og lånefinansiert forbruk. Konsumet økte, men o ffentlige tjenester som helse, transport og utdanning ble ikke nevneverdig forbedret. Politikken medførte altså ingen dyptgående strukturelle endringer, og de siste årenes økonomiske nedgangstider har revet teppet vekk under bena på dem som fikk et løft under PT-perioden. Mange har derfor mistet troen på det politiske systemet og PT's evne til å løfte dem ut av fattigdom. De ser dermed til Bolsonaro som den sterke mannen som kan få slutt på volden, korrupsjonen, og samfunnets «moralske forfall».
Bolsonaro har i valgkampen lovet å bruke militæret til kriminalitetsbekjempelse i Brasils gater, og å inkludere militære i sentrale posisjoner i sin nye regjering. Mange diskuterer hvorvidt Bolsonaro vil moderere seg når han kommer til makten. Selv om landets demokratiske institusjoner forblir intakte, tror vi at vi vil se en dramatisk økning i voldsbruk blant statlige sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper som beveger seg i det samme ideologiske landskapet som Bolsonaro. Trolig vil den mest utsatte befolkningen være den samme som Bolsonaros hatretorikk rettes mot: unge svarte menn, kvinner, skeive, politiske motstandere og kritikere fra venstresiden, fagforeningsrepresentanter, etniske minoriteter, fattige og hjemløse.
Bolsonaros morderiske politikk omfatter også miljøet. Avskoging i ‘verdens lunge’ Amazonas er en av de største truslene mot klimaet. Til tross for at han gikk tilbake på trusselen om å trekke Brasil fra Parisavtalen, kan vi forvente økt hugst, veibygging og ressursutvinning i Amazonas. Han har lovet å legge miljødepartementet under landbruksdepartementet som styres av BBB-lobbyen, og de store jordeierne kan få frie tøyler til å ekspandere sin kveg- og soyaproduksjon inn i regnskogen.
Vi tror ikke på en snarlig bedring for Brasil. Det er desto viktigere at et samlet verdenssamfunn danner en demokratisk front mot fremveksten av fascistiske ideologier, i Brasil og hvor ellers de måtte få fotfeste. Vår fremtid står på spill.