Da jeg for en stund tilbake viste «Los Loosers» (klippet hvor jentene henter Sana i russebil i sesong fire) fra Skam til Janice Radway, verdenskjent professor og ekspert på girlhood-kultur, ble jeg overrasket over reaksjonen hennes. Hun fortalte at hun ble trist av hele klippet. Hun la umiddelbart merke til karakterenes ensomhet og påpekte hvor ensomme mennesker samfunnet skaper. For Skam, Blank, Lovleg og 17 handler alle om ensomme tenåringer, og det er kun gjennom vennskap de unge karakterene klarer å bearbeide sin ensomhet. Vennskapet i seriene er kun brannslukking – det behandler symptomer, ikke den underliggende årsaken til problemene. Presset, stresset og ensomheten unge sliter med i dag forsvinner ikke bare fordi man har gode venner.
NRK P3 har vist at den enorme Skam-suksessen ikke var tilfeldig. Blank var oppfølgeren og fulgte gjennomsnittlige Ella i tiden etter videregående mens hun prøver å finne en personlighet. Lovleg er Skam fra Vestlandet og følger Gundhilds liv i Sandane som borteboer og elev ved Firda vidaregåande skule, og har en mer absurd og fragmentert tilnærming til tenåringslivet enn Skam. Tv-serien 17 følger Abdi og hans liv på østkanten i Oslo. Der står mer på spill og livet er tøffere enn i de tre andre seriene, men 17 skildrer også varme vennskapsbånd, gryende forelskelser og kjærlige familier.
De fire seriene har mye til felles. De er alle skapt for ungdom. De er skapt for nett, og de representerer en nytt tv-format. De viser hvorfor vi trenger en allmennkringkaster som kan skape fjernsyn for nisjesegmenter, for eksempel 16–18 gamle jenter eller østkantungdom, uten å uroe seg for seertall. P3s inntog i fiksjonssjangeren har utfordret hva en serie kan være og ikke minst gjøre. De skaper serier om kvinner, skeive, minoriteter og arbeiderklassen. Perspektiver og karaktertyper som nesten har vært fraværende som hovedpersoner i norsk tv-drama de siste årene. De er gode på identitetspolitikk og mangfold, men de kan og bør gjøre mer.
Karakterene i Skam, Blank, Lovleg og 17 er alle barn av nyliberalismen. Friedrich Hayek, nyliberalismens far, mente at det frie markedets logikk burde styre alle områder av samfunnet, og mente at alle menneskelige handlinger burde være et resultat av økonomisk kalkulasjon. Ifølge Hayek var det kun gjennom fri konkurranse man ville forstå hva som er verdifullt i livet. Sosiale medier eskalerer disse mekanismene hvor venner, karakterer, utseende og popularitet kvantifiseres og gis verdi gjennom likes.
Når ansvaret for å lykkes på samfunnets markedsplass legges på individet i stedet for kollektivet, får vi et navlebeskuende samfunn hvor følelsen av å aldri strekke til og klare seg i konkurransen kun fører til selvopptatthet, angst og depresjon. Forsvaret mot nyliberalismen legges på individet. Skam-karakteren Vilde legger ut tomme selvhjelpssitater på Instagram: «Don't let anyones [sic] ignorance, hate, drama or negativity stopp you from being the best person you can be.»
Men å være den beste personen du kan være løser hverken Vildes ensomhet eller vår tids store problemer.
Problemet med Skam, Blank, Loveleg og 17 er at seriene representerer det bestående. Seriene er alle navlebeskuende, nyliberalistiske og med unntak av 17, ganske hvite og veldig middelklasseorienterte. De handler om «generasjon prestasjon». Dette er en generasjon fylt av angst for å mislykkes i sitt nyliberale prosjekt: meg.
Når kolleger og klassekamerater blir konkurrenter, er det vanskelig å finne trygghet og solidaritet. Som barn av prekariatet møter de et arbeidsliv av midlertidighet, utrygghet og usikkerhet. De er også generasjonen som dyrker den autentiske overflaten. De tvinges til å selge sitt innerste jeg ved hjelp av Instagram-filtre. Som deltagerne i favorittprogrammet til Skam-karakterene, Paradise Hotel, må de være seg selv 120 prosent for maks antall likes og influence.
Om jeg leser seriene på denne måten, kjenner jeg både på frustrasjon og et gryende sinne på vegne av nettopp generasjon prestasjon. I avisspaltene kommer også denne generasjonens misnøye til uttrykk gjennom kroppspress og karakterpress. Men hvor er deres sinne over at verden koker?
Hvor er ungdomsopprøret vi har sett opp gjennom historien? Og hvor går veien fremover? Verden trenger en generasjon av nye 68-ere, punkere og «Riot grrrls». Tidligere generasjoner har produsert ungdom med et ønske om endring, et ønske om å kjempe mot kapitalisme, religion og patriarkatet.
Men hvordan skal dette se ut? Uten å gå inn i diskusjonen om allmennkringkasterens rolle og mandat, kunne en porsjon systemkritikk kledd NRKs dramasatsing, ja, til og med serier som kan inspirere til reell samfunnsendring. 17 hinter til hvor veien kan gå. Når Abdi klager til broren sin over manglende frihet til å være den han vil, svarer broren Hamse: «Du har lyst på mer frihet. For å få det må du ta mer ansvar.»
Det er ikke spesielt underlig at det er 17 som viser størst motstand mot individualiseringen og nyliberalismen, for her er også karakterene mest marginalisert – både økonomisk, kulturelt og sosialt. Gjennom utenforskapet er det lettere å se feilene og manglene i det bestående. Det står rett og slett mer på spill for Abdi, vennene og familien hans. Derfor blir det kanskje lettere å se problemene og feilene ved samfunnet. Så kanskje det blir i 18 eller 19 vi vil se opprøret?
Å ta ansvar for andre, å tenke mindre som et individ og mer som et kollektiv, virker som en god vei ut av presset for korrekt selvpresentasjon og likes på Instagram. Hvordan kroppen ser ut spiller liten rolle når klimaapokalypsen slår inn. Det tenåringene trenger, er å forstå at de kan skape et alternativ: et samfunn hvor man som individ ikke blir kvantifisert.
Det er urettferdig å legge ansvaret for å ordne opp på den oppvoksende generasjonen. De trenger ikke enkle overlevelsesstrategier, men visjoner om hvordan de kan skape verden på nytt. Dette kan gjøres gjennom fjernsynsfiksjonen. Så i stedet for å lage serier som tar for seg nyliberalismens konsekvenser for unge mennesker, kan og bør P3 skape fjernsynsfiksjon som kan inspirere til opprør. Det er på tide at generasjon prestasjon går sammen og sier: «Vet dere hva, verden slik den er i dag suger! Så nå vil vi ta ansvar å skape en ny en.»
P3 kan og bør skape fjernsynsfiksjon som inspirerer til opprør.
Gry Cecilie Rustad
Postdoktor, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO