I sin artikkel i Morgenbladet 21. oktober understreket Trygve Svensson hvor viktig ordene og språket er for en respektfull og opplysende samfunnsdebatt og meningsdannelse, og viser blant annet til filosofen Jürgen Habermas. Det er en betimelig understrekning i en tid hvor sterke følelsesladde ord og polariserende begreper ofte fortrenger det saklige og fornuftsbaserte i samfunnsdebatten. Her har vi alle et ansvar.
Et beslektet problem, som også er uløselig knyttet til vårt felles ansvar for å fremme en sunn demokratisk ytringskultur, handler om respekten for ordenes meningsinnhold og integritet. Det er vanskelig å forestille seg en opplysende og fordragelig offentlig samtale uten en minimalkonsensus om ordenes meningsinnhold.
Men ord kan som kjent også benyttes som undertrykkende maktmidler og som ideologiske våpen. Her skimter vi også alvoret i filosofen Ludwig Wittgensteins begrep om at «ordene ikke bare er tankenes transportveier, men noen ganger også tankenes sjåfør.»
På denne bakgrunn er det et tankekors at det nesten umerkelig har sneket seg inn en underforstått enighet blant liberalismekritikere, fra ytterste høyre til ytterste venstre, som nærmest likestiller «liberal» med begreper som elite, EU og naiv idealist, uten nærmere redegjørelse. Et annet gjennomgående trekk er at uheldige utviklingstrekk i det til enhver tid rådende økonomiske system, uansett hvor forskjelligartet dette i realiteten er fra land til land, ofte tildeles merkelappen «liberal» eller «nyliberal». Et annet eksempel er Knut Arild Hareide, som i sin mye omtalte bok Det som betyr noe, går langt i retning av å karikere liberalisme som kynisk individualisme, materialisme og egoisme.
Det kan sies mye om tildelte ideologiske merkelapper, spesielt når begrepsbruken er både grenseløs og altoppslukende. Slike merkelapper er nok bedre egnet til utskjelling og uthengning enn til å invitere til en opplyst og saklig samtale om liberalisme og samfunn. Derfor kan kanskje et kontrapunktisk forsøk på å tilby en kortfattet tolkning av det liberale være på sin plass.
Uansett hvilken innfallsvinkel vi velger i et forsøk på å definere det liberale, er det vanskelig å la være å tenke på betingelser, forekomster eller tegn på den personlige frihetens helsetilstand i samfunnet. Selv om det kun er enkeltmennesker som kan være frie, er det liberale frihetsbegrepet like fullt sosialt. Det gjelder likt for alle. Denne likheten i frihet utgjør også kjernen i et liberalt begrep om rettferdighet.
Det neste spørsmålet vi må stille, er hva vi forstår med frihet. Det grunnleggende svaret er at vi som samfunnsborgere er frie i den grad vi opplever et fravær av tvang, og er forskånet mot å bli underkastet andres vilje. Det er denne friheten fra tvang og vilkårlighet som gir oss muligheten til å leve våre egne liv, og til å fatte selvbestemte valg som ansvarlige og myndige samfunnsborgere.
Men spørsmålet om hva det betyr å være liberal er også et spørsmål om identitet. Konkret handler det om hvilke samfunnsverdier vi verdsetter høyest, blant de verdiene vi ønsker skal prege det samfunnet vi lever i, og som vi vil gi i verdiarv til våre etterkommere. Siden det ligger så dypt forankret i liberalismen å strebe etter fornuft og et realistisk bilde av mennesket i det samfunnet vi lever i, insisterer liberale på at mennesker ikke kan reduseres til monoidentiteter som lett lar seg plassere på en endimensjonal skala.
Våre identiteter er nødvendigvis farget av både vår egen opprinnelse og oppvekst, familie, erfaringer, verdi- og livsvalg, samt av våre mange forbindelser og affiniteter til andre i samfunnet; foruten av tro, språk, yrke, interesser og fritidssysler, politiske sympatier, venner og nære bekjente. Å påstå at mennesket kan reduseres til en rettlinjet monoidentitet, for eksempel definert etter klasse, religion eller nasjonal tilhørighet, er derfor absurd og fornuftsstridig.
Frie samfunn, der den personlige friheten inkluderer alle, og der grunnleggende liberale rettigheter er ukrenkelige, er preget av et naturlig menneskelig mangfold. Respekten for dette mangfoldet er videre utenkelig uten at der råder alminnelig toleranse for forskjellighet. Innenfor denne rammen hører også et begrep om liberal fremgang, som sosiologen Ralf Dahrendorf beskrev på denne måten: at stadig flere får bedre muligheter til å leve selvbestemte liv med utgangspunkt i den de er og tar mål av seg å bli. Derfor er også det liberale frihetsbegrepet en avgjørende grunnbetingelse for en menneskeverdig tilværelse og for menneskelig utvikling i sin alminnelighet.
Som filosofen Isaiah Berlin har uttrykt det, er det vanskelig å innrømme mennesket frihet til å skape sitt eget liv og forme sin egen personlighet, uten samtidig å verdsette betydningen av at vi mennesker har gode grunner til å verdsette flere enn én verdi. Det som gjør oss liberale kan derfor ikke være at vi kun verdsetter én verdi – friheten. Vi har også grunn til å verdsette en rekke andre verdier som for eksempel rettferdighet, verdighet, ansvar, måtehold, trygghet, toleranse, solidaritet og hjelpsomhet.
Men, hva er det da som gjør det mulig å hevde at en person er liberal, når friheten bare er en av mange verdier som vi kan ha gode grunner til å verdsette? Et naturlig svar er at liberale er kjennetegnet ved å sette friheten høyest, eller sagt på en annen måte: at friheten har forrang som veiledende verdi for påvirkning av samfunnsutviklingen.
På denne måten blir det også mulig å verdsette at det ikke finnes noen homogen, opplest og vedtatt form for liberalisme. I virkeligheten er alle liberale kjennetegnet av ulike verdikombinasjoner, selv om frihetens forrang er fellesnevneren. Noe annet ville også være vanskelig å forene med vår menneskelige erfaring og den kjensgjerning at liberalismen alltid har vært åpen for utvikling og forbedringer.
Med denne essensforståelsen av det liberale blir det kanskje også lettere å forstå hva vi mener med de grunnleggende liberale samfunnsinstitusjonene, som gjør den personlige friheten mulig og reell som et allemannseie: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet. Kjernen i den moderne liberalismen bygger på den forståelse at den reelle friheten er kritisk betinget av disse fire institusjonelle grunnpilarene, både hver for seg og i balansert samspill med hverandre.
Den overordnede liberale samfunnsoppgaven er derfor å vedlikeholde og videreutvikle de liberale institusjonene (spillereglene) i møte med endringer i kunnskap, teknologi og maktforhold. Her har det sviktet i mange land over lang tid, og denne forsømmelsen kan forstås som vår tids store liberale underskudd. For liberale finnes det derfor nok av oppgaver å ta fatt på.
Lars Peder Nordbakken
Økonom i Civita