I oktober 2016 ble Therese Johaug utestengt fra skisporten på uventet vis. Den olympiske atleten hadde ved en feil fått i seg det forbudte stoffet klostebol etter å ha brukt en salve for å lege et sår. Trass i at landslagslegen selv hadde anbefalt henne kremen, sto medikamentet på dopinglisten – til alles forferdelse. Riktignok overså Johaug den røde varseltrekanten på pakningen. Men den ulykkelige vendingen saken deretter tok, kan vanskelig sies å stå i stil med feilen som startet det hele.
Feilskjæret fikk katastrofale konsekvenser for Johaugs karriere: Hun ble først suspendert, mens landslagslegen trakk seg med umiddelbar virkning. Saken endte med at hun ble dømt for brudd på dopingreglementet og utestengt i 18 måneder. For en atlet som har viet sitt liv til skisporten, er det vanskelig å se for seg en bitrere skjebne enn å bli nektet deltagelse. Straffen holdt Johaug borte fra konkurranser i to sesonger. Alt som skulle til, var et øyeblikks uforsiktighet.
Det slående med denne historien er at den på eksemplarisk vis oppfyller kravene som den greske filosofen Aristoteles stilte til en vakker tragedie. I det korte verket Om diktekunsten forklarte han hva som skal til for å skape et drama av dette kaliberet: Det skal vise oss et forholdsvis godt og lykkelig menneske oppleve et omslag til ulykke på grunn av en «feil» – på gammelgresk: hamartia. Et slikt scenario får oss til å føle medlidenhet og frykt, og fremkaller en renselse i oss.
Therese Johaugs dramatiske fall går inn i hjertet av aristotelisk tragedieteori på flere vis. Hennes fortvilelse over alt som ble tatt fra henne, kaller på vår medlidenhet. At en av våre egne skidronninger står i fare for å ha mistet sine beste år og den nødvendige treningen for å hevde seg under sin tilbakekomst, gir oss grunn til å føle frykt. Vi forstår godt at hun handlet i beste mening, selv om det ikke var ettertenksomt. Og trass i at feilen skjedde i uvitenhet, ble den like fullt gjort av Johaug selv.
Therese Johaugs dramatiske fall går inn i hjertet av aristotelisk tragedieteori på flere vis.
Mest interessant er hennes hamartia. En førsteklasses tragedie handler nemlig ikke om hvem som helst, og fallet skyldes heller ikke hvilken som helst feil. Ifølge Aristoteles befinner hovedpersonen seg mellom to moralske ytterpunkter: Hun er ikke moralsk plettfri, men heller ikke noe dårlig menneske. Den tragiske helten er en person som ikke når helt opp: Hun er god, fortrinnsvis bedre enn oss – men aldri så god at hun er perfekt. Dette kaster et lys over hvilke feil som er egnet i en vakker tragedie.
En tragisk feil viser oss nemlig at helten ikke er perfekt. Samtidig er ikke feilen så grov at den gjøres med overlegg, for dét ville gjøre helten til en kjeltring. Feilen ligger i en gråsone: Den gjøres i uvitenhet, men skyldes ikke en ren mangel på informasjon. Snarere overser helten viktig informasjon som allerede er tilgjengelig, og ender med å gjøre et dårlig valg. Til syvende og sist kan man si at den tragiske feilen er en feil ved helten selv: Hun mangler evnen til å handle klokt i en presset situasjon.
Hva gir Johaug tragiske kvaliteter? Mens antikkens tragiske helter utmerket seg ved å nedstamme fra guddommelige slekter og bli født inn i fornemme familier, beundres de norske idrettsheltene for sine grensesprengende prestasjoner. Johaug har noe de aller fleste av oss aldri vil få, nemlig olympiske ferdigheter i Norges nasjonalsport. Hun har allerede bevist at hun er en skiløper av høy rang og er en atletisk storhet vi ser opp til.
Likevel fikk den tragiske feilen alt til å briste. Johaug forhastet seg i et avgjørende øyeblikk og endte opp med å ødelegge for seg selv. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at hun burde ha handlet annerledes. Heller enn å stole blindt på legen, burde hun ha kastet et blikk på pakningen med det åpenbare varselssymbolet. At Johaug ikke sjekket pakningen godt nok, var også noe domsutvalget i Norges idrettsforbund la vekt på: «At Therese Johaug nok ikke hadde en bevissthet om rekkevidden av eget ansvar, og at hun derfor burde ha gjort slike tilleggsundersøkelser, kan ikke frita henne for skyld.» Samtidig viser glippen at Johaug ikke er perfekt. I et uklokt øyeblikk overså hun lett tilgjengelig informasjon som ville avsløre at medikamentet fra legen i virkeligheten var starten på en katastrofe. Slik endte hun med å utløse sitt eget tragiske fall, uten riktig helt å forstå det selv – ikke ulikt heltene i de greske tragediene.
Forrige helg gjorde Johaug comeback med sine første skirenn under den nasjonale sesongåpningen på Beitostølen, hvor hun briljerte. Denne helgen stiller hun på startstreken under i verdenscupåpningen i Ruka. Hva har det å si for en tragedie at helten reiser seg igjen? Overraskende nok, vil kanskje noen si, trenger ikke en gresk tragedie å ende ulykkelig. Mens noen tragedier viser hvordan et vellykket liv skifter kurs og ender i nederlag, starter andre på bunn og viser hvordan helten klarer å vinne lykken tilbake. Også Aristoteles anerkjente dette. Poenget er bare at ulykke skal utgjøre en viktig del av historien og at vi blir vitne til et skifte – enten fra lykke til ulykke, eller fra ulykke til lykke.
Tragedien om Johaug er altså helt åpen for en lykkelig slutt. Det vil riktignok gjøre tragedien mindre vakker, i alle fall ifølge Aristoteles, men vil gi henne en etterlengtet oppreisning. Åpenbart har Johaug lenge vært på den ulykkelige siden av handlingsforløpet, og det er først det fullstendige utfallet av vintersesongen som for alvor vil vise hvordan historien ender. Om det er i nederlag tragedien starter eller slutter, gjenstår å se. I sentrum av stykket står Johaug, som en tragisk helt for vår tid.
Hilde Vinje