Litteraturen har havnet i en blindvei. Publikum vil lese om virkelige personer, men virkeligheten kan ikke beskrives av personvernhensyn. Det finnes en annen litteratur, den er uproblematisk å skrive, men vanskelig å lese. Alle kjenner virkeligheten, det er lett, fantasi er vanskelig. Eller er det omvendt? Hvor går skillet? La oss ta et eksempel, Erling Kittelsens bok av året, Den gamle.
Boken presenterer seg som «En fabel». Fabelen er fra gammelt en kort fortelling der dyr er bærere av menneskelige egenskaper eller livsvisdom, ofte har den en belærende sammenfatning eller «moral». Dette passer tålelig bra. Hos Kittelsen opptrer solloer og selkatter som er litt dyr, litt menneske og litt mytologiske (eller allegoriske) vesener. En historie finnes også, balanserende mellom det fantastiske og det hverdagslige, og adskillig livsvisdom. Det som mangler er fasit.
Belærende pekefingre er borte fra seriøs litteratur, men har etterlatt seg et sug etter virkelighet, mening og moral. I ethvert tilfelle synes kritikere mer enn noensinne opptatt av biografiske forlegg mens de med jevne mellomrom etterlyser etisk og politisk stillingtagen. Mangel på gjenkjennelse oppfattes som mangel på mening. Men mening oppstår av leserens egne kombinasjoner, like ubevisst som grammatiske ferdigheter. Den bevisste søken etter mening i en tekst er ikke til å skille fra mitt arbeid på å finne, forme, konstruere og realisere meg selv som individ – enestående og alltid i samspill med andre og annet.
Belærende pekefingre er borte fra seriøs litteratur, men har etterlatt seg et sug etter virkelighet, mening og moral.
Kittelsen står ikke frem med en sak vi kjenner igjen som god eller dårlig, det er vanskelig. Om vi ser dikteren som leverandør av opptrinn, bilder og utsagn vi kan reagere på – slik vi spontant og ureflektert gjør til daglig, blir han riktignok lett som en fugl. Vi reagerer som vanlig, men da situasjonen ikke krever handling, vendes oppmerksomheten mot vår måte å oppleve, erfare, tenke og føle på. Litteraturen handler ikke om det som allerede er gitt som fakta, heller ikke om seg selv som noen vil ha det til, men om leseren (som er virkelig nok).
Kittelsens seneste bøker har karakter av oppsummering, han gjør opp regnskapet; liv og forfatterskap, hva er forskjellen? Få forfattere har vært mer opptatt av samfunnet, det vil si av enkeltmennesket i den vide verden, av sentrum og periferi, av kulturer som møtes eller ikke møtes, som forvitrer eller spirer frem. Ved siden av poesi har Kittelsen utfoldet seg i alle sjangre, lekent og utvungent har han tatt inn nytt og gammelt og gjort om på mønstrene.
I romanen Jeg, Jako fra 2013 fortalte Kittelsen om en narkoman gutt som snublet inn hos en sær gammel mann og fant en frihavn. Gjennom 44 korte tekster med fraspark i sitater fra forfatterens tidligere bøker prøver nå den unge mannen å forstå denne bestefarsfiguren, som aldri får annet navn enn Den gamle.
Som en annen hobbit planlegger Den gamle overraskelsesfest for sine venner, han er lei av livet, men vil gjøre avskjeden så trivelig som mulig for alle. Til alles forundring forsvinner han sporløst og våkner ikke mindre forundret på et hotellrom i Dubai med en mørkhåret skjønnhet ved sin side. Etter hvert gjenopptar han sin ordinære tilværelse uten å gjøre noe nummer av forsvinningen.
Tolkien har ikke noe å gjøre med dette, men Kittelsen deler et fritt forhold til myter, diktning og folklore i vid forstand. Den sjamanistiske evnen til forflytning har Den gamle fra solloen, et vesen som dukket opp fra havet i Kittelsens Mellom elvene (1976). I årets bok fører solloen ham ikke først og fremst til Dubai, men til «et sted i tankelivet hvor ingen referanser fantes». I øvrig er det konflikt, uten at Den gamle oppfatter det spesielt tragisk: «Til hvert skritt på jorda kom lyset annerledes inn, og alltid var det en motpart der, det nyttet ikke å slippe unna». Om solloen er dyp og treg, så er selkatten lidenskapelig energisk. Kjærlighetsforhold mellom dem kan være topp og ende nokså sørgelig. Motsetninger kan aldri frigjøres fra hverandre og aldri forenes til en helhet. Godt og vondt ligger innkrøpet i hverandre, og i det godes navn kan det verste utrettes.
Den gamle tar opp et tema kjent fra Kittelsens bøker om norrøn mytologi. Gudene og heltene her kommer aldri i mål; vinner de, bærer de med seg et arr eller en mangel. I Fredsslutning (2016) var Kittelsen opptatt av gislene som binder æser og vaner sammen og hindrer krig, i årets bok fokuseres gudenes handikapp. Alle mangler de en kroppsdel eller evne slik Odin mangler øyet sitt, som er pantsatt i Mimes brønn. Som Oidipus erfarte, er ikke alt som det ser ut til. Visdom fordrer blikket utenfra.
Som Oidipus erfarte, er ikke alt som det ser ut til. Visdom fordrer blikket utenfra.
Kittelsens overordnede tema er motsetningenes samliv, måter å leve med og gjøre det beste ut av konflikter på mange plan, fra de nære og påtrengende til de ikke mindre virksomme mytiske og ideologiske: Midgard og Jotunheimen, kapitalkrefter og terror. Jotunkreftene er farlige, men ikke onde; tanken å skulle utrydde det farlige eller onde fører bare til mer vondt. Menneskene vil kommunisere med flest mulig, nå ut med budskap tilpasset markedet, «solloen ville finne ut hva de hadde sammen,» heter det. Det dreier seg (for å låne en formulering av den kamerunske filosof A. Mbembe) om å gjenoppfinne et levesett basert på hva vi har til felles – hinsides nasjonalstater, etnisitet, rase og religion.
Norrøn diktning og myte har et rått krigerideal, etter Den gamles syn rommer de også visdom deriblant tanker om sameksistens og et «moderne» kroppsbilde. Motsetningen går igjen i rutinemessige forestillinger om gamle hornprydede krigere og om markedets logikk på den ene side, og en drøm om ikke-hierarkiske strukturer på den andre, om liv basert på sannhet som ikke behøver være absolutt og én, men holdt oppe av mange ståsteder, en bevissthet som holder oss selv i kraft av andre: Deler av hver enkelt pantsatt i et større fellesskap.
Norrøne og moderne myter finnes som etablert virkelighet, fabelens sollo kommer utenfra. I privilegerte øyeblikk erfarer Den gamle utenfor som «et hold, det var noe under som bar», og han opplever en uregjerlig letthet. Overalt hos Kittelsen finnes et slikt punkt som gir ro og overblikk, om enn ikke kontroll. I årets bok er det søvnen som drømmer oss, et ståsted i frådende sjø, et kjærlighetshull i havet. Virkeligheten er ikke enklere enn det innbilte, virkelig og uvirkelig betinger hverandre som drøm og våken tilstand. Dikt og realitet er like vanskelig og like lett.
Gjennom sine bilder fra Nordkalotten og andre fjerne himmelstrøk har Kittelsen bidratt med sitt utenfra-blikk, liksom gjennom sine mange gjendiktninger og sitt samarbeid med representanter for (i vår sammenheng) minoritetskulturer. Alt i alt har dette gjort at han synes å være mer sett i andre verdenshjørner enn i det hjemlige hjørne, der han kalles vanskelig. Nei, ja? Lett som et fjell!
Andreas G. Lombnæs
Professor emeritus i nordisk litteraturvitenskap, Institutt for nordisk og mediefag, UiA