«Det er vanskelig å beskrive hvor sjokkartet det var for meg å se de første bildene av de gule vestene», skrev Édouard Louis i Morgenbladet i begynnelsen av desember i fjor. Det som sjokkerte Louis, var at han på bildene fra demonstrasjonene så «slitne kropper, slitne hender, knekte rygger, tomme blikk». Louis var ikke den eneste som ble tatt på sengen av deres plutselige tilstedeværelse.
Helt siden protestbølgen som kjennetegnes av sine karakteristiske refleksvester brøt ut, har alle forsøkt å finne ut hva dette er for noe. På en måte ligner det tidligere spontane, lederløse opprør som har oppstått siden finanskrisen i 2007–08, som Occupy Wall Street i USA, 15M i Spania, Syntagma-opprøret i Hellas og Nuit Debout i Frankrike, men de gule vestene skiller seg likevel ut med sin rurale forankring og arbeiderklassetyngde.
Hjelp til å forstå hva som skjer og sette det inn i en kontekst, kan man få av en liten, jødisk kvinne som det denne uken er hundre år siden ble myrdet for sin sosialistiske overbevisning. Rosa Luxemburg, født 1871 i Polen og myrdet 15. januar 1919 i Berlin, levde i en tid som var preget av mye sosial nød, stor arbeidermobilisering, revolusjoner og streiker.
I 1905 brøt det som kan sies å være hennes tids gule vester-opprør ut i Russland, på den blodige søndagen 22. januar, da tusenvis av arbeidere marsjerte opp til Vinterpalasset i St. Petersburg for å kreve mat og rettferdighet. Tsaren gjorde som han hadde for vane, og flere hundre ble drept. En massiv streike- og protestbølge spredte seg over hele det russiske keiserriket. Årsaken til at vi kaller det sin tids gule vester, er det uorganiserte og uklare uttrykket til protestene, som ikke skilte mellom politiske og økonomiske krav.
Dette fikk datidens observatører til å klø seg i hodet. Hvem var det egentlig som protesterte i Russland? Hadde de legitime krav? På tross av at dette var det største masseopprøret som hadde skjedd de siste årene, var det uttalt revolusjonære tyske partiet SPD tilbakeholden i sin støtte. Det fikk den begeistrede Rosa Luxemburg til å se rødt, og på partikongressen i Jena gikk krangelen heftig:
«Enhver som har hørt på de tidligere talerne i spørsmålet om massestreik, må virkelig ha følt for å riste på hodet og spørre seg selv: ‘Lever vi faktisk i året til den strålende russiske revolusjonen, eller ligger vi ti år etter?’»
Selv dro Luxemburg over til det russiskokkuperte Polen for å delta i revolusjonen i desember 1905, og ble arrestert i Warszawa tre måneder senere. Da hun kom hjem skrev hun pamfletten Massestreiken, partiet og fagbevegelsen, med et budskap til bekymrede partihøvdinger og fagforeningskjemper som ikke kjente seg igjen i de store, uoversiktlige protestene.
Noe som plaget ledelsen i tyske SPD med opprøret i øst, var at det gikk fra å handle om det de oppfattet som legitime krav om stemmerett, til å dreie seg om økonomiske. Massestreik og store demonstrasjoner var godkjent i kravet om allmenn stemmerett, men ikke «egoistiske» krav om mer lønn og redusert arbeidstid.
Motsatt stiller dagens gule vester «smålige» og «egoistiske» økonomiske krav om lavere bensinavgifter og høyere minstelønn, men blir mistrodd fordi de mangler politiske krav. Både 1905 i St. Petersburg og Paris i 2019 har til felles at de ikke gjør det på «riktig måte».
Både 1905 i St. Petersburg og Paris i 2019 har til felles at de ikke gjør det på «riktig måte».
Store deler av den franske befolkningen støtter de gule vestene (i begynnelsen rundt 80 prosent), men hos kommentariatet har sympatien vært liten for folk som heller vil ha mer i lommeboken enn å redde miljøet.
Morgenbladets Tove Gravdal avviste opprøret i Frankrike som «en korttenkt protestaksjon» som ikke forstår sitt eget beste, mens Rauand Ismail, sentralstyremedlem i Grønn Ungdom, i samme avis avviste kravene deres som «grell egoisme».
Gravdal påpeker blant annet at de gule vestene tross president Macrons ettergivenhet for visse krav fortsatt ikke er fornøyde. Hun nevner ikke den store og økende ulikheten i Frankrike, eller muligheten for å gjøre noe med den. Macron har ikke bare fjernet formuesskatten, men også gått bort fra progressiv kapitalbeskatning og «forenklet» selskapsskatten, en ordning som neste år vil koste staten nærmere 40 milliarder euro og tungt subsidiere blant annet Europas rikeste mann, Bernard Arnault. For liberale kommentatorer i både Frankrike og Norge er det «nødvendige reformer».
Luxemburg minnet på sin side om at skillet mellom politikk og økonomi er kunstig. Ingen vet hvorfor en ting fører til store opptøyer og ikke den andre – hvorfor gule vester, hvorfor akkurat nå? – men som Luxemburg påpeker: Når et slikt «elektrisk sjokk av politisk handling» har skjedd, gjør det at arbeideren «føler, med uventet intensitet, vekten og presset av hans økonomiske lenker». De gule vestene er blitt vekket til handling av sin egen misère og samfunnets grelle urettferdighet, det er ingenting å avvise ved det, i hvert fall ikke for venstresiden.
Troen på massenes eget initiativ er gjerne blitt kalt Luxemburgs teori om spontanitet. Denne har av mange blitt avvist som naiv, at hun mener alt bare skjer av seg selv av en lederløs masse. Men det var ikke hennes poeng. Snarere mente hun at sosialistiske ledere hadde en avgjørende rolle å spille i masseopprør som de gule vestene. Men de måtte lære seg å elske massenes spontanitet, ikke for å tekkes massene, men fordi den desentraliserte visdommen i arbeiderklassen var langt overlegen den som kunne klekkes ut blant de lærde i sosialist- eller kommunistpartienes sentralkomiteer.
Det var denne demokratiske innsikten som gjorde henne i stand til å ta avstand fra den diktatoriske utviklingen i Sovjetunionen, noe hun gjorde allerede i 1918, lenge før de fleste andre.
De gule vestene representerer et nytt spontant opprør. Frankrikes president Emmanuel Macron forsøker å berolige massene. Men i en tid hvor ulikhetene øker grotesk og maktforskjellene mellom fattig og rik vokser til nye høyder, hva slags orden er Macron i stand til å skape? Det frister å sitere Rosa Luxemburgs siste skrevne ord. Den 14. januar 1919, dagen før hun ble drept, skriver hun:
De gule vestene representerer et nytt spontant opprør.
«Orden hersker i Warszawa!» «Orden hersker i Paris!» «Orden hersker i Berlin!» Hvert halve århundre er det budskapet nyhetsbulletinene fra vokterne av «orden» erklærer fra et senter av den verdenshistoriske kampen til den neste.
[…]
Tåpelige håndlangere! Deres «orden» er bygget på sandgrunn. Allerede i morgen vil revolusjonen «rasende reise sitt hode igjen» og til deres skrekk forkynne med basunklang: Jeg var, jeg er, jeg blir!
Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson er forfattere av boken Rosa Luxemburg – en biografi.