La meg innrømme det: Som så mange andre, har jeg latt meg lede hen til å kjøre til Sverige for en aldri så liten grensehandel. En svipptur på noen mil for den økonomiske besparelsen i CO2-utslippets navn. Nå sist skjedde det en mørk ettermiddag, etter jobb, i den travleste uken før jul. Skamfull snek jeg meg ut av kontorbygningen. Jeg måtte ikke snakke med noen på veien ut, ikke røpe hva jeg skulle: Jeg skulle på CO2-bombetur til Strømstad, for å fylle opp lagrene med godsaker før jula satte inn. Pjuh. Ingen så meg.
Turen til Systembolaget gikk som smurt. Hjemturen skulle som vanlig gå innom Nordbysenteret. Jeg parkerte bilen, og tasset bort til rekken av handlevogner, smalt inn en tyvekroning og trakk vognen med meg mot inngangen til matbutikken. I mylderet av mennesker, hørte jeg plutselig en stemme rope: «Ingrid! Ingrid, ja, det var deg jeg syntes at jeg så! Hei!» Før jeg rakk å gjøre notis av det hele, fikk jeg en klem av kantinesjefen på jobben. Hun smilte bredt. Fylt med selvforakt erkjente jeg den pinlige ferden mot øst. «Men slapp nå av, det kunne ha vært så mye verre, du kunne ha reist på juleshopping til New York!» sa hun og nikket ivrig. Med stotrende latter forsøkte jeg meg på en billig forsvarstale for meg selv, ja, jeg hadde jo faktisk flyttet slik at jeg kunne gå til jobb hver dag, og jeg brukte ikke bilen så mye lenger. «Slapp av, jeg skal ikke fortelle det til noen på jobben», sa hun. Gjett om jeg fortalte det selv til flere på jobben dagen etter? Jeg lo mye av meg selv den dagen.
Historien ble også selvsagt gjenfortalt med et kraftig snev av selvironi da akevitten ble skjenket i glassene på lille julaften. «Men herregud av meg da, jenta mi, jeg er på sånn svensketur én gang i måneden, jeg», sa en av mine mest rødvinsmarinerte og godt voksne tanter. Og dermed var det duket for den diskusjonen man aldri bør ta, men som jeg valgte å ta som et sosialt eksperiment. Slik provokasjon må selvsagt aldri gjøres innenfor familiære konstellasjoner.
Tante kikket strengt på meg over brilleglassene: «Jeg har jobbet et langt liv. Jeg reiser så mye jeg bare vil!»
«Det er jo nettopp det som er problemet: Dere gamle, rike, velstående, med all verdens fleksitid og avspasering, som farter verden rundt i jobben, og som reiser på ferier fire ganger i året til Nepal, Sør-Afrika og Mauritius!» glapp det ut av meg. Tante kikket strengt på meg over brilleglassene før hun hevet pekefingeren: «Jeg har jobbet et langt liv. Jeg reiser så mye jeg bare vil fordi jeg fortjener det!» smalt det kontant tilbake. Jeg snakket om klimaendringer, folk som mister hjemmene sine på grunn av tørke, flom og hevet havnivå. De fortjente altså å miste hjemmene sine, fordi hun fortjente å reise mye med fly. Argumentet var at hun hadde jobbet et langt liv. Jeg snakket om at hun og hennes generasjon er heldige, heldige som får muligheten til å ha masse fri mens de ennå har god helse, og som har råd til å reise hvor enn de vil for å drikke proseccoen sin i fred. Hun hadde altså fortjent det. Mens vi som kommer etter, som kommer til å stå enda lenger i jobb, og som ikke kommer til å få de samme pensjonsmulighetene, vi har altså ikke fortjent det å ha et trygt klima.
Jeg prøvde å åpne munnen igjen. «Hysj!». Prøvde igjen. «Hysj!» smalt det, nok en gang. Hun strikket tross alt babyposer av merinoull til barna i Nepal, da måtte hun jo ned og levere dem og for å gå turer med sherpaen sin som må foreviges med bilder på Facebook hver gang! Nødhjelp er jo ikke til å stole på!
Tante på 65 ba meg som var tørr bak øra og over 40 om å holde kjeft! Tante var lei angrep fra den yngre garde om sin generasjons livsstil. Jeg reiste meg fra bordet og gikk. Ut av døra, langs sjøen. Da jeg kom til meg selv, gråt jeg, og befant meg fem kilometer utenfor byen. Selvransakelsens tid var kommet. Jeg hadde reist verden rundt selv. Hver reise hadde munnet ut i populærvitenskapelige reportasjer og til og med en bokutgivelse om miljøutfordringer i andre deler av verden. Jeg kunne bare holde smella, for jeg var ikke noe bedre selv. Nei, jeg var ikke noe bedre selv, men det er lov å lære av sine feil. Jeg hadde lært av mine feil. Tørken i sommer skremte meg. Jeg hadde aldri før sett hele gressplenen helt brunsvidd. Ekstremværet hadde nådd hagene til oss nordmenn, her hos oss ved siste utpost før Nordpolen. Mitt inntrykk var at sommeren hadde satt en støkk i mange.
Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen for å jobbe med klimaet lokalt. Jeg ville ikke lenger føle på skillet mellom liv og lære. Jeg ville gå til jobben, være et forbilde. Ikke fly til møter i utlandet. Ikke fly på flere lange og eksotiske ferier. Jeg ville dra på turer lokalt. Ikke spy ut mer CO2, i hvert fall ikke mer enn strengt tatt nødvendig. Kanskje jeg kunne unne meg en biff en sjelden gang. En lokalt produsert en, vel å merke. Ikke en biff flydd inn fra Brasil.
Denne høsten hadde jeg møtt folks motargumenter. «Hva hjelper det vel at Norges befolkning reduserer sitt forbruk og antall flyreiser? Vi er jo en dråpe i havet i den store sammenhengen.» Norge har en befolkningsstørrelse på 5,3 millioner. I snitt slipper vi ut mellom 8 og 9 tonn CO2 hvert år, noe som ifølge verdensbankens CO2-regnskap er det dobbelte av de gjennomsnittlige utslippene til enkeltpersoner globalt. Det er klart det hjelper mer om hver og én av oss reduserer vårt forbruk, sammenlignet med om en afrikaner reduserer sitt forbruk. De 20 prosentene med høyest inntekt i Norge har et klimaavtrykk som er 240 prosent større enn de 20 prosentene med lavest inntekt. Det er nok flere av disse som kjører rundt i Tesla. Disse utgjør elefanten i rommet. Hva er det som gjør at folk tenker at de fortjener å leve på en måte som får negative konsekvenser for dem som kommer etter?
De rikeste forbruker og de fattigste får konsekvensene. Det er nok fortsatt stor avstand mellom å snakke om det grønne skiftet og det å faktisk handle. Kunnskap har vi hatt siden 1970-tallet. Ifølge Cicero mener 70 prosent av oss at vi har et personlig ansvar for å redusere våre egne klimagassutslipp, men bare 50 prosent av oss vil finne måter å gjøre det på. Hvorfor sitter det så langt inne for folk å endre på sine levemåter? Det hjelper ikke å feriere i sin egen seilbåt om sommeren, så lenge man flyr med fossile brensler til Cuba på juleferie.