Kronikk

Hva problemet heter

Den internasjonale konflikten om Makedonia-navnet ser ut til å gå mot slutten. Nå venter nye problemer, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Torsdag kveld skal det etter planen voteres i det greske parlamentet over om landet skal akseptere at nabolandet i nord skal få hete «Nord-Makedonia», etter enigheten i den såkalte «Prespa-avtalen» signert i fjor sommer. Den lille geografiske markøren «Nord-» skal løse navnekonflikten som har pågått i snart 28 år. Konflikten har hittil bestått i hvem som har krav på navnet: Er det Hellas, med sin årtusenlange historiske tilknytning til navnet og sin egen betydelige makedonske provins? Eller er det landet som i offentlig omtale har gått under det kronglete «Former Yugoslavian Republic of Macedonia», forkortet til FYROM siden 1990-tallet?

Det er forventet at parlamentet vil godkjenne navneendringen med nær sagt knappest mulig margin: Statsminister Alexis Tsipras’ regjeringsparti Syriza, med 145 stemmer, vil få med seg enkeltstemmer fra øvrige partier for å sikre flertall (av 300 representanter i et fullsatt parlament).

Fordelen for landet som trolig straks vil bli hetende Nord-Makedonia, er å få opphevet det greske veto mot EU- og Nato-medlemskap. I tillegg har landet fått et viktig symbolsk gjennomslag, siden Hellas inntil nå har motsatt seg enhver bruk av navnet «Makedonia», selv i sammensatt form.

For gresk side er gevinsten stort sett å blidgjøre andre allierte land som har sett seg mektig lei på en krangel over et stedsnavn, i tillegg til å sette punktum for en diplomatisk verkebyll på sin nordlige grense – mellom to land som egentlig har et godt naboskap i andre spørsmål. En pragmatisk anlagt greker vil også trolig anføre at dette er siste sjanse til å få nabolandet i nord til å bli hetende noe annet enn kun «Makedonia» på sikt. Det er snart bare grekere som bruker eller forstår FYROM (selv om navnet stammer fra en bilateral avtale i regi av FN), mens resten av verden gradvis er blitt vant med å bruke «Makedonia». «Nord-Makedonia» er såpass enkelt at det har en sjanse for å etablere seg også i vanlig språkbruk.

I Hellas er det en stor majoritet av befolkningen som ikke ser noe av dette som vesentlige fordeler (meningsmålinger viser at snaut 70 prosent av befolkningen motsetter seg navneavtalen det skal stemmes over på torsdag). Det er flere årsaker til dette. For det første eliminerer ikke det sammensatte navnet problemet med at Nord-Makedonia ikke utgjør noen geografisk enhet med den nordgreske provinsen Makedonia. Snarere tvert imot, for mange vil det høres ut som om relasjonen er tilsvarende Irland og Nord-Irland. Selv om avtaleteksten uttrykkelig avviser forsøk på geografiske endringer, kan dette oppfattes som problematisk på Balkan, som jo er kjent for sin urolige fortid.

Det smerter mange grekere at en slavisk-talende befolkning i nord gjør krav på et ærverdig stedsnavn fra antikken.

En annen årsak er mer direkte emosjonell. Det smerter mange grekere at en slavisk-talende befolkning i nord gjør krav på et ærverdig stedsnavn fra antikken – med opphav til historiske skikkelser som Aleksander den store og Aristoteles. Resten av verden, som klør seg i hodet over grekernes nidkjærhet over et navn, kan godt minnes på at uten den stolte historien står grekerne betraktelig mer ribbet tilbake, også i utlendingers anseelse. Litt som Athen uten Akropolis.

Statsminister Tsipras har vært under sterkt internasjonalt press for å avslutte navnestriden og slik bane veien for både medlemsforøkelse i EU og Nato. Under store demonstrasjoner i Athen sist søndag ble Tsipras anklaget for å gi bort grekernes eneste forhandlingskort (medlemskap i EU og Nato), og selge gresk historie for å vinne verdenssamfunnets gunst. Det brøt ut kraftige gatekamper. Den greske avisen To Ethnos meldte at 28 politifolk ble fraktet til sykehus, og svært mange sivile fikk skader og ble utsatt for kraftig tåregass. Gatekamper i seg selv er ikke sjeldne i Athen, men også mange kvinner, barn og eldre deltok i demonstrasjonene sist søndag. Nye demonstrasjoner er varslet torsdag.

Gitt at det i hovedsak er det venstredreide regjeringspartiet Syriza som støtter avtalen, er det en viss deling langs vante politiske akser i dette spørsmålet (skjønt også medlemmer fra mindre sentrumspartier vil gjøre det samme). Men kostnaden vil være stor. Trolig vil avtalen bane veien for et stort tap i kommende parlamentsvalg, med regjeringsskifte allerede i år. Når mest sannsynlig de konservative i Nea Dimokratia tar over, blir disse – ved Kyriakos Mitsotakis – nødt til å styre overgangen til en diplomatisk stabilisering med nabolandet i nord.

En omkamp vil være lite sannsynlig, men en ny relasjon må etableres, hvor Hellas må akseptere flere symbolske nederlag. Avtalen forplikter (spesielt i artikkel 1, avsnitt 3 b og c) for eksempel Hellas til å anerkjenne det slaviske språket i Nord-Makedonia som «makedonsk», og innbyggerne som «makedonske (statsborgere)». Dette innebærer en betydelig endring i gresk offisiell linje.

Det er langt frem til naboskapet er normalisert på nye premisser. At dette i tillegg, etter alle solemerker, vil innebære et samarbeid innenfor Nato og EU, vil for mange forsmådde grekere ikke gjøre det noe mindre krevende. Navnet på dette problemet vil være Prespa-avtalen.

Mer fra Kronikk