Ved årsskiftet var det offisielt at USA og Israel har meldt seg ut av Unesco. Årsaken til utmeldelsen er at de mener verdensarvorganisasjonen tar politisk standpunkt i Israel-Palestina-konflikten. Ved å melde seg ut, sørger de to landene for at organisasjonen blir åstedet for en svært betent politisk debatt. Stridigheten om Unesco er et eksempel på at materiell, kulturell og politisk verdi er sammenvevd, og at utsletting av kulturminner og arkitektur er nært knyttet til folkerettslige brudd.
Unesco er FN-organisasjonen som skal bidra til å sikre verdens kulturarv, og har i de siste årene vært preget av en splid mellom organisasjonen, USA og Israel. Kjernen i konflikten dreier seg om at Palestina ble fullverdig Unesco-medlem i 2011, på tross av å ikke være en anerkjent nasjonalstat. Det hele kulminerte i 2017 med at Unesco anerkjente gamlebyen i Hebron som palestinsk verdensarv.
Hebron, eller Al-Khalil, er en palestinsk by som ligger på Vestbredden. Siden 1948 har Hebron vært preget av sivil og militær okkupasjon. Gamlebyen i Hebron består av tette kvartaler og hus i kalkstein fra middelalderen med smale gater, basarer og interiør med massive steinhvelv. I gamlebyens sentrum finner man Ibrahim-moskeen, en pilegrimsdestinasjon for både jøder, kristne og muslimer på grunn av tilknytning til Abraham og hans familie. I Norge er vi stolte over at Bryggen i Bergen er listet av Unesco som verdensarv, men det skal lite fantasi til for å forstå hvorfor gamlebyen i Hebron er ønsket på samme liste.
Gamlebyen i Hebron er også kjent for å være den bydelen på Vestbredden der israelske bosettere og palestinsk lokalbefolkning lever tettest på hverandre og der spenningen er på aller høyeste nivå. Ibrahim-moskeen og store deler av det historiske kvarteret i Hebron ligger i en israelskkontrollert sikkerhetssone, hvor et sterkt militærapparat beskytter en jødisk bosetterminoritet. Dette området preges av forfall. Flere hus fremstår som ruiner, og hager, plasser og veier er nedsøplet. Forfallet skyldes i stor grad et byråkratisk regelverk som diskriminerer lokalbefolkningen gjennom strenge restriksjoner på bygging og renovering, og som forhindrer effektiv søppelhåndtering, vannforsyning og utbygging av annen viktig infrastruktur.
Utsletting av kulturminner og arkitektur er nært knyttet til folkerettslige brudd.
Kulturminner kan opprettholdes og bringes videre gjennom immateriell kultur, som for eksempel historier, sanger og danser. Samtidig trenger kultur også minner som blir ivaretatt i form av håndfast materie og symbolske referanser. Man kan kalle dette kulturens berøringsflater. Det sies at dersom kulturens og identitetens berøringsflater ikke lenger eksisterer for å bli fysisk berørt, vil minner bli fragmentert og forflyttet. En aktiv eliminering av fysiske kulturminner er dermed det samme som å påføre noen andre et hukommelsestap.
Et hvelv er ikke bare et hvelv i Hebron, men et håndfast bevis på en arabisk kultur som strekker seg bakover i tid, og legitimerer deres tilstedeværelse både i nåtid og fremtid. Dersom hensikten i en konflikt er å kolonialisere territorier og kultur, blir målrettede angrep på arkitektur og fysiske kulturminner ikke bare et militært middel, men et politisk mål i seg selv. Ødeleggelse av gamle hus i Hebron er altså ikke bare en taktikk som sørger for å fysisk forflytte mennesker fra gamlebyen, men også en måte å utradere deres kulturelle eksistensgrunnlag på.
Formålet med Unesco-listingen av gamlebyen i Hebron var å forhindre videre forfall av en «utrydningstruet» bydel. Listingen ble derimot tolket som en politisk provokasjon og ignorert av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som mener Unesco ikke anerkjenner den jødiske tilknytningen til området. Dersom ikke Unesco eller andre instanser kan forhindre at Hebrons historiske bydel systematisk brytes ned, kan viktige kulturminner gå tapt.
Listingen av gamlebyen i Hebron vitner om hvor sammenknyttet materiell, kulturell og politisk verdi er i diskusjonen om verdensarv. Det vitner også om dilemmaet som kan oppstå mellom hensyn til politisk diplomati og vern av kulturarv. Når Israel og USA trekker seg fra den internasjonale, vitenskapelige dialogen om menneskenes kulturarv, opphøyer de seg til en elite som kan manipulere både fortiden, nåtiden og fremtiden etter egne maktbehov. Det de signaliserer med å trekke seg ut er at Unesco står i veien for et politisk prosjekt som handler om å skrive historien på nytt i regionen.
Israel og Palestina-konflikten er hverken den første eller siste krigen der ødeleggelse av kulturminner og manipulering av historie er politiske mål. Dessverre ser det ut til at utraderingen av kulturminner i Israel-Palestina kommer til å øke i omfang fremover. For eksempel vil arkeologiske utgravinger under Tempelhøyden i Jerusalem kunne fortsette. Utgravingene er blitt sterkt frarådet av Unesco, da de svekker det fysiske fundamentet og dermed stabiliteten på et av Islam sine aller helligste steder. Dette er en betent situasjon som kan få ringvirkninger langt utover Jerusalem.
Uten en slik organisasjon som Unesco, der diplomatiske løsninger for vern av kultur kan finne sted, står man overfor avmakt i en kritisk affære. Det er dermed betimelig å påskynde spørsmålet om hvorvidt vern av kultur bør stå sterkere i folkeretten. Vi kan ikke forstå kampen om kulturminnene i Midtøsten som noe annet enn en kamp om makt i regionen.
Kristin Sunde
Bachelor statsvitenskap ved UBC, Vancouver, og master i landskapsarkitektur fra NMBU. Bodde i høst i Palestina og jobbet med forskning for Palestine Museum of Natural History (PMNH), samt restaurering i det Unesco-listede landskapet i Battir.