---
Heraldikk
Læren om våpenskjold eller våpenmerker.
---
Kommuneloven ble i fjor endret og skal iverksettes høsten 2019. Endringenes hensikt var å gi kommunene økt selvstyre innenfor en rekke felt. Ved nesten alle kommunesammenslåinger vurderes nye «kommunevåpen». En hake ved de utkast som vurderes er at majoriteten av disse har lite eller ingen ting med heraldikk å gjøre. Med den nye loven ble Riksarkivets kontrollmyndighet innenfor fagfeltet også fjernet. Kommunene kan nå selv, med sterkt varierende kunnskap om heraldikk, fastsette sine nye merker. I sin høringsuttalelse til den nye loven påpekte Norsk Heraldisk Forening dette overfor Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), og uttrykte sin store bekymring for at man ville få en uønsket «logofisering» av norsk kommuneheraldikk. Dette er nå i ferd med å skje.
Et heraldisk merke og en logo har samme formål, kommunikasjon ved hjelp av bilder. Heraldikken har mange regler og et felles formspråk som har internasjonal konsensus. For en logos utseende finnes det ingen overordnede regler. Det ser man tydelig i vrimmelen av merkelige kreasjoner. Et ubrytelig krav i heraldikken er at et våpen ikke skal kunne forveksles med et annet. Et slikt omforent krav eksisterer ikke for logoer. Dette er de to viktigste forskjellene på disse to grafiske uttrykksformene.
Heraldikken oppsto på 1100-tallet. Soldatene på slagmarken måtte ha kontakt med sin leder, se hvor han var, også når han var ikledd hjelm og rustning. Man tok derfor i bruk enkle tegn, bilder og symboler på skjold og på våpenkjole (kjortel utenpå rustningen). For at tegnene skulle være lette å se, benyttet man seg fra første stund av kontrastfarger, derav fargereglene. Heraldikk er et kommunikasjonsmiddel, og budskapet er identifikasjon.
Til å begynne med var merkene rent personlige. De ble også brukt i sammenhenger utenfor slagmarken. Personvåpen ble til familievåpen. Familievåpen ble til landskapstegn for det område en familie disponerte. Kongens våpen ble landets våpen. Det norske riksvåpen er således både H.M. Kongens personlige våpen og Norges merke. I den samme rekken fikk også byene sine våpen. Senere kom det også til å omfatte landkommuner. Heraldikk er en snart 900 år gammel immateriell kulturarv.
De fleste reglene i heraldikken har en historisk opprinnelse. Men heraldikken har aldri vært statisk. Ved siden av den praktiske bruken og dens kunstneriske utforming, har politikk og motetrender vært de viktigste faktorer for utviklingen. Her er igjen riksvåpenet et godt eksempel. Omtrent i år 1285 ble riksløven utstyrt med St. Olavs øks. Siden har riksvåpenet vært en gull-løve med en øks i labbene på rød bunn. Dette siste er en forenkling av våpenets heraldiske beskrivelse (blasoneringen). Tar man for seg riksvåpenets utseende fra middelalderen og frem til i dag, vil man se at på tross av forskjellige utforminger, fyller alle denne beskrivelse. I heraldikken er det blasoneringen som ligger fast. Blasoneringen beskriver våpenets innhold og farger, og dette gir mulighet for forskjellige uttrykksformer.
Norsk kommuneheraldikk har de siste 50–60 årene høstet internasjonal anerkjennelse for sin renhet, klarhet og bruk av de heraldiske reglene. Da noen av de nye statene i Afrika skulle etablere sin riksheraldikk, brukte de Norge og Finland som forbilder, ikke England, som man skulle forvente. Takken for dette må rettes til Riksarkivet som offentlig, overordnet godkjenningsmyndighet. Riksarkivet har vært streng, litt for streng etter meningen til de fleste aktive heraldikere i Norge. Men en myndighet som er uavhengig av prosessen for å utvikle et nytt våpen, som kan reglene, og som håndhever disse i en godkjenningsprosess er en garanti for at man får god heraldikk.
Når det nå på grunn av alle kommunesammenslåinger skal utvikles nye kommunevåpen, er trenden den at man lyser ut en konkurranse der alle kan delta. Dette er nærdemokrati på sitt beste. Men hverken skoler eller barnehager har peiling på heraldikk. Også de fleste grafiske byråer mangler slik kunnskap. Det er ikke nok å lese reglene, man må også vite hvordan disse anvendes for å kunne skille mellom god og dårlig heraldikk. Dette krever at man har arbeidet med fagfeltet noen tid.
Men hverken skoler eller barnehager har peiling på heraldikk.
Jeg har bistått noen kommuner med heraldisk rådgivning. Min erfaring er at politikerne føler seg bundet av de forslag som kommer inn. Selv forslag som ikke er i nærheten av å være heraldiske, blir tatt med i finalerunden. Likeledes er det ofte motstand mot å la en heraldiker endre forslag med heraldisk potensial. Man vil ikke legge seg ut med velgerne. Siden de færreste politikerne har hatt noe med heraldikk å gjøre tidligere, går forslag gjennom, som en overordnet godkjenningsmyndighet med heraldisk kunnskap ville ha stoppet. Logofiseringen av norsk kommuneheraldikk er i full gang.
I Norge er det i hovedsak det offentlige som bruker heraldikk og den største bruker er utvilsomt Forsvaret. Da det norske forsvar ble bygget opp etter krigen, hadde man vært ute i verden og lært at avdelingsmerking var viktig, både for identifikasjon og avdelingsbygging. Men den første serie avdelingsmerker som ble innført i Hæren i 1957, var ikke i nærheten av å være heraldiske. Da Norges fremste heraldiker i forrige århundre, Hallvard Trætteberg, så dette, reagerte han meget sterkt. I en kronikk i Aftenposten karakteriserte han merkene som dårlige varemerker, kvasiheraldikk og amerikansk tegneseriestil. Jeg er tilbøyelig til å bruke de samme betegnelsene på det som skjer med kommuneheraldikken i dag. Mange av kommunemerkene (for det er ikke våpen) som nå godkjennes, har ikke noe med heraldikk å gjøre og kan derfor faktisk heller ikke kalles et kommunevåpen.
Forsvarets heraldiske ørkenvandring varte i 22 år. Disse merkene er borte nå. Siden 1978 har kravet vært at Forsvarets merker skal være i henhold til de heraldiske regler, og for det høster Norge nå lovord i utlandet. I dag ser for eksempel Nato til Norge når de skal revidere sin merkebruk.
Alle som har vært i Forsvaret vet hva pussvisitasjon er. Som gammel offiser ville jeg ha gitt «ompuss» på mange av de merker som er blitt godkjent siden den nye kommuneloven ble vedtatt. Helst ville jeg gitt ompuss på kommuneloven også. I hvert fall den delen som omhandler kommuneheraldikken. Vi trenger en overordnet, kompetent myndighet som godkjenner offentlige heraldiske våpen i Norge. Ingen er tjent med et kommunevåpen som ikke er et kommunevåpen, men bare en fancy logo.