Kronikk

Vi trenger industri for å nå klimamålene

Nei, det er ikke en motsetning mellom å bygge industri og kutte utslipp. Derfor skal vi utvikle, ikke avvikle, energinæringene våre, skriver Jonas Gahr Støre.

Før påske besøkte jeg Kværner i Verdal. Det er en av landets mest avanserte industribedrifter. Klubbleder Ståle Johansen tok meg til toppdekket på den nye plattformen «Bifrost», som snart er klar til å bli slept ut til Valhall-feltet i Nordsjøen. Inne på verkstedet traff jeg Tord, som la siste hånd på verket. Tord er en robot som sveiser syv ganger raskere enn et menneske. Samtidig skaper han flere jobber enn han erstatter, fordi verftet kan si ja til flere ordrer og mer komplisert arbeid.

For 30–40 år siden ble den norske oljevirksomheten sett på som en tradisjonell råvarenæring. Det jeg så i Verdal er et av mange bevis på at industrien i dag er langt fra tradisjonell. Den er verdensledende, avansert og har vist en enestående evne til fornyelse. Hvordan skal vi så forholde oss til denne næringen når Norge og verden skal kutte klimagassutslipp? Bør olje- og gassindustrien like godt avvikles?

Arbeiderpartiets svar er nei. Vi vil utvikle industrien, ikke avvikle den. Vi vil ikke sette en sluttdato. Norge står for to prosent av verdens oljeproduksjon. Fortsatt vil verden og våre nære naboer vil trenge olje og gass i årene som kommer. Norge bør levere og ikke overlate det til Russland, USA eller Qatar. Det sikrer store inntekter til fellesskapet. Men det sikrer også utvikling: Det er på skuldrene av denne næringen vi kan bygge ny industri.

Vi trenger en langt bedre og mer ambisiøs plan for å nå våre klimamål.

I Morgenbladet 12. april kan det virke som Maria Berg Reinertsen mener det er en motsetning mellom å bygge industri og kutte utslipp. Hun skriver at det «ikke betyr noe som helst» at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å ikke konsekvensutrede områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, fordi vi ikke satte en sluttdato for Norges viktigste næring. Slik er det ikke. Vi kan både bygge industri og kutte utslipp. Avklaringen om «LoVeSe» var viktig for nettopp å åpne opp for ny næring i dette området så rikt på fisk og andre havmuligheter.

Reinertsen mener det grønne skiftet trenger en stor masterplan, inspirert av Ole Colbjørnsen, en av Arbeiderpartiets sentrale tenkere på 1930-tallet. Han var medforfatter av Sovjetunionens første femårsplan på 1920-tallet. Colbjørnsen skrev mye av Arbeiderpartiets kriseprogram før valget i 1933, «Hele folket i arbeid», med detaljerte planer for vekst i by og bygd.

Jeg tror også vi trenger en langt bedre og mer ambisiøs plan for å nå våre klimamål. Det vil stå sentralt for en Arbeiderparti-ledet regjering. Det er likevel en vesentlig forskjell mellom da og nå: For Colbjørnsen handlet det om å skape markeder og utvikle landbruk og industri for å løfte folk ut av sterkt økende fattigdom og ledighet. Det var krisetider, og det fantes ingen velferdsstat. For oss handler det om å omstille en allerede verdensledende industri i et utviklet velferdssamfunn.

Det de får til i Verdal viser tydelig hva det vil si å bygge ny industri på skuldrene av den eksisterende. Konkurranseutsatt industri står ikke stille. Tvert imot, den løser nye oppgaver og tar i bruk ny teknologi for å møte ny etterspørsel. Alt dette i et samspill mellom fagfolkene som jobber der, investorer som vil satse og myndigheter som legger til rette.

Det er oppløftende å se. For vi vet hva som venter oss. Vi vet at oljen vil ta mindre plass i norsk økonomi. Vi vet at norske utslipp skal ned etter Parisavtalen. Vi vet at etterspørsel etter olje og gass vil gå ned når land i Europa går over til fornybar energi. Vi står foran store endringer, som kan treffe fortere enn mange tror.

Norge må lede an i en global satsing for å redde verdenshavene.

Samtidig vet vi at klimakrisen er global. Skal innsatsen monne, må de store landene med. De voksende økonomiene må ta gode valg og styre unna fossile energikilder. Men også det Norge gjør, betyr noe. Jeg har spesielt tro på tre hovedbidrag.

For det første, skjerpe den politikken som kutter utslipp her hjemme. I opposisjon har vi etterspurt en ambisiøs nok plan fra regjeringen. Regjeringen nøler. Vi har i to år lagt frem klimautslippsbudsjett, der vi viser hvor kuttene må tas for å nå de norske klimamålene uten å kjøpe oss fri gjennom EUs mekanismer.

For det andre, lede an i internasjonale klimainitiativ, slik vi har gjort gjennom regnskogsatsingen. Her kan vi ta nye initiativ, som å velge ut partnerland som rike land kan støtte i utvikling av fornybar energi og unngå veien om kull. Og Norge må lede an i en global satsing for å redde verdenshavene.

For det tredje, samle kreftene i Norge rundt industri som både kan gi eksportinntekter, arbeidsplasser og bli vinnere i det grønne skiftet. Det er nettopp dette som viser at vi kan – og må – ha to tanker i hodet samtidig: Industribygging og utslippskutt.

Vi kan utvikle klimateknologi som verden trenger. Allerede er det norsk olje- og gassindustri som leverer havvindteknologi til Storbritannia og USA. Norsk gass er helt avgjørende når store europeiske land skal gå fra kull til fornybar kraft som sol og vind. Jeg er overbevist om at morgendagens vinnere er de som lykkes med å utvikle fornybar teknologi som kan eksporteres til verden. Vi har store muligheter innen transport, skipsfart, havindustri, skogindustri og kraftforedlende industri som aluminium produsert på norsk vannkraft, for å nevne noe. Vi har også verdensledende teknologi for karbonfangst og -lagring, som verden lykkes med om vi skal nå Paris-målene.

Norsk gass er helt avgjørende når store europeiske land skal gå fra kull til fornybar kraft.

Vi trenger tydeligere grep for å skape industri og arbeid i tråd med klimakutt. Til nå har for lite av næringspolitikken gitt klimakutt, og for lite av klimapolitikken gitt næringsutvikling. Dette må snus. Politikken kan på sitt beste bidra til å skape ny og bærekraftig industri.

Det er nettopp derfor jeg sier at olje- og gassindustrien skal «utvikles, ikke avvikles». En sluttdato vil trekke fagfolk, teknologi og penger vekk fra industrien. Det vil være historisk uklokt. Vi lever ikke i oljealderen, men i energialderen. Vi trenger den industrielle kompetansen og den industrielle kulturen for det neste industrieventyret i Norge.

Politikken må bidra til skiftet. Industrien og våre dyktige arbeidsfolk må levere den. Utvikle, ikke avvikle. Bare da kan vi bygge industri og nå våre klimamål.

Mer fra Kronikk