Kronikk

Dragkampen om Taj Mahal

Som innbyggerne i Barcelona, Amsterdam, Venezia og Dubrovnik, har Taj Mahals aper ikke bare mistet tålmodigheten, men gått til angrep på besøkende.

I år reiser 1,4 milliarder mennesker omkring på jorden, på jakt etter store ferieopplevelser. Tallet øker raskt, og mye av veksten foregår i Asia, der en voksende kinesisk og indisk middelklasse nå har skaffet seg pass. Ikke alle er like fornøyd med utviklingen.

Taj Mahal, oppført på Unescos verdensarvliste, er kjent som et av verdens vakreste byggverk. Hver dag flokker 25 000 besøkende seg omkring marmormausoleet. Men også her kan turistmassene blir for mye av det gode, i hvert fall for noen av de fastboende, som mener de ikke får sin del av turismepotten: Apekattenes opprør har nå nådd verdenspressens spalter.

Ved inngangsportalen til en av verdens største turistattraksjoner utkjempes en ulik kamp daglig. På flere måter er den en metafor for det nye begrepet «overturisme» – en tilstand der reisemålene har mistet kontrollen over menneskemengdene som oversvømmer attraksjonene, og dermed taper både inntekter og omdømme.

Som innbyggerne i Barcelona, Amsterdam, Venezia og Dubrovnik, har Taj Mahals aper ikke bare mistet tålmodigheten, men gått til angrep på besøkende. De frittgående, sultne dyrene har begynt å gå til angrep på folkemengdene; de klorer, biter og påfører, rapporteres det, turistene livstruende skader. «Turistene er for nysgjerrige,» klager sikkerhetsvaktene, «og kommer de for nære, setter de seg selv i fare.»

Problemet – som med overturismen verden over – er en stadig større ulikhet i kampen om knappe ressurser. I dette tilfellet handler det om føde: Mens både aper og besøkende øker i antall, er et «Mat ikke dyrene»-forbud blitt innført.

Situasjonen ved Taj Mahal minner ikke så rent lite om debatten som foregår ved andre ikoniske reisemål, også i norske vestlandsfjorder, om det bør innføres en turistskatt eller miljøavgift for å kompensere for kostnadene, slitasjen og ubekvemmelighetene som fastboende opplever når horder av besøkende dukker opp utenfor stuedøren, uten å gjøre opp for seg eller bidra til lokalsamfunnets ve og vel.

Turisme over hele verden preges ofte av slike transaksjoner, hvor en av partene føler seg forsmådd. Noen har med en kjerne av sannhet sagt at «turisme er regisserte møterplasser». For mange familier som besøker Taj Mahal, er det jo de søte apekattene barna har gledet seg til, ikke mausoleets arkitektur. I disse dager er det synet av bistre sikkerhetsvakter som bruker spretterter for å spre de iltre apene minnet de besøkende tar med seg hjem.

Stadig hyppigere skjer det at reisende, fulle av forventninger etter en lang ferd og et dypt innhugg i feriekassen, må gjøre hjemreise uten at de føler at de har fått valuta for pengene. Det kan dreie seg om spekkhuggere i Nord-Norge eller delfiner i Karibia som ikke dukker opp. Eller når løver i Kenya eller lemurer på Madagaskar forblir skjult av buskaset. Ofte lover turoperatørenes nettsider mer enn hva de kan levere.

Et økende antall lavpris-flyselskaper og overambisiøse turistkontorer må ta sin del av skylden for den globale masseturismens bivirkninger. Men også klimaendringer spiller en større rolle enn før. Klodens økosystemer er under angrep, hvor vårt økologiske mangfold reduseres, blant annet som følge av byttedyrenes fravær.

I fjor rapporterte WWF Verdens Naturfond om at klodens villdyrbestand er blitt redusert med 60 prosent i løpet av de siste førti år. Når selene forsvinner, sliter isbjørnen med å overleve. Blir insektene borte, går det ut over truede fuglearter.

For Taj Mahals sultne aper er vi turister blitt byttedyr. Siden aper ikke kan lese, er det grunn til å anta at de anser forbudet mot mating som et utilgivelig svik fra tobeinte som de inntil nylig kunne stole på som fôr-verter.

Kanskje hater de oss mer enn de misliker de indiske sprettert-bevæpnede sikkerhetsvaktene, som trekker på skuldrene til utviklingen, vant som de er til å leve i et land der kløften vokser mellom rik og fattig, og mellom mett og sulten. Når New York Times rapporterer at Taj Mahals nestkommanderende sikkerhetsoffiser uttaler at «apekatter blir sinte når turister kommer med tomme hender», blir likheten til Barcelonas myndigheter, fortvilet over en turisme de hverken kan leve av eller med, frapperende.

I India er Taj Mahal ikke alene om å slite med en menneske-ape konflikt. Ved andre turistattraksjoner har man trent opp aggressive lemurer til å holde apene unna. Men løser det noe? Neppe. Ingen ønsker jo å skremme vekk besøkende. Dessuten er lemurer populære Instagram-objekter for den nye bølgen av velbeslåtte turister.

Arild Molstad

Mer fra Kronikk