«Dere er ikke modne nok til å si det slik det er. Selv den byrden overlater dere til barna.»
Utsagnet hadde vært like gyldig for ti eller tyve år siden. Men det var ingen som sa det. Ikke før en femten år gammel svensk jente kom på banen. Først helt alene, sittende ved Riksdagen i Stockholm 20. august, med en plakat: «Skolstrejk för klimatet». Et barns innfall, et slag i luften, må forbipasserende ha tenkt. Syv måneder senere er den ene blitt til 1, 6 millioner.
«Jeg har alltid vært jenta på bakerste rad som ikke sier noe», forteller Greta Thunberg. Åtte år gammel så hun et bilde av en avmagret isbjørn som hun ikke kunne glemme. Hun hørte om klimaendringer for første gang. Ble deprimert. Begynte å lese seg opp på vitenskapen. Stilte spørsmål til foreldrene: Hvorfor har de ikke tatt konsekvensene av kunnskapen om klimaendringer og naturtap? Hvordan kunne de fortsette å leve som før – spise kjøtt, reise med fly, kjøpe ting de ikke trenger? Hvem skal trekke i nødbremsen når vi er på en livsfarlig kurs?
Svaret hun fikk var at «alt vil bli bra og ordne seg». Hun trodde ikke noe på det. I stedet for å la seg berolige, ble hun sint. I stedet for å synke tilbake i apati og ny depresjon, bestemte hun seg for at hun måtte gjøre noe. Da elever ved Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland, Florida droppet undervisningen i protest mot våpenlovene som de mente hadde muliggjort massakren på skolen, kom ideen om å aksjonere i form av skolestreik. Men de andre i klassen ville ikke. Så tenkte hun på Rosa Parks sin ensomme protest på bussen med setene for «whites only», til inspirasjon for mottoet «Du er aldri for liten til å gjøre en forskjell.»
I stedet for å la seg berolige, ble hun sint.
Hva er det som gjør at Thunberg nå kan nevnes i samme åndedrag som Rosa Parks, som en skikkelse av typen «og deretter er resten historie»?
Er det timingen? At hun, ansporet av en tørkesommer i friskt minne, traff tidsånden der hun satt, alene, uten at noen den augustdagen kunne ane det? Er det kombinasjonen av det partikulære og det universelle: Den unge jentas spesielle forutsetninger for å uttrykke noe som millioner av andre unge kjenner seg igjen i? Er det at hun «walks the talk», at hun gjør de tingene som hun sier kreves? Er det ureddheten, at hun er så direkte, uansett hvem hun snakker til og hvor mektige de er?
Alt dette bidrar til å forklare gjennomslaget. Men aller viktigst er en annen faktor: Generasjon.
«Dere voksne fortsetter med å si: «Vi skylder de som er unge å gi dem håp». Men jeg vil ikke ha deres håp. Jeg vil ikke at dere skal være håpefulle.» Slik snakker Thunberg, stikk i strid med rådene fra klimapsykologer og spindoktorer: i strid med appellen til håp forstått som en optimistisk fremtidsfortelling, med et beroligende budskap slik at de som uroer seg, kan vende tilbake til folden og bidra til «business as usual». Et håp tuftet på et underliggende budskap om at vi ikke trenger å forandre noe grunnleggende – ikke ved oss selv, ikke ved systemet. At problemet vil bli løst ved å overlates til relevant ekspertise og ved hjelp av kvotemarked, start-ups og ny teknologi.
Men: «Hvis det som voksne i maktposisjoner gjennom tiår har sagt vil løse problemet, hadde stemt, så hadde problemet vært løst.» Derfor svarer Thunberg irritert når hun får spørsmål om hun ikke ser lysere på situasjonen etter å ha møtt verdens mektigste fra Davos over Brussel til London: Nei, tvert imot, tross rundene med stående applaus og klapp på skulderen fra Merkel, Macron og Juncker fortsetter utslippene å gå opp – og det er det eneste som teller.
Så hva appellerer Thunberg til, der hun avviser optimisme og håpefullhet, gjennomskuer den som hykleri og selvbedrag hos «ansvarlige» voksne som har sviktet barn og unge så totalt det er mulig, ved å gi blaffen i at de overlates et økologisk konkursbo? Jo, dette: «Jeg vil at dere skal få panikk. Jeg vil at dere skal føle den frykten jeg føler hver dag. Og så vil jeg at dere skal handle. Handle som om huset vårt står i brann. For det gjør det.»
Dermed er Thunbergs budskap antitesen til Erik Solheims yndlingsrefreng: Martin Luther King sa ikke «jeg har mareritt», han sa «jeg har en drøm». Skjønt motsetningen er ikke så absolutt som dogmatiske optimister med og uten tekno-prefiks vil ha det til. Stikk heller fingeren i jorda, eller i vepsebolet, for å bruke et mer presist bilde. King og borgerrettsbevegelsen han ledet hentet sin moralske appell – den som nådde ut og skapte mobilisering langt utenfor egne rekker – fra opplevelsen av å leve i et rasemessig mareritt. Av å ikke ha noe alternativ til å gjøre opprør mot det uholdbare ved tingenes tilstand. Ikke om verdigheten skulle bevares og sannheten gis forrang fremfor tomsnakk og fagre løfter, med implisitt beskjed om å gå hjem, i tillit til at systemet ville løse problemet det så langt bare hadde latt vokse større. Bevegelsen var i politisk konflikt, i kamp mot systemet, mer radikal for hver aksjon; lederskikkelsene satset alt, vel vitende at de kunne bli drept, slik mange av dem ble. Og ja, vi skal i lys av rekken av politiske attentater være glad for at Thunberg er svensk, ikke amerikansk eller brasiliansk.
Det er mye kraft i berettiget raseri og i velbegrunnet fremtidsfrykt, vel å merke hvis den deles av mange og omdannes fra den enkeltes avmakt til makten generert ved et stadig voksende «vi». Og det er her generasjonsfaktoren slår inn for alvor: Thunberg har satt ord på tanker og følelser hos millioner av jevnaldrende verden over, knyttet til en sak, en menneskefrembrakt, systembåret krise forårsaket i den fysiske verden som er så motsatt av fake og forbigående som det går an; klimaendringer i et tempo, og naturtap i et omfang som truer alt unge mennesker kan håpe på å utdanne seg til som unge og å oppleve som voksne. En verden med en intakt natur å gi videre til atter nye generasjoner. Kort sagt, en politisk sak og en økologisk krise som de nå, fra barnsben av, tar innover seg at blir definerende for hele deres liv.
Thunberg har satt ord på tanker og følelser hos millioner av jevnaldrende verden over.
Vi vet ikke hva Thunberg-generasjonen vil oppnå, målt i politiske seire og nederlag. Det vi ser er at mobiliseringen skaper en solidaritet de unge imellom, et samhold angående et vesentlig anliggende, som tiår med individualistisk nyliberalisme ikke akkurat har beredt grunnen for. Samt at saken de unge er blitt opptatt av, og som nå politiserer dem, ikke vil forsvinne. Enn så lenge handler mer om forverring enn om forbedring: isen smelter, skogene hugges, dyrene dør, og vi lever som før. Kanskje vil Thunberg spisse sitt budskap og analysen av krisens politiske og økonomiske årsaker; bli mer ideologisk, og dermed miste noe av breddeappellen hun så langt har nytt ved å unngå ismer og name-calling. Uansett, hun har nådd langt ved å filleriste de som lar «lidelsene til de mange betale for luksusen til de få».