---
Ny rapport
Guri Tyldum
Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge
Fafo-rapport 2019:03
---
En av fire respondenter i et representativt utvalg av nordmenn har i en fersk Fafo-undersøkelse sagt seg enige eller delvis enige i en påstand om at «noen raser rett og slett er smartere enn andre». Kommentatorer og forskerne selv har trukket frem at slike ideer er særlig utbredt blant lavt utdannede. Undersøkelsen tyder imidlertid på at slike ideer finnes i alle grupper i samfunnet, også blant høyt utdannede, inkludert 22 prosent av de respondentene som nylig hadde lest Morgenbladet eller Klassekampen.
Vi vet ikke hva ulike respondenter har lagt i ordet «rase». Men undersøkelsen tyder uansett på at biologiske raseforestillinger har et visst gjennomslag blant både leg og lærd i Norge. Dette er ikke dette helt overraskende. «Rase» er et tema som dukker opp i sosiale medier med jevne mellomrom. Temaet tolkes ofte inn i en større fortelling om kulturkonflikt mellom samfunnsvitenskap og biologi. En samfunnsvitenskapelig (og «politisk korrekt») idé om rase som sosial konstruksjon stilles gjerne opp mot en (presumptivt apolitisk) biologisk idé om rase.
Dette er en misforståelse. Det er et historisk faktum at det er biologer, like mye eller kanskje mer enn samfunnsforskere, som har gått i bresjen for å plassere det biologiske rasebegrepet på historiens skraphaug, der det hører hjemme. Rase er en sosial konstruksjon, ikke et biologisk faktum. Dette er i dag den dominerende holdningen internasjonalt blant både samfunnsforskere som studerer rasespørsmål og blant biologer som forsker på human biologisk variasjon.
Biologer har gått i bresjen for å plassere det biologiske rasebegrepet på historiens skraphaug, der det hører hjemme.
Som vitenskapelig begrep har «rase» i første rekke sitt opphav i disiplinen fysisk antropologi. Det var 1800-tallets fysiske antropologer som forsøkte å vitenskapeliggjøre inndelingen av menneskeheten i raser (som for eksempel en europeisk, en asiatisk og afrikansk rase), basert på ytre fysiske kjennetegn. Men det var også innenfor den fysiske antropologien, og den nært relaterte disiplinen humangenetikk, at det etter hvert vokste frem et grunnleggende oppgjør med rasebegrepet. Ideen om rase som en sosial konstruksjon kan for eksempel spores tilbake til den amerikanske fysiske antropologen Ashley Montagu og hans bok Man's Most Dangerous Myth: The Fallacy of Race (1942).
Fysisk antropologi er fremdeles en stor og prestisjetung vitenskap som studerer biologisk tilpasning, variasjon og evolusjon hos mennesker og hos deres nærmeste nålevende og utdødde slektninger. Mens fysiske antropologer tidligere sammenlignet «raser» ut fra skallemål, hudfarge og andre fysiske kjennetegn, er genomsekvensering og sammenligning av befolkningers genbasseng vanlige metoder i faget i dag.
American Association of Physical Anthropologists (AAPA) er fagets ledende internasjonale organisasjon og samler mer enn 2000 vitenskapsmenn fra hele verden til årlige møter. Årets møte stilte seg enstemmig bak en oppdatert versjon av organisasjonens Statement on Race & Racism. Dette er en vitenskapelig konsensuserklæring om de biologiske aspekter ved «rase». Her forkastes det som et fullstendig uegnet begrep i forskningen på human biologisk variasjon. Raseideen har, ifølge AAPA, ikke opphav i biologiske realiteter, men er et klassifikasjonssystem som vokste frem fra, og ga støtte til kolonialisme, undertrykkelse og diskriminering.
Men det er jo uomtvistelig biologiske forskjeller innenfor menneskeheten. Folk i Nigeria har for eksempel jevnt over en mørkere hud enn folk i Norge. Så hva mener egentlig disse forskerne med at biologiske raser ikke finnes? For det første fremholder de at de genetiske forskjellene innenfor menneskeheten er relativt små, og at de fleste av disse forskjellene er på individnivå, ikke gruppenivå. Genetiske forskjeller mellom enkeltindivider innenfor en hvilken som helst befolkning er langt større enn de gjennomsnittlige forskjellene mellom to befolkninger på helt ulike steder i verden. For det andre: Genetiske forskjeller mellom grupper er relative, ikke absolutte. De samme gener er til stede i ulike befolkninger, men i forskjellig grad. For det tredje: Genetisk variasjon på gruppenivå er geografisk fordelt, siden geografisk avstand har medført redusert flyt av gener mellom befolkninger. Men det er ingen klare grenser mellom befolkninger, bare glidende overganger. Og sist, men viktigst, det er ikke noe nødvendig sammenfall mellom utbredelsen av ulike gener.
Gener som styrer hudfarge, har en annen fordeling i verden enn gener som styrer blodtype eller evnen til å fordøye laktose. Det er nemlig ulike årsakssammenhenger bak deres utbredelse. Den genetiske variasjonen innenfor menneskeheten er et resultat av vår evolusjonshistorie, med befolkninger som har oppstått, vandret, blandet seg med andre befolkninger, gått i oppløsning eller gjennom seleksjon tilpasset seg ulike naturgitte og menneskeskapte miljøforhold. Det er altså et lappeteppe av årsakssammenhenger som ligger bak dagens biologiske variasjoner innenfor menneskeheten. Og det å dele folk inn i mer eller mindre klart avgrensede kategorier – raser – har vist seg å være en svært dårlig fremgangsmåte for å beskrive disse variasjonene og kartlegge årsakssammenhengene bak dem.
Å si at rasebegrepet ikke gir biologisk mening, er ikke det samme som å si at raser ikke eksisterer. AAPA fremholder at «rase» eksisterer som en sosial konstruksjon; en høyst virkelig og virksom sosial realitet som bidrar til å strukturere samfunnet og våre oppfatninger av virkeligheten. Det er en slik sosial definisjon av rase – ikke en biologisk eller genetisk raseforståelse – som ligger bak, når myndighetene i USA gjennomfører folketellinger og ber folk krysse av for rasetilknytning. Målet er å lage statistikk som kan brukes til å ta politiske beslutninger, avdekke sosial og helsemessig ulikhet mellom rasemessig definerte grupper og motvirke diskriminering.
Amerikanske statistikeres bruk av rasekategorier er kanskje ikke så overraskende. Vi er vant til at raseordet benyttes for å beskrive sosiale skillelinjer det amerikanske samfunnet. Vi er mindre vant til å høre ordet brukt for å beskrive forhold i Norge. Vi er mer komfortable med å snakke om religion, geografisk opphav eller etnisitet når vi drøfter innvandring og integrasjon, eller fordommer og rasisme i vårt eget land. Det er vanskelig å vite hva slags forestillinger om rase som ligger bak respondentens avkrysning på Fafos spørreskjema. Svarene tyder imidlertid på at rase er en sosial konstruksjon som ikke bare eksisterer i andre deler av verden eller i vår egen fortid, men som også finnes i dagens Norge, og at dette er noe vi må ta på alvor.
Jon Røyne Kyllingstad
Førsteamanuensis, Kulturhistorisk museum, UiO