På bokmessen i Frankfurt i 2019 er Norge hovedland. Kulturredaktør Ane Farsethås konkluderer i Morgenbladet med at nordmenn i litteraturdiskusjoner internasjonalt bør parkere det særnorske begrepet virkelighetslitteratur og heller fokusere på hver enkelt bok og dens innhold. Det er (delvis) en god strategi.
God fordi begrepet virkelighetslitteratur er diffust og derfor lite nyttig i litterære samtaler, som Farsethås med flere påpeker i samme utgave. God fordi det overveiende fokuset på etikkspørsmål, med sin noe underlige metodenøkkel om hva som er virkelig og ikke i hver roman, har stjålet oppmerksomhet fra flere interessante problemstillinger. Om vi er så freidige at vi simpelthen kaster fra oss virkelighetslitteraturbegrepet – gjør dette oss bedre rustet til å undersøke om andre begreper bedre kan favne bredden i norsk og europeisk samtidslitteratur?
En oversett side ved heksalogien Min Kamp er Knausgårds ekstreme meningssøken. Romanens brennpunkt kan nettopp sies å være karakteren Karl Oves kamp for autentisitet og mening gjennom å skrive sannheten. I Norge har dette grunnpremisset druknet i debatter om overskridelsen av det private. Det er litt synd, for lignende formeksperimenter foregår i samtidslitteraturen ellers i Vesten også. Ved å løfte blikket kan vi enklere forstå helheten.
Én samtidsforfatter som er nærliggende å nevne i forbindelse med sannhets- og meningssøken, er britiske Rachel Cusk, hvis siste bok i trilogien om Faye, Kudos, nylig er oversatt til norsk. Sammenligningen mange gjør mellom Cusk og Knausgård kan virke kontraintuitiv fordi forfatterne, for å bruke Farsethås' ord om Claus Beck-Nielsen og Knausgård, synes å ha «diametralt motsatte prosjekter»: Der Knausgårds subjektive jeg fyller teksten, er Cusks Faye så tilbaketrukket at ytringer blir skrevet som indirekte replikker og ved at hun lytter til andres livshistorier.
Men Knausgårds og Cusks prosjekter overlapper i et sterkt fokus på autentisitet og sannhet. Linn Ullmann møtte Cusk til samtale i januar 2018, hvor Cusk forklarte formgrepet: «Jeg ville skrive om å være kvinne uten å bli dømt, uten å selge eller forsvare temaene, eller beskytte dem, og slik kanskje ikke fortelle sannheten.»
For Cusk var selvbiografiske metoder uttømt da hun startet trilogien. Hun hadde allerede utgitt to memoarer, A Life's Work, og Aftermath, og fikk hard kritikk på grunn av brutal ærlighet knyttet til morsrollen og sin egen skilsmisse. Kritikken sendte etablerte Cusk inn i en kreativ krise hvor hun mistet troen på selvbiografi, så vel som på fiksjon. I et intervju i The Guardian i 2014 sier hun: «Når du har lidd nok, virker hele ideen om å finne på John og Jane og få dem til å gjøre ting sammen totalt latterlig». Fire år senere stipulerer Cusk sitt nye etos i et intervju i Time Magazine: «Jeg opplever at frihet faktisk er sannhet».
Som Nietzsche hevdet, kan begrepet sannhet sies å være en mobil hær av metaforer, og muligens uttrykker en søken etter emosjonell sannhet mer presist begge forfatternes prosjekter. Men krisen var lik for begge. Den bunnet i en følelse av for stor avstand mellom ekthet og fiksjon.
I begrepet virkelighet ligger også sannhet, men i virkelighetslitteraturbegrepet handler sannhet mest om hva som konkret tilhører virkeligheten. Vigdis Hjorths Arv og miljø er et godt eksempel på en roman som ble underlagt slike virkelighets-stresstester, og hvor debatten ble sentrert rundt etiske problemstillinger. Vektleggingen av hva romaner har hentet fra virkeligheten og hva som er ok eller ikke relatert til dette, har stengt døren for andre diskusjoner omkring et felles, underliggende sannhetspremiss i norsk og vestlig samtidslitteratur. Et mer litterært interessant spørsmål er kanskje: Hvorfor er for eksempel Hjorths fars begravelse beskrevet i romanen? Hva forsøker Hjorth å oppnå litterært? Hva driver henne, og Cusk og Knausgård, og de andre samtidsforfatterne, som resulterer i at de skriver som de gjør nå? Enda et spørsmål, og hvis svar indikerer en søken større enn forfatteres enkeltprosjekter: Hvorfor treffer Cusk og Knausgård så bredt, når begge trodde at de skrev så smalt?
Hvorfor treffer Cusk og Knausgård så bredt, når begge trodde at de skrev så smalt?
To svært ulike romaner, Olaug Nilssens Tung tids tale, og Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er bare ytterligere to eksempler blant mange norske samtidsromaner som søker (emosjonell) sannhet. Fordi så mange romaner i dag eksperimenter med form, men likevel kan synes å dele underliggende prinsipper, trengs både et romsligere og mer spesifikt begrep for å kunne favne bredden enn hva virkelighetslitteratur-begrepet kan. En slik bredde er dog mulig å favne. For selv om man kan hevde, som Farsethås, at alle romaner på et vis forholder seg til virkeligheten, og at sannhet alltid har vært et litterært premiss (både med håpefullt og defaitist fortegn), så rommer likevel hver tid sin egen metode. Gamle former utdateres og virker med ett tomme og kunstlede, og nye sprenger seg frem i kreativ kvalme over status quo. Slik konfronterer og medskaper forfatterne en ny tid – eller det Raymond Williams i 1954 kalte et samfunns samtidige følelsesstruktur. Disse strukturene kan og bør dekkes av begreper store nok til å romme flere aspekter av helheten.
Teoretikeren Linda Hutcheon deklarerte på 1980-tallet: «It is dead.» Hun siktet til postmodernismen; ironien, motstanden mot universelle sannheter, det fragmenterte verdensbildet. Med nåtidens falske nyheter-problematikk og visse skansers skepsis til klimarapporter eksisterer fortsatt samfunnets postmoderne sannhetsuro. Men i kunsten foregår noe annet. I 2015-antologien Supplanting the Postmodern skriver redaktørene Rudrum og Stavris at en foregangsfigur for postmoderne teoretikere, Ihab Hassan, nå hevder at samtidskunsten «tenderer mot å artikulere verdier av sannhet, oppriktighet, spiritualitet, og autentisitet, heller enn den postmoderne tradisjonen». Flere teoretikere skriver om det samme. Tendensen kan kanskje kalles virkelighetslitteraturbegrepets storesøster; post-postmodernismen.
Norge er et lite land, og vår samtidslitteratur er ikke tilstrekkelig for å forstå verden. Begrepet virkelighetslitteratur er ikke engang stort nok til å forstå vår egen samtidslitteratur. Post-postmodernismen gir muligheter til å favne bredere, om mange av romanene i Norge og Vesten som de siste ti, femten årene har overskredet sjangergrenser på en spesifikk måte, nemlig ved å søke sannhet og enhet. Med sitt reduktive utgangspunkt har virkelighetslitteratur-begrepet skygget for en bredere forståelse. Men Farsethås' forslag om å diskutere hver enkelt roman for seg er også for sneversynt, i hvert fall som generell regel. For å begripe, trenger man begreper. Ettersom ingen teoretikere har uttrykket tilfredshet med termen post-postmodernisme, lanseres herved forslaget om å engasjere til en bred samtale i Frankfurt om en mer presis beskrivelse av den vestlige samtidslitteraturen. Når det gjelder virkelighetslitteratur-begrepet: It is dead.
Gry Strømme
MSt, Oxford University