Statsminister Narendra Modi har vunnet fem nye år ved makten i India. Til sammen blir det ti år med de fem han har hatt til nå. Og kanskje vinner han neste valg i tillegg? Han har et valgkampmaskineri og en organisasjon i ryggen India ikke har sett maken til siden uavhengighetsbevegelsen kastet britene på dør. Samtidig ligger opposisjonen med brukket rygg. Dens mest kjente navn, Rahul Gandhi, ber tynt om å få slippe å være leder, og opposisjonsallianser falt fra hverandre bare dager etter valget. Neste år er det valg til overhuset og da vil Modi sannsynligvis få flertall også der. Hans handlingsrom vil da bli større enn noen indisk statsminister har hatt siden 1980-tallet.
Fokuset på Modis person er stort og hans rolle kan knapt overdrives. De folkevalgte i dagens India er stort sett hans folk: Undersøkelser viser at velgerne stemte på kandidatene fra Bharatiya Janata Party (BJP) på grunn av Modi. Modi er et uslåelig politisk merkenavn. Han er Indias uomtvistelige leder.
Det ble en nær perfekt valgkamp for Modi og BJP. Da den begynte i desember i fjor lå partiet dårlig an. Man hadde ikke klart å innfri løftene fra valget 2014 om økonomisk vekst og millioner av nye arbeidsplasser. Veksten var middels og arbeidsledigheten voksende, særlig det siste året før valget. Modi var fremdeles populær, men ikke så populær. Få samfunnsgrupper hadde fått det materielt bedre i hans tid, og mange hadde fått det verre. Småbønder og jordløse landarbeidere led under manglende vekst i jordbruket, mens muslimer, lavkaster og liberale følte seg truet av en voksende og tidvis voldelig hindusjåvinisme. Etter seier i et par viktige delstatsvalg fremsto opposisjonen med mer selvtillit enn på lenge. Banen var tilsynelatende krittet opp til en intens valgkamp.
Så ble en indisk militærkolonne angrepet av en Pakistan-basert terrorgruppe og 40 politimenn drept. Dermed endret valgkampen seg fundamentalt. India svarte med å bombe mål på pakistansk territorium og fra da av handlet det om nasjonal sikkerhet og samling om forsvar av nasjonen. Modi dyrket med stort hell et image som nasjonens handlekraftige og sterke vaktmann, som ikke var redd for å bruke militære muskler.
Dette skiftet i fokus var en taktisk genistrek. BJP solgte budskapet til velgerne med stor iver og med hjelp fra millioner av grasrotaktivister fra den hindunasjonalistiske moderorganisasjon RSS og en halv million partilojale cyberaktivister parat til å promotere Modi og trolle meningsmotstandere. I tillegg hadde BJP et valgkampbudsjett flere ganger større enn alle andre partier til sammen. Partiets velkoordinerte kampanje satte opposisjonen sjakk matt.
Så hva står den sterke lederen for? Hvor vil India være etter 10–15 år med Modi?
Det er ikke sikkert at Modi står for så mye. Tidlig i sin tid som statsminister fartet han verden rundt for å sikre kontrakter og avtaler, uten at denne handelsmannsstrategien ga økte utenlandske investeringer. Senere fokuserte han mer på den hjemlige økonomien, blant annet ved å skifte ut pengesedlene i håp om å redusere korrupsjonen. Heller ikke dette fungerte etter hensikten. Den såkalte demonetariseringen hvor nesten 90 prosent av landets valuta ble ugyldige over natten reduserte ikke korrupsjonen og ødela i stedet for småhandelsfolk og arbeidere som er avhengige av sedler i det daglige. Men forestillingen om Modi som en sterk leder besto. Han gjorde feil, men han turte i det minste å forsøke, var holdningen.
Terroranslaget i Kashmir ga Modi muligheten til å vise seg som landets sterke leder i nytt format. Gjennom stemmegivningen har inderne vist at de liker en sterk leder, og det er som sterk leder Modi har funnet sin form. Slike ledere må ha en fiende og Kashmir ga ham to egnede ofre: naboen Pakistan og Indias egne muslimer. Den hindunasjonalistiske populismen som Modi representerer gjør mer enn gjerne annenrangs borgere av landets muslimer, samt kommunister, feminister og andre «antinasjonale». Muslimske stedsnavn skiftes ut med hindunavn, og Taj Mahal forsvant fra offisielle turistbrosjyrer en periode fordi det ble oppfattet som muslimsk. Med flertall i både underhuset og overhuset er det mulig Modi vil etterkomme et gammelt krav fra hindunasjonalister: å avskaffe den konstitusjonelle særstillingen som den muslimskdominerte delstaten Jammu og Kashmir har.
Indre fiender er likevel neppe nok. For indere flest er det tre stormakter i verden: USA, Kina og India, og det er i den ligaen de ønsker India skal være. Men relasjonene er komplekse, for Kina og USA er både rivaler og avgjørende handelspartnere. India forsøker derfor å holde flere dører åpne, og søker samarbeid med andre asiatiske makter som Japan og Australia, samt Russland, Midtøsten og EU. Men konfliktlinjene er mange og konkurransen tøff.
For å bli en relevant aktør globalt må India ha enighet om utenrikspolitiske veivalg. For Modis BJP er hindukulturen det forenende elementet som skal gi India styrke og retning. Men til tross for at India mer enn noen gang før er kjennetegnet av en autoritær hindunasjonalisme, har ikke Modi frontet store ideologiske reformer. Nå er det klare forventninger fra hindunasjonalistene om at Modi må levere. Vi kan da forvente reformer i utdanningssystemet etter hindunasjonalistisk modell, flere hindutempler, et nasjonalt forbud mot slakt av kyr og endring i Jammu og Kashmirs stilling. Utfordringen for BJP er at en for sterk vektlegging av hindunasjonalisme vil kunne fremmedgjøre flere av Indias naboland og landets viktigste samarbeidspartnere, særlig i Vesten.
Modi-æraen vil farge verdens største demokrati generasjoner fremover. Utfallet er usikkert, men arven etter Modi vil sannsynligvis være en mer konkurransedyktig økonomi og tydeligere internasjonale ambisjoner, kombinert med markant hindunasjonalistisk ideologi og innskrenking av liberale verdier.
Lars Tore Flåten
Seniorforsker ved Senter for asiatiske sikkerhetsstudier, Institutt for forsvarsstudier
Kenneth Bo Nielsen
Førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, UiO
Arild Engelsen Ruud
Professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO