Hvilket ansvar har arkitektene i det grønne skiftet?

Betyr det grønne skiftet mer vekst, ingen vekst – nedvekst eller kanskje en helt annen type vekst som vi enda ikke helt klarer å se for oss? Uenigheten om dette er selvsagt stor, det er tross alt spørsmål så omfattende at verden vil bli forandret – i en eller annen retning. Midt oppe i denne diskusjonen står arkitektene – som historisk sett har jobbet for både makten og kapitalen, men som også har bidratt til store sosiale og samfunnsmessige omveltninger og forbedringer. Et stort spørsmålet i arkitektstanden er derfor naturlig nok: Hva gjør arkitektene nå – hvilken side er vi på?

Jostein Henriksens kronikk i Morgenbladet i mai, om umuligheten av grønn vekst reiste en debatt – med tilsvar i flere retninger, grovt sett fordelt mellom dem som mener at grønn vekst og teknologi er løsningen, og dem som mener at vi må tenke økologisk, og redusere vårt forbruk substansielt. I sin oppfølgingsartikkel i Morgenbladet 7. juni, bruker Henriksen FNs naturpanels rapport og ordlyd som argument for at vi må styre vekk fra det nåværende begrensende paradigmet om økonomisk vekst. Paradoksalt nok definerer FNs bærekraftsmål ansvarlig forbruk og produksjon som å minske ressursbruk, miljøødeleggelser og klimagassutslipp når en lager en vare, noe som vanskelig kan leses som et paradigmeskifte – og vel egentlig «bare» innebærer justeringer som befester en instrumentell idé om at økonomisk vekst er en forutsetning for velstand.

Når Gaute Brochmann, som er både fast skribent i Morgenbladet og arkitekt, 30. mai skriver at degrowth kan bli det viktigste ordet du lærer deg i 2019, er det med referanse til hovedtemaet ved høstens arkitekturtriennale i Oslo. For mange vil det være vanskelig å tenke reduksjon i materielt forbruk, men degrowth – nedvekst – som for få år siden sannsynligvis ville vært umulig å ha som tema på en arkitekturtriennale, virker i dag både nødvendig og ansporende – til en diskusjon og et oppgjør arkitektstanden må ta. Arkitektenes ansvar er åpenbart, men å definere den eneste og rette retning å gå i, er ikke like åpenbart.

Ifølge Bruno Latour har menneskene aldri vært moderne – i den forstand at vi aldri noen gang har kunnet skille oss fra naturens økologi, og at det bare er vi i vesten som setter et absolutt skille mellom natur og kultur. Allerede på 1800-tallet fastslo den tidlige øko-filosof og matematiker Alfred North Whitehead at et sivilisert samfunn må baseres på en organisk, gjensidig avhengighet, slik alt i naturen har utviklet en organisk avhengighet. I motsetning til dagens neo-liberalistiske, mekanistiske verdensbilde, som fremmer markeder av konkurranse mellom autonome aktører, erstatter en økologisk økonomi konkurranse med samarbeid. Ifølge forfatter og fysiker Fritjof Capra leder dette til at «robustheten i et system vil øke ettersom mønsteret av forbindelser blir mer komplekst». Capra setter da heller ikke lenger et skarpt skille mellom sinnet og det materielle, mellom den som observerer og det som observeres.

Ved å oppheve det klassiske skillet mellom arkitekten som ekspert, og som deltaker i de levende prosessene som former samfunnet, slik sosiolog Michel de Certeau inngående beskriver, kan arkitekten oppnå ny innsikt som i større grad bygger på det virkelige liv og innbyggernes behov, enn på kapitalismens drivkraft; vekst og profitt. Selv om de Certeau på 1960-tallet var mest opptatt av sosiale forhold, er dette likefullt et eksempel på forståelse og offensiv tankegang arkitektene må tilegne seg når klimaendringene gjør samfunnsutfordringene enda mer uoversiktlige og komplekse. Arkitektens arbeid vil nok også i fremtiden dreie seg om å bygge, men i økende grad vil det handle om å se potensial og muligheter i å reparere, omdanne og gjenbruke. Og noen ganger vil det også innebære å si som Herman Melvilles litterære karakter, Wall Street-bokholderen Bartleby: I would prefer not to – fordi arkitekter i fremtiden ikke kan bidra til et forbruk av ressurser som skyver landskapet, naturmangfoldet, økologien til et point of no return.

Som en konsekvens av den dype økologiske krise vi står i, kan ikke arkitekter bruke form som sitt absolutte utgangspunkt, men må tenke transversalt og økologisk komplekst. Filosof og psykolog Félix Guattari utvider ideen om økologi til å være et kunnskapssystem basert på ikke-lineære systemer – som korrigeres av ikke-lineære årsakssammenhenger. Denne forståelse av koblinger, av balanserte systemer, nettverk og kompleks teori utvikles for å forstå økologisk balanse som kontrast til økonomisk vekst. I Guattaris bok The Three Ecologies er det denne kausaliteten mellom det sosiale, det mentale og miljøet som er det som må være arkitektens utgangspunkt – fordi vi alltid uunngåelig vil være en del av de økologiske sammenhenger vi planlegger for.

Arkitektens grunnkompetanse er i dag å analysere og håndtere funksjonelle og romlig-estetiske problemstillinger. Den holistiske tilnærming faget har – der all kunnskap kan brukes, gir arkitekten en potensiell fremtidskompetanse til nettopp å forstå de komplekse sammenhenger som et økologisk tankesett innebærer, og kreativt omsette endringer i tid og rom til ny virkelighet. Skal nedvekst bli et begrep med innhold og mening må Whiteheads utsagn om at kreativitet er drivkraften i enhver endringsprosess få virke – og arkitektene må gripe mulighetene som ligger i dette utsagnet til å endre både arkitekturen og samfunnet, denne gangen som både deltakere og eksperter.