Kronikk

Investorene redder jorden

Det er ikke idealisme som skal realisere det grønne skiftet, men god avkastning på investerte midler.

Jeg leser at det er motstand mot vindkraft i norsk natur. Midt i klimakrisen. Dette minner meg om en klassisk humorstripe der mannen på talerstolen roper til folkemengden: «Who wants change?» Alle rekker opp hånden og jubler. Så roper han ut «Who wants to change?». Det blir stille i salen.

Vi må få til et globalt grønt skifte. Jeg tror og håper at alle har fått med seg det nå. Den globale klimakrisen er reell og farlig. Den måten vi som globalt samfunn lever på er ikke bærekraftig hverken for klimaet eller artsmangfoldet og endringene som må til for redde livet på jorda krever den største globale omleggingen av energiløsninger, jordbruk, industri og transport siden den industrielle revolusjonen. Og det haster.

For å få til denne omleggingen må det både endringsvilje og penger til. Å bygge infrastruktur koster penger, så også med fornybare energikraftverk. Noen må̊ investere disse pengene. Enten er det private penger (bedrifter, fond etc.) eller statlige penger (dine skattepenger). For at bedrifter skal ønske å investere i fornybar energi må̊ det være lønnsomt. Man må få tilbake investeringene sine pluss litt til. Er det god lønnsomhet vil det bli bygget mye og er det dårlig lønnsomhet skjer det ingen utbygging. Det er altså̊ ikke idealistene, men investorene som til slutt kommer til å realisere det grønne skiftet og redde jorden. Ikke av idealisme, men av avkastning på investerte midler. Slik sett er det fullt mulig å realisere et grønt skifte i det kapitalistiske systemet vi har i dag.

Motstanden mot vindkraft dreier seg i de fleste tilfeller om lokal estetikk.

Noen teknologier er så dyre at det ikke lønner seg å bygge de ut. Dette gjaldt vindkraft, det gjaldt sol og det gjelder fortsatt for offshore vindkraft. Og det er her politikernes viktige rolle kommer inn. De er nemlig de som kan legge til rette for at markeder kan etableres og bli fungerende. Gjennom støtteordninger og satsinger, skatteregimer og andre tiltak, kan ulønnsomme investeringer bli lønnsomme for investorene gjennom at stat og regjering bidrar med noen øre per kilowattime produksjon når anlegget er oppe og går. Dette trekker investorer inn i disse markedene, utbyggerne blir flinkere og flinkere, konkurransen hardere og hardere, teknologiutviklingen skyter fart og kostnadene faller. Etter en tid kan politikerne trekke vekk subsidiene og markedet står støtt usubsidiert. Dette har vi sett på solmarkedet der teknologiutviklingen har drevet kostnadene ned med 80 prosent, vi ser der på batterilagring som har hatt tilsvarende kostnadsreduksjoner og vi har sett det på vindkraft. Vindkraften i Norge er et eksempel på at politiske føringer har banet veien for å skape et fungerende marked. Alle vet at subsidiene stopper opp i 2020, men det satses fortsatt friskt i et velfungerende marked.

Jeg hører også argumenter om at vi har nok kraft i Norge og at vi ikke trenger å bygge flere kraftverk. Men bygging av fornybar energi dreier seg ikke først og fremst om elforsyning til Norge. Men om et globalt behov for en omstilling til fornybar energi. Og vårt moralske ansvar for å bidra med alt vi kan til denne omstillingen.

På solmarkedet har teknologiutviklingen drevet kostnadene ned med 80 prosent.

Å avvikle fossile energikilder er vesentlig for å stoppe klimakrisen. Å høste energi fra naturlige, fornybare energikilder er fremtiden. Og da er det jo fint å vite at Norge, som det ressurssterke landet vi er, klarer å etablere et lønnsomt marked for å bygge fornybar energi. Vi tar ansvar for fremtiden. Vi tar ansvar for å bidra til å avhjelpe klimakrisen og vi har gjort det lønnsomt. Det skal vi være stolte av. Hvis ingen vil bidra havner vi i allmenningens tragedie og det grønne skiftet stopper opp.

Norge drives av 100 prosent fornybar energi. Vi er ikke lengre bare et vannkraftland, men nå også et vindkraftland. Jeg skulle ønske politikerne kunne videreført det vi har fått til på vann og vindkraft ut i Nordsjøen og lagt til rette for et spennende offshore vindeventyr i Norge. Vi har alle forutsetninger for å få det til.

Motstanden mot vindkraft dreier seg i de fleste tilfeller om lokal estetikk. Dette må vurderes opp mot klimautfordringen globalt. Vi må̊ stole på at forvalterne av Naturmangfoldloven gjør jobben sin og at lovverket er hensiktsmessig. Urørt natur kan fremstå som viktig i dag. Men med den klimaendringen vi nå styrer mot, kan de tross alt begrensede naturinngrepene det er snakk om, bli en uvesentlighet om kort tid. Vi må akseptere at det må endringer til. Og det starter med hver og en av oss. Alternativet kan være at barna våre ikke får den fremtiden de fortjener.

Helge E. Jenssen

Tidligere direktør ved avdeling for fornybar energi i Multiconsult

Mer fra Kronikk