Kronikk

Et landeveiens epos

I tre uker har tv-seere verden over beundret sine sykkelhelter. Men under de glattpolerte alpebildene er det mye som sjelden kommer opp til overflaten.

Denne sommeren har italienske barn fått en ny helt. Med sitt plettfrie smil pryder den 24 år gamle rytteren Giulio Ciccone forsidene av landets aviser og sammenlignes allerede med selveste Marco Pantani. «Panta» – den største italienske syklisten i vår tid, som ble revet bort i en alder av bare 34 år – Italias nasjonaltraume.

Det er kanskje ikke akkurat noe vi tenker på idet vi ser rytterne suse forbi på tv-skjermen mellom vinranker og bratte dalfører, men Tour de France må være et av ytterst få idrettsarrangement som ble til på grunn av en litteraturskandale.

Det dreier seg om den berømte Dreyfus-affæren, utløst av romanforfatteren Émile Zola som i 1898 kom med et tordnende innlegg i avisen L'Aurore hvor han forsvarte den uskyldig dømte jøden Alfred Dreyfus. Jødespørsmålet delte Frankrike i to. Industrimagnatene i sykkelindustrien så med forferdelse hvordan jøden også fikk støtte fra den ledende dagsavisen for sport, Le Velo. 

Noe måtte gjøres. Journalisten Henri Desgrange ble hentet inn for å etablere en ny sportsavis. Prosjektet var på kanten av økonomisk ruin da man kom opp med en smått umulig, men genial markedsføringsidé: et sykkelritt Frankrike rundt! Tour de France var født, og snart ble ledertrøyen gul, som fargen på avisen. Opplaget til L'Auto steg i rekordfart.

Var Zola-affæren og jødespørsmålet bare en foranledning for selve etableringen, eller sto rittet virkelig på antisemittenes side? Mye kan tyde på det siste. Jacques Goddet, journalisten som tok over ansvaret for Tour de France i 1936 og som ledet det helt frem til 1986, var delaktig i en av de uten sammenligning mest brutale ugjerningene som ble begått i Frankrike under andre verdenskrig, Rafle du Vél d'Hiv, «razziaen i vintervelodromen». Da 13 000 jøder ble jaget fra hjemmene sine var det Goddet som åpnet sykkelvelodromen i Paris hvor de ble internert. Her ble de samlet, uten mat og uten vann. Derfra ble de sendt videre til Auschwitz. 4000 av dem barn.

Ikke før i 2017 skulle den franske presidenten Macron komme med en offisiell innrømmelse om den franske statens rolle i deportasjonen. Tour de France har enda ikke kommet med noen unnskyldning. Mye tyder nemlig på at Goddet ikke bare handlet under tvang fra tyskerne. Han beundret Mussolini og lånte villig ut velodromen til det franske fascistpartiet allerede før krigen. Han hyllet Pétain, Frankrikes Quisling.

Guttene fra arbeiderklassen, uten annet fremtidshåp enn sykkelen, ble gjort til nasjonale forbilder gjennom intense fortellinger.

Goddet slapp unna krigsoppgjøret med en hårsbredd. Han fikk hjelp fra mediemogulen Émilien Amaury som var propagandansvarlig under okkupasjonsstyret, men som samtidig drev et dobbeltspill med motstandsbevegelsen og dermed, etter krigen, kunne påberope seg å være motstandsmann. Goddet startet umiddelbart en ny dagsavis for sport. Amaury kom inn på eiersiden, både i avisen og i Tour de France. Hans etterkommere eier fortsatt begge deler, og avisen, som heter L'Équipe, er Frankrikes sportsavis nummer én.

Skaperen av Tour de France, Henri Desgrange, så markedsverdien i å bygge opp utøverne som helter. Guttene fra arbeiderklassen, uten annet fremtidshåp enn sykkelen, ble gjort til nasjonale forbilder gjennom intense fortellinger. Desgrange utviklet en helt egen høystemt litterær tone, en stil som fortsatt lever i beste velgående og som gjør fransk sportsjournalistikk til noe helt for seg selv.

Kanskje var det nettopp derfor den franske berømte litteraturkritikeren Roland Barthes kunne utvikle analysen i sitt berømte essay Le Tour de France comme épopée, «Tour de France som epos»? Barthes ga ut sin tekst i 1957. Først året etter kom direktesendt tv fra landeveien. For Barthes' generasjon var ikke Tour de France bare et visuelt fenomen, men først og fremst noe man kjente gjennom føljetongen i reportasjene i L'Équipe. Men bak avisspaltene som delte eierinteresser med rittet fantes det imidlertid en annen en historie, om arbeiderklassegutter som gikk gjennom hva det måtte være for bedre fremtidsutsikter:

«Denne morgenen dro vi foran teten, men rytterne Henri og Francis var ikke der. Vi snur Renaulten på en femøring, og uten å tenke på dekkene farer vi tilbake til Cherbourg. Brødrene Pélissier er vel verdt et par bildekk. – På dårlig humør? – Nei, svarer Henri, det er bare det at vi ikke er hunder. Brødrene Pélissier har ikke bare ben, de har også hoder, og i hodene har de vett. – Du har ingen anelse om hva Tour de France er, sier Henri. Det er Golgata. Vil du vite hvordan vi kjører? Se her. Og ut fra vesken tar han en flaske. Her er kokain for øynene og kloroform for tennene. Og piller, vil du se piller? Her er piller. Og de tar ut tre esker hver. Kort sagt, sier Francis, vi kjører på dynamitt.»

Den legendariske poeten og journalisten Albert Londres gir her for første gang et ganske annet bilde. Det var mellom flere krigsreportasjereiser at han valgte å dekke Tour de France i 1924. Artiklene ble senere samlet under tittelen Les forçats de la route, «Landeveiens straffanger».

Ideen om et ritt Frankrike rundt tok aldri hensyn til hva som var menneskelig mulig. Rytterne dopet seg fra dag én.

Ideen om et ritt Frankrike rundt, laget for å markedsføre en avis og for å ødelegge for en jødiskvennlig aviskonkurrent, tok aldri hensyn til hva som var menneskelig mulig. Rytterne dopet seg fra dag én. Den store stjernen fra etterkrigstiden, Anquetil, som kom fra fattige industrikår, la ikke noe imellom: «Alle tar piller, men ikke alle tar like mye som meg.»

Legen Pierre Dumas, som startet det moderne antidopingarbeidet, ble sjokkert over synet som møtte ham i 1952. Syklister som vinglet på veien, utøvere i narkorus som døde som fluer i ung alder. En vanlig miks i sykkelmiljøer i Frankrike den dag i dag er den såkalte pot belge, «belgisk blanding», en varierende mikstur, som oftest bestående av amfetamin, kokain, koffein og heroin, gjerne også litt morfin.

Mistankene er der i år også. Men som avisen L'Équipe, som altså fortsatt deler eierskap med rittet, sier det selv: dopingsakene gir gode presseoppslag. Har ikke det å selge nyheter og fortellinger hele tiden vært rittets egentlige målsetting? Avisens epos fra dag til dag som Barthes hyllet er blitt til en kriminalroman, og slike selger jo som kjent bedre.

Da Italias store landshelt i 2004 ble funnet død på et hotellrom i Rimini i en alder av 34 år, var det med en haug kokain ved av seg. Selvmord, ulykke eller drap? Som en sveitsisk forfatter sier det i en roman dedisert til nettopp Marco Pantani: rytterne er vår tids slaver.

Martin Wåhlberg

Førsteamanuensis, allmenn litteraturvitenskap, NTNU

Mer fra Kronikk