Juli 2019 tegner til å bli en het måned i Russland. I Sibir brenner det opp nærmere 4 millioner hektar skog, og slukningsarbeidene går sakte. Det finnes ikke mannskaper nok, og den regionale økonomien er svak. Samtidig har hovedstaden vært preget av omfattende protester. Bare noen uker etter at demonstrasjonene til støtte for den urettmessig fengslede gravejournalisten Ivan Golunov ebbet ut i juni, meldte en ny skandale seg. Den 6. juli løp fristen for å melde sitt kandidatur til lokalvalgene i Moskva ut. Den lokale valgkommisjonen hadde da 10 dager på seg til å verifisere de 5000 underskriftene samlet til støtte for hver kandidat. Allerede den 13. juli hadde valgkommisjonen avslått kandidaturet til Ljubov Sobol, en aktiv medarbeider i aktivisten Aleksej Navalnyjs stab, og Sergei Mitrokhin, en velkjent Moskva-politiker fra partiet Jabloko. Deretter økte skandalen i omfang. Et titalls kjente politikere ble i tur og orden avvist, slik som Ilja Jasjin og den liberale Dmitrij Gudkov, tidligere medlem av Rettferdig Russland.
Opposisjonen ble ikke sittende med hendene i fanget. Den 14. juli arrangerte avviste lokalpolitikerne et velgermøte foran Moskvas valgkommisjon, noe som samlet om lag 1000 demonstranter. Demonstrasjonene var fredelige, og demonstrantene krevde at lederen for Moskvas valgkommisjon kom ut på gaten for å forklare de fremmøtte hvorfor deres kandidater ble avvist. Organisatorene oppfordret også deltagerne til ikke å la seg provosere av Kreml-vennlige aktivister fra Serb-bevegelsen (South-East Radical Bloc), som ved tidligere anledninger har samarbeidet med politiet ved å fremprovosere vold og sammenstøt.
Dette til tross: 39 personer ble arrestert. Demonstrantene aktet imidlertid ikke å gi seg. I løpet av de nærmeste dagene ble det avholdt spredte protestaksjoner på Trubnaja-plassen i Moskva, og den 20. juli fikk opposisjonspolitikerne grønt lys til å holde en politisk markering på Sakharov-avenyen, åstedet for de store demonstrasjonene 1. juledag 2011. Denne gangen talte russiske sosiologer om lag 22 000 deltagere. Appellene som ble holdt fra scenen var tydelige. Aksjonister og fremmøtte samlet seg bak slagordet «Jeg har rett til å velge», og på andre plakater sto det for eksempel «De fjernet Ljubov. Nå er bare hatet tilbake» (Ljubov er kjærlighet på russisk, men også en av kandidatenes navn). På scenen fremsto opposisjonspolitikerne som samlet i en front, noe som i seg selv er en sjelden foreteelse i Putins Russland.
Putins pressesekretær, Dmitrij Peskov, har hevdet at Kreml ikke vil «blande seg inn i situasjonen». Det riktige er vel at Kreml forsøker å late som om demonstrasjonene er ubetydelige. Det at valgkommisjonen på underlig vis finner at samtlige kandidater fra opposisjonen mot Putin har mer enn 10 prosent påstått ugyldige underskrifter, kan neppe karakteriseres som noe annet enn et autoritært styringsgrep. Tilsvarende grep ble benyttet mot alliansen mellom tidligere statsminister Mikhail Kasjanov og Aleksej Navalnyj, da disse dannet en allianse i regionsvalgene i 2015. Den gangen ønsket alliansen å promotere kandidater i fem regionale valg, men de ble blokkert i alle med henvisning til at det var for mange såkalte «ugyldige» underskrifter til støtte for de lokale kandidatene.
Selv om demonstrantene ønsker seg borgerrettigheter, er Kreml også en målskive for protestene. Putins pressesekretær, Peskov, er selv blitt gjort til gjenstand for Navalnyjs avslørende videoer. I 2017 sirkulerte Navalnyj en video som avslørte at Peskov hadde kjøpt en leilighet i Paris, og i 2018 at hans sønn fra tidligere ekteskap sto som eier av en Tesla med en prislapp på 10 millioner rubler. Hver av disse videoene er sett av henholdsvis 3,1 og 7,8 millioner på Navalnyjs Youtube -kanal. Selv om det tilsynelatende preller av på Kreml, graver Navalnyjs antikorrupsjon-organisasjon FBK opp en rekke historier som senker terskelen for andre medier. Stadig flere nettmedier publiserer nyhetsartikler om korrupsjon, bestikkelser, privilegier og skatteunndragelser. Flere av disse rammer Kreml direkte, slik som en Meduza.io-artikkel fra 24. juli. Denne artikkelen avslørte at Putins eldste datter, Mariia Vorontsova, angivelig ble medeier i et helseforetak som skal konkurrere om å forvalte investeringer i størrelsesorden 30–40 milliarder rubler i årene fremover.
Til nå har politi og myndigheter benyttet seg av massive oppbud av politi på såkalte «tillatte» demonstrasjoner, samt bruk av administrativ arrestasjon (fengsling i inntil 30 dager) mot demonstranter. I noen tilfeller har de også benyttet såkalte seriearrestasjoner av politiske ledere, særlig mot Navalnyj og medlemmer av hans stab. Så snart en 30-dagers arrestasjon er utløpt, har politiet fremmet en ny anklage, noe som gjør at den politiske arrestanten må snu i døra og sone nye 30 dager. Det mest absurde eksempelet på dette var arrestasjonen av Navalnyjs kampanjeleder, Leonid Volkov. Han ble fengslet i 30 dager for i en Youtube-video å ha oppfordret folk til å møte i en protestaksjon i Moskva. Etter å ha sonet 30 dager ble han arrestert for nye 30 dager for i samme video å ha oppfordret demonstranter til å møte på en protestaksjon i St. Petersburg.
Selv om Kreml kontrollerer disse demonstrasjonene, vil være feil å undervurdere den potensielle kraften i dem. Lederne for demonstrasjonene har bred eksponering i sosiale medier, og også i nye digitale nyhetsnettverk. Pressen er der på pletten det øyeblikk en blir arrestert eller i tilfeller der politiet går til husransakelse. Den 24. juli gikk politiet for eksempel til aksjon mot Dmitrij Gudkovs hjem, og nyheten var ute umiddelbart. Tilsvarende gjelder arrestasjonen av Navalnyj samme dag: Navalnyj ble arrestert i 30 dager for simpelthen å ha holdt en appell til demonstranter om å møte opp foran borgermesterens kontor å gi uttrykk for sin misnøye.
Lederne er også tålmodige og kompromissløse hva angår deres grunnlovsgitte rettigheter. I sum gir de uttrykk for tre av fire kvaliteter i det Charles Tilly kalte WUNC (Worthiness, Unity, Numbers og Committment): demonstrantene viser verdighet, samhold og dedikasjon. Deres mål er langsiktig: Navalnyj trekker stadig frem uttrykket «det nye og vakre fremtidens Russland», og dette synes å motivere til handling. Om det vil endre Russland er kanskje tvilsomt. Men det synes sikkert at fenomenet er rotfestet i et nytt Russland som har vokst frem under Putin. Å frarøve det nye Russland borgerrettigheter vil galvanisere motstanden mot Putins regime, samtidig som det viser regimets sanne ansikt.