Mange mener mye om innvandring. Migrasjonsforskning, eller forskning på inn- og utvandring, er derfor nyttig for å finne ut mer om saker som mange lurer på. Men hvem sine spørsmål velger forskerne å undersøke? Stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Frp mener migrasjonsforskningen ignorerer spørsmål som er relevante for såkalte innvandringsskeptikere. Som migrasjonsforskere er vi enige: Det er for mye politisk korrekt selvsensur blant migrasjonsforskere. Men vår kritikk er innvandringsliberalistisk. En rekke positive sider ved innvandring er forskningsmessig underbelyst.
«Jeg tror forskerne legger fram det de finner, men det spørs hva de leter etter», sier Jon Helgheim ( Klassekampen 19. juli 2019). Som migrasjonsforskere gir vi ham rett. Selv om forskningsmetoden isolert sett er politisk nøytral, blir likevel noen forskningsspørsmål valgt fremfor andre. Det betyr ikke at forskningen er styrt av partipolitikk. Det er heller slik at vitenskapen søker svar på spørsmål som er relevante for samfunnet – enten det dreier seg om å bygge atomreaktorer eller analysere statistikk over utvandring og innvandring. Det politiske ordskiftet – den offentlige debatten – legger føringer for hva som blir prioritert, både av forskerne selv, og av dem som finansierer forskningen. Kanskje tilpasser forskerne sine spørsmål til et slags politisk korrekt sentrum – for at forskerne ikke skal virke radikale, og for at forskningen skal fremstå som upolitisk for flertallet? Slik kan det fremstå sett fra folk som tilhører fløyene i den politiske debatten, enten man er innvandringsskeptiker (som Helgheim) eller innvandringsliberalister (som oss selv).
Kanskje tilpasser forskerne sine spørsmål til et slags politisk korrekt sentrum.
Frp er et regjeringsparti som later som om det er opposisjonsparti. Arbeiderpartiet er redd for å miste stemmer til Frp, og har valgt den strenge linjen i asyl- og innvandringspolitikken. Høyre er avhengig av Frp i sin koalisjonsregjering, og en viss fløy i partiet har fått ta i bruk ekstrem retorikk mot oktoberbarn og båtflyktninger, i bytte mot at Høyre har fått lov å bevare en liberal politikk for arbeidsinnvandring. Såkalte innvandringsskeptikere er blitt radikalisert i takt med at partiene i sentrum overtar deres gamle innvandringspolitikk. Den offentlige debatten om asyl- og innvandringspolitikk er markant endret. Norges forpliktelser overfor internasjonal menneskerett og humanitær rett er ikke lengre et premiss vi er enige om – det som var ekstremt før, er blitt sentrum nå.
Migrasjonsforskere har undersøkt en rekke spørsmål som det har vært bred interesse for: Hvorfor er personer med innvandrerbakgrunn overrepresentert i kriminalstatistikken? (Det er på grunn av alder, kjønn, klasse og marginalisering.) Er det sant at personer med innvandrerbakgrunn har jevnt over vanskeligere for å få jobb enn etnisk norske? (Svaret er ja.) Slike spørsmål har stått sentralt i den offentlige debatten om asyl- og innvandringspolitikk.
Samtidig henger kanskje migrasjonsforskere igjen i den tiden da vi kunne forutsette at alle var enige om at internasjonal menneskerett og humanitær rett er bra. Ifølge folkeretten har mennesker på flukt rett til å søke asyl, barn har krav på beskyttelse, og å redde folk i havsnød er en god ting. Migrasjonsforskerne har nok en lojalitet til folkeretten, som kanskje kan anklages for å være ørlite grann liberalkonservativ.
Ellers har migrasjonsforskningen hatt fokus på å lete etter problemer med innvandring, og problemer for innvandrere, et problemfokus som de har felles med det offentlige ordskiftets glidning over i en mindre liberal posisjon. Migrasjonsforskere har vært mindre opptatt av de positive virkningene av innvandring. Det kan se ut som det ligger en parallell til politikken her, der Arbeiderpartiet og Høyre har overtatt den gamle politikken fra et radikalisert Frp. Det er fint å belyse problematiske sider med innvandringen, men det helhetlige bildet blir skjevt hvis man ikke også belyser de positive sidene.
Hvordan kan en mindre negativt fokusert migrasjonsforskning se ut? Noen alternative forskningsspørsmål ble undersøkt av oss i vår rapport « Norwegian Residents of Indian Origin», tilgjengelig på nettsiden til Migration Policy Centre, ved European University Institute. Vi sammenfatter all forskning om indere i Norge, og stiller nye spørsmål:
1) Hvordan kan migrasjon bidra til vekst og innovasjon, både i mottagerland og i opprinnelsesland? Migranter fra India har transnasjonale nettverk som bidrar til vekst i mottagerland gjennom entreprenørskap, og samtidig til vekst i opprinnelseslandet gjennom pengeoverføringer.
2) Hva med økonomisk integrering? I politisk debatt er man opptatt av om personer med innvandrerbakgrunn tilpasser seg kulturelt. Men empirien snur argumentet. Mange med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering på arbeidsmarkedet. Rasisme svekker økonomisk integrering.
3) Hva med internasjonal integrering? Statsvitenskapen viser at det blir mindre krig når landene blir mer avhengige av hverandre gjennom handel og juridiske avtaler, såkalt internasjonal integrasjon. Migranter fra India bidrar til bedre internasjonal integrering av Norge, både økonomisk og kulturelt. Kanskje gjelder dette også migranter fra andre land?
De nevnte spørsmålene er fortsatt lite utforsket. Den seneste utvikling åpner flere spørsmål:
4) Hvordan organiseres sosiale rettigheter for migranter, både i mottagerland og i opprinnelsesland? EU og EØS har ordninger for å ta med seg sosiale rettigheter fra land til land. Men hvordan er ordningene helt konkret, og hva finnes utenfor EU?
5) Hva med håndheving av rettighetene som migranter har, ifølge internasjonal menneskerett og humanitær rett? Allerede før flyktningkrisen dokumenterte EU Agency for Fundamental Rights at EUs grensepoliti var opptatt av å holde migranter ute, uten hensyn til menneskerettigheter.
6) Hva er sammenhengen mellom migrasjon og sikkerhetspolitikk? Hvordan har Norge og militære allierte bidratt til å skape flyktningkrisen gjennom destabilisering av Europas nærområder, blant annet i Libya og Syria? Hvordan har det oppstått en salafist-subkultur i sekulære vestlige land, som har eksportert jihadister til sekulære arabiske land?
Mer kunnskap om slike spørsmål ville vært av interesse for humanistisk innvandringsliberalisme. (Noen av spørsmålene kunne kanskje også være av interesse for radikale innvandringsskeptikere.) Slike forskningsspørsmål forblir under-utforskede i migrasjonsforskningen, men er viktige hvis forskningen skal frigjøres fra politisk korrekt bias.