Da Anders Behring Breivik var 15 år, flyttet han inn i et hus nederst i Konventveien på Heggeli. Noen år senere flyttet familien min inn i et hus øverst i samme gate. Her vokste jeg opp, mens Breivik satt fem minutter unna og ble tempelridder på internett. Klassebildene av Breivik og meg er tatt samme sted og med samme bakgrunn, nede i bomberommet på Smestad barneskole.
Også sporene etter Philip Manshaus går i kryss med mine. Huset hvor han vokste opp og sist lørdag antageligvis myrdet sin adopterte stesøster, ligger i samme strøk som barndomshjemmet til min bestevenn. Jeg var i nabolaget senest for tre uker siden og grillet, mens Philip satt et steinkast unna og kokte, la planer om å sende harde kuler inn i brune kropper. Han gikk på Oslo By Steinerskole samtidig som min adopterte søster. Vi delte sannsynligvis T-banevogn på vei frem og tilbake til sentrum med Røabanen.
Å se filmklippet av Philip som entrer sitt egen fengslingsmøte og deretter smiler mot pressebenken, gir meg evige frysninger. Hvordan fikk et tankegods som er så giftig at det rettferdiggjør søskendrap og terrorangrep, ta plass i hodet hans? Hvilke opplevelser og psykiske predisposisjoner gjorde at det var akkurat han som gikk fra forumtråd til terrorhandling? Hvorfor angriper representanter fra samme mikrodemografi som meg selv, unge menn fra Oslo vest og Bærum, eget samfunn?
Mitt oppvekstmiljø utenfor hjemmet lignet nok en del på det som preget Manshaus i hans barndom. Et barn som vokser opp i villabeltet som starter ved Frognerparken og kveiler seg ut til Asker, er omgitt av ressurspersoner hele veien fra barnehagen til russebussen. Her finnes det haugevis med mennesker som engasjerer seg i idrettslag og korps, som arrangerer juleball for gamle klassekamerater og bursdagsfeiringer med 100 inviterte gjester. Det er med andre ord et nabolag som er rikt, også på sosial kapital.
Det at det bor uforholdsmessig mange mennesker i villabeltet som scorer høyt på ethvert parameter som måler suksess, gjør dessverre at en del beboere opplever at de ikke er gode nok for sine omgivelser. Jeg sluttet for eksempel å gå langrenn i fjerdeklasse fordi det ikke var gøy å pese rundt i Hemingland med lubben kropp og bakglatte ski mens flertallet i skigruppa hadde perfekt skøyteteknikk og fysikk som små kaniner. I en skigruppe der færre hevdet seg på nasjonalt konkurransenivå, hadde det muligens vært enklere å være en 12 år gammel mosjonist.
Jeg vet ikke mer om Manshaus' oppvekst enn det som står i avisene, men er rimelig sikker på at avstand til andre mennesker er en viktig faktor i mange radikaliseringsprosesser. Hvorfor søke fellesskap i monomane nettforum hvor konsensusen bygger på rasisme og selvforakt, med mindre du er veldig ensom «irl» – i det virkelige liv? Jeg tror at villabeltet skiller seg fra landsgjennomsnittet også når det kommer til utenforskap. Flere her enn ellers i landet føler at de ikke klarer å matche nåværende og tidligere klassekamerater, og trekker seg derfor unna alt og alle. Rett og slett av hensyn til nasjonal sikkerhet må vi som kommer fra villabeltet, forsøke å gjøre området mer inkluderende og raust. Norge har ikke råd til at nok en gutt herfra tar til våpen og angriper uskyldige mennesker.
Gitt at villabeltet har fostret to terrorister på relativt kort tid, er det bekymringsfullt at resten av Norge på mange måter blir likere Smestad. Kravene i arbeids- og kjønnsmarkedet stiger, samtidig som vi lever livene våre i lukkede digitale kretsløp hvor vi hovedsakelig forholder oss til mennesker som ligner oss selv. Hvordan kan vi i en slik kontekst unngå at flere faller utenfor alt og blir henvist til forum-kloakken? Et godt sted å starte er å sikre at det finnes noen sosiale arenaer der alle er med, hvor nordmenn med ulik bakgrunn og cv kan lære hverandre å kjenne. Kan det være en idé å gjenoppbygge førstegangstjenesten som en bred og allmenn ordning? Jeg tror at 12 måneders samvær med jevnaldrende fra ulike bakgrunner er en god vaksine mot endimensjonale fiendebilder.
Det er vanskeligere å hate noen man har delt køyeseng med.
Per Søreide Senstad