Kronikk

Østasiatiske giganter i handelskrig

Hvorfor i alle dager vil Japan og Sør-Korea risikere store økonomiske tap og sikkerhetspolitisk svekkelse i en så usikker tid?

Mens verden grøsser av handelskrigen mellom USA og Kina, har de økonomiske stormaktene Japan og Sør-Korea startet en privat handelskrig seg imellom. Det som gjør denne handelskrigen så forbløffende, er at Japan og Sør-Korea deler en rekke politiske og økonomiske trekk som normalt sett fører til gode relasjoner mellom land. Begge landene er kapitalistiske demokratier og nære allierte av USA. De er begge ekstremt eksportavhengige, med hverandre på topp fem-listen over viktigste utenlandsmarkeder. Landene deler også en rekke geopolitiske bekymringer som for eksempel svekket tillit til den amerikanske sikkerhetsgarantien, et fremvoksende Kina med stormaktsambisjoner og et uforutsigbart Nord-Korea med kjernevåpen. På bakgrunn av alle disse fellesinteressene må man spørre seg hvorfor i alle dager Japan og Sør-Korea vil risikere store økonomiske tap og sikkerhetspolitisk svekkelse i en så usikker tid.

Handelskrigen mellom landene startet i juli i år, da Japan innførte restriksjoner på høyteknologisk eksport til Sør-Korea. I august ble restriksjonene utvidet ytterligere. Japan har uttalt at eksport av sensitiv teknologi til Sør-Korea har lekket til andre land (muligens Nord-Korea). Japans trekk ledet til store demonstrasjoner i Sør-Korea og boikott av japanske varer. I september svarte Sør-Korea med å nedgradere Japan til en handelskategori av land som ikke overholder internasjonale normer. Dette har ført til at selskaper fra begge land som ønsker å eksportere varer til hverandre, må gjennom betydelig lengre byråkratiske ordninger. Sørkoreanske giganter som Samsung og LG sliter nå med å få tak i viktige komponenter til sin industrielle produksjon, samtidig som den sørkoreanske boikotten rammer viktige japanske industrier samt turismen hardt.

I bakgrunnen av Japans uortodokse handelsinnskrenkning ruver en dom fra sørkoreansk høyesterett i fjor der flere japanske selskaper ble pålagt å betale erstatning til koreanere som ble satt i tvangsarbeid under den japanske koloniperioden (1910–1945). Japan mener at et fullstendig oppgjør for koloniseringen fant sted ved normaliseringen av forholdet mellom landene i 1965. Den japanske Shinzō Abe-regjeringen har lagt sterkt press på den sørkoreanske Moon Jae-in-regjeringen for å få dommen omgjort, men hevder samtidig at handelsrestriksjonene ikke har noe med dommen å gjøre. Sludder, sier man i Sør-Korea, der Abes handelsrestriksjoner oppfattes som hevn for et uønsket rettsutfall. Handelskrigen illustrerer derfor vanskelighetene med å komme til enighet om en felles historieforståelse av Japans aggressive kolonisering av Sør-Korea. Historiske fakta om hva de japanske styresmaktene foretok seg under kolonitiden og i hvilken grad Japan har gjort opp for seg i ettertid representerer de mest følsomme temaene i forholdet mellom landene.

Kimen til handelskrigen og historiekranglingen er å finne i landenes syn på hverandre og deres egne selvbilder. Japans katastrofale eksperiment med imperialisme og militarisme i første halvdel av det tyvende århundret, og Sør-Koreas autoritære regimer under den kalde krigen var mørke perioder i landenes nyere historie. De har imidlertid gjennomgått svært positive forvandlinger siden dette. Japan har byttet ut militarismen med pasifisme og er i stedet en forkjemper for internasjonalt samarbeid og fred. Etter en beundringsverdig og ofte blodig kamp mot militærdiktaturet lyktes det sørkoreanske folket å innføre demokrati i 1987. Fredskulturen i Japan og demokratiseringen i Sør-Korea er noe begge folkene med rette er svært stolte av – de er viktige elementer i landenes selvbilder, ja, i deres nasjonale identiteter.

Japanere og sørkoreanere blir derfor provoserte når selvbildene ikke anerkjennes av motparten. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i år viste at bare en fjerdedel av japanerne mente at Sør-Korea er demokratisk. Kun åtte prosent av sørkoreanerne karakteriserte Japan som pasifistisk, mens halvparten definerte Japan som militaristisk.

Denne fornektelsen av motpartens selvforståelse skaper ikke bare irritasjon, men også feilaktige forventninger om motpartens handlingsmønster og intensjoner. Når Abe-regjeringen forsøker å presse Moon-regjeringen til å endre på høyesterettsdommen, skyldes dette trolig at statsminister Abe deler den folkelige oppfatningen om at Sør-Korea ikke er et «ordentlig» demokrati med maktfordelingsprinsipper og at den utøvende makt derfor kan blande seg inn i den lovgivende makts beslutninger. Dette er en grunnleggende misoppfatning av Sør-Koreas politiske system, men også en hån mot landets demokratiske nasjonalidentitet.

Tilsvarende fenomen finner sted i Sør-Korea: Seouls tendens til å se enhver sikkerhetspolitisk endring i Japan som et tegn på militarismens tilbakekomst er ikke bare en misforståelse av Japans intensjoner, men også en fornærmelse mot fredsidentiteten som mange japanere er stolte av. Stadige anklagelser om at Japan ikke har tatt et ordentlig oppgjør med fortiden oppleves også som et angrep på denne identiteten.

Denne gjensidige fornektelsen av hverandres selvbilder skaper mistro, og bidrar til at relativt små problemer blåses opp til nasjonale kriser. I den krevende og usikre situasjonen verden befinner seg i, er det viktig at Japan og Sør-Korea tar ansvar, både for verdensøkonomien og for en fredelig utvikling i Øst-Asia. I et slikt perspektiv er en bilateral handelskrig både uheldig og unødvendig. For at stridsøksen skal begraves må altså Japan tolerere, eller faktisk applaudere, at Sør-Korea er et demokrati med uavhengige domstoler, selv om disse dømmer i Japans disfavør. Samtidig må Sør-Korea anerkjenne at Japan er blitt en fredelig orientert stat. Akkurat hvordan landene skal komme til enighet om historiespørsmålet er ikke helt lett å si, men de kan i alle fall begynne med å samarbeide om bærekraftig vekst i verdensøkonomien og regional stabilitet. Dagens handelskrig bidrar til det stikk motsatte.

Mer fra Kronikk