Kronikk

Klimarettssaken er rettslig nybrottsarbeid

I stadig flere land ber man domstolene om hjelp til å redde klimaet. Nå er det klart for andre runde her hjemme.

Klimaspørsmål står sentralt i samfunnsdebatten, men rettslig sett er klima fortsatt i stor grad upløyd mark – som aktualiserer komplekse grenser mellom juss og politikk.

Nesten to år er gått siden Oslo tingrett ikke var enig med saksøkerne i det norske klimasøksmålet – Greenpeace og Natur og Ungdom – i at regjeringens vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde er i strid med Grunnloven paragraf 112. Nå deles kortene ut på ny i Borgarting lagmannsrett, og det er ingen enkel oppgave som venter.

Selv om den såkalte miljøparagrafen har vært en del av Grunnloven siden 1992, er dette første gang den prøves direkte av domstolene. I paragraf 112 første ledd heter det: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» I andre ledd gis en rett til miljøinformasjon, mens tredje ledd gir myndighetene en plikt til å iverksette tiltak for miljøet.

Hva betyr dette? Grunnlovsrettigheter kan være mer eller mindre håndgripelige. Fra klare rettighetsbestemmelser, som forbudet mot tortur – til mer symbolske «programerklæringer», som at staten skal legge til rette for arbeid. I fraværet av dommer og tydelige lovforarbeider, har det vært omdiskutert hvor på skalaen retten til miljø ligger. Er paragraf 112 en rettighetsbestemmelse, som setter grenser for politisk myndighetsutøvelse – grenser som kan påberopes for og håndheves av domstolene? Eller er den bare, slik staten har anført, en symbolerklæring til vern av fellesskapsinteresser, som innebærer at myndighetene plikter å gjøre noe for miljøet, men dette noe er kun opp til myndighetene selv å vurdere?

I første runde kom tingretten til førstnevnte – at paragraf 112 er en rettighetsbestemmelse – men mente at rettigheten ikke var brutt i denne saken. Det er nok flere grunner til at tingretten lander der, og som det vil dveles ved de neste dagene i lagmannsretten: Er det kun utslipp i Norge som er relevante i vurderingen av hvor skadelig vedtaket er for miljøet, slik staten mente og tingretten var enig i, eller har også utenlandske utslipp fra eksportert norsk olje relevans? Er sammenhengen mellom rettigheten i paragrafens første ledd og myndighetenes tiltaksplikt i tredje så tett som tingretten la opp til? Skal vedtaket om utvinningstillatelser kun vurderes isolert, eller kan det sees på som en del av en større serie klimainngrep som følge av norsk oljeutvinning? I tingretten ble ikke miljøorganisasjonene hørt med en slik «mange bekker små, gjør en stor å»-tankegang.

Et særlig spørsmål er hvor viktig Stortingets syn på saken skal være for domstolenes prøving. Selv om vedtaket formelt ble truffet av regjeringen, har spørsmål om 23. konsesjonsrunde vært til votering i Stortinget flere ganger. Dette leder oss til sakens prinsipielle bakteppe: Forholdet mellom de folkevalgte og dømmende makter, mellom flertallsstyring og mindretallsvern. Den såkalte rettsliggjøringsdebatten. Bevitner vi en usunn politisering – eller «amerikanisering», for å bruke statens merkelapp fra sist – av norske domstoler, eller tvert om, et utslag av sunn maktfordeling i en rettsstat?

Hvor langt domstolene skal gå i å kontrollere at Stortinget og regjeringen holder seg innenfor Grunnlovens grenser er en vedvarende debatt. Svarene varierer ut fra sak og område. Domstolskontrollen er mer intens når individers menneskerettigheter er trådt for nære og mer begrenset når statsmaktenes interne organisering skal vurderes. Mellom disse ytterpunktene ligger kontrollen av inngrep i økonomiske rettigheter. Miljøparagrafen, og betydningen av at den siden 2014 er inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel, passer kanskje ikke inn i denne tradisjonelle tredelingen.

Selv om tingretten prinsipielt mente at myndighetenes vurdering må kunne overprøves, kan inntrykket være at kontrollen der endte opp som svært forsiktig. De som er skeptiske til rettsliggjøring av samfunnet kan tenke at dette er fornuftig. Slik tingretten pekte på, er klimaområdet sammensatt, og veien til endringer bør kanskje helst gå gjennom stemmeseddelen og politiske prosesser. Men bør det være den eneste veien? Albuerom for våre folkevalgte er viktig, men til sist kan jo spørsmålet stilles om hva som er poenget med en grunnlov (med sine krav om kvalifisert flertall og særlige prosedyrer for endring, ment for å verne grunnleggende verdier i samfunnet fra mer forbigående politiske vinder) dersom det uansett bare er opp til det enhver tid rådende flertall på Stortinget å bestemme.

Klimarettssaken er rettslig nybrottsarbeid, ikke bare i Norge. Selv om klima gjøres til domstolsmat i stadig flere land, er det få steder man har kommet langt i løypa. Nederland er et unntak. Der har et klimasøksmål vunnet frem i «lagmannsretten». Nederlandske myndigheter ble dømt for ikke tilstrekkelig å ivareta de menneskerettslige kravene til retten til liv og retten til privatliv i klimapolitikken. Saken behandles nå av nederlandsk høyesterett. Også her hjemme er det langt fra sikkert at punktum settes i andre instans. Men noen flere svar om Grunnlovens hittil ganske gåtefulle miljøparagraf vil man kunne ha om noen uker.

Mer fra Kronikk