1. desember markeres Verdens aidsdag. Over hele verden fortsetter hiv-aids-epidemien å ramme utsatte grupper i samfunnet og forsterke stigmatisering og diskriminering av disse. Blant disse er sexarbeidere – en gruppe som tidlig ble gjort til syndebukker for epidemien, men som ikke er blitt lyttet til når samfunnet har vedtatt lover som berører dem.
Sexarbeidere over hele verden – fra lav- til høyinnteksland – er betydelig utsatt for hivsmitte. Drøyt 10 prosent av alle kvinnelige sexarbeidere er hivpositive, men med store regionale forskjeller. Tilgangen til effektiv hivbehandling er begrenset, og de som injiserer rusmidler, er ekstra utsatt for smitte, blant annet som følge av mangel på rent brukerutstyr.
En viktig grunn til at sexarbeidere er mer utsatt for hivsmitte, er kriminalisering av prostitusjon. Dette kan ha en rekke konsekvenser: Salg av sex flyttes over på mindre trygge arenaer av frykt for å bli arrestert, enten det er sexarbeideren eller kunden. Kriminelle forhold, som vold, blir ikke anmeldt. Når besittelse av kondomer blir brukt som bevismateriale, leder dette til mindre bruk av kondom. Sexarbeideren forhindres fra å organisere seg, selv om det å arbeide sammen kan gjøre det lettere å beskytte seg mot seksuelt overførbare infeksjoner, redusere vold og øke sosial støtte.
Menneskehandel og sexarbeid blir ofte blandet sammen, fordi menneskehandel også forekommer i prostitusjonen. Denne sammenblandingen kan gjøre det vanskeligere å identifisere og gjøre noe med skadelige arbeidsforhold for sexarbeidere. Den kan også vanskeliggjøre hivforebyggende arbeid. Debatten om kriminalisering ender ofte i en ideologisk diskusjon om sexarbeidets natur, som skygger for faktiske arbeidsforhold og konsekvenser av kriminalisering, ikke minst helsemessige. Sexarbeidere er ingen ensartet gruppe, men består av personer av alle kjønn, inkludert transpersoner. Utfordringene og behovene er ulike, og derfor må sexarbeiderne selv og deres organisasjoner trekkes med i utarbeiding av politikk, lovverk og helsetjenester.
Men sexarbeidere blir sjelden lyttet til. Da jeg nylig var på en konferanse om europeisk hivpolitikk, sa en sexarbeideraktivist i en paneldiskusjon at deres organisasjoner ikke var blitt konsultert i arbeidet med å innføre preeksponeringsprofylakse mot hiv (det vil si hivmedisiner tatt forebyggende) blant sexarbeidere. Han fortalte at bruk av kondom for mange sexarbeidere ikke bare handler om å beskytte seg mot infeksjoner, men representerer en barriere som beskytter selvet, en mulighet for å kunne skille sex med kunder fra sex med partnere, og at profylaksen kunne føre til press om å droppe kondomet. Preeksponeringsprofylakse kan være et viktig hivforebyggende tiltak, men poenget er at tiltaket må tilpasses sexarbeidernes behov for at det skal lykkes.
Det er behov for en stortingsmelding om prostitusjon som tar de komplekse sosiale problemene og utfordringene på alvor. Da hivepidemien kom til Norge i 1980-årene, valgte norske myndigheter å spille på lag med sexarbeiderne. Helsedirektoratet ansatte sexarbeidere for å drive helsefremmende og forebyggende arbeid. Den gang var fokuset på helsemessige og sosiale tiltak. I dag er dette blitt erstattet med en juridisk linje med kriminalisering av kunden, ofte markedsført som «den nordiske modellen», som er blitt kraftig kritisert av Amnesty International. Skiftet kommer til syne ved at helsemessige konsekvenser av sexkjøpsloven er fraværende i den offentlige debatten, inkludert i en evaluering bestilt av regjeringen, der hivinfeksjon ikke nevnes med ett ord.
Artikkelen ble først publisert av Tidsskrift for Den norske legeforening. For full referanseliste, se tidsskriftet.no