Schibsted publiserte nylig en rapport som argumenterer for at sosiale medier i større grad må reguleres, i lys av utfordringene samfunnet vårt står overfor i en tid med store teknologiske endringer. Men selv om medie- og annonsekonsernet her slår inn åpne dører, løfter de samtidig en større debatt som vi ønsker velkommen: Hvilke regler ønsker vi for de offentlige flatene på nett – og hvem skal få lov til å lage dem?
Dette er en viktig debatt, så la oss sparke i gang andre runde med å si dette: Vi ønsker å bli regulert. Vi forstår at dette kan høres merkelig ut, men her er grunnen: Facebook er et veldig ungt selskap. Vi har vokst veldig fort inn i et helt uutforsket område. Faktisk har Roger Federer vært på toppen av internasjonal tennis lenger enn Facebook har eksistert! Mye av kritikken som er blitt rettet mot Facebook de siste årene, har vært like berettiget som den har vært hard. Samtidig har vi oppdaget utilsiktede konsekvenser, og har måttet lære av våre feilsteg underveis.
Men vi tar ansvaret vårt seriøst. Bemerkelsesverdig nok fantes det aldri en kongstanke bak hvordan vi skulle havne her. Det som skjedde, var at internett åpnet døren til en helt ny måte å kommunisere på – og Facebook gjorde det enkelt. Det menneskelige ønsket om å ta kontakt og bygge fellesskap ble sluppet løs av plattformens åpenhet. Den forløste noe grunnleggende menneskelig som skapte en bølge, muliggjort av utviklingen i mobilteknologi.
Sammenlignet med tidligere teknologiske revolusjoner har internettalderen beveget seg i lysets hastighet. Femten år har gått på et blunk. De fleste av oss hadde ikke mobiler for tyve år siden. Ingen av oss hadde smarttelefoner for femten år siden. Sosiale medier er nye teknologier som tillater oss å holde kontakten når vi ellers ville vært separert. De tillater sønner og døtre som flytter utenlands, å fremdeles være del av familiens hverdag. Gamle venner kan holde kontakten, og folk som deler en interesse, kan møte hverandre på tvers av geografiske og kulturelle skiller.
På tvers av alle våre tjenester blir vi klikket, sveipet, og berørt av hendene til mer enn 2,7 milliarder mennesker hver måned. Denne skalaen skaper i seg selv en enorm kompleksitet, og gjør at vi befinner oss i nesten enhver sosial utfordring: Om noe skjer i virkeligheten, så skjer det sannsynligvis også på våre plattformer. Sett under ett gjør dette at vi står både med en unik utfordring og et unikt ansvar.
En unik utfordring, på grunn av den menneskelige komponenten som bor i sosiale medier. Selv om det er vi som bygger teknologien, så er det mennesker som kommuniserer, skaper, og deler innhold på nye måter. Denne menneskelige komponenten betyr også at våre tjenester, på ethvert gitt tidspunkt, både løfter og blir utfordret av enkelte grunnleggende trekk ved menneskets natur. Det er en ukomfortabel sannhet at hvis man bygger et forum der milliarder av mennesker kan møtes, så får du ikke bare se det beste menneskeheten har å by på – man er også nødt til å håndtere noe av det verste.
Denne dualiteten krever at vi tar over et helt nytt ansvar: Samtidig som vi jobber hardt med å minimere utbredelsen av skadelig innhold og misbruk av plattformen, så er vi også nødt til å beskytte alt som er bra og unikt med sosiale medier. Når vi lager regler, er vi nødt til å balansere visjonen om at alle skal få ha en stemme med ansvaret for å holde folk trygge.
Å moderere en global samtale med mer enn to milliarder mennesker synliggjør en rekke vanskelige dilemmaer. Et eksempel er hvor langt skal vi gå for å beskytte ytringsfriheten? Tatt for langt, kan det som blir ansett som harmløs satire i et fredelig og trygt land som Norge lett bli oppfattet som hat, trakassering, eller oppfordring til vold i andre deler av verden.
De nåværende reglene som styrer innhold på Facebook, er våre regler fordi Facebook er vårt ansvar. Hvor enn linjene for disse disse reglene trekkes, vil de alltid være grunnlag for debatt – noe som er helt berettiget ettersom dette er store avgjørelser for et selskap å ta på egen hånd. Det er grunnen til at Facebook har igangsatt et uavhengig tilsyn, hvis avgjørelser vil være transparente og bindende slik at folk kan anke våre avgjørelser om innhold. I tillegg har vi forpliktet oss til å rapportere hvor mye innhold vi fjerner på tvers av en rekke kategorier hvert kvartal, for å sikre ytterligere ansvarlighet.
I vår seneste rapport, publisert forrige uke, viser vi hvordan det aller meste av innholdet vi har fjernet først ble oppdaget av våre systemer. Selv om det er tydelig at vi gjør fremskritt i å holde skadelig innhold borte fra Facebook, er det også tydelig at vi aldri kommer til å ha et sett med regler som alle kommer til å være enige i.
Dette er der spørsmålet om regulering kommer inn: Det være åpenbart være mer demokratisk om noen av disse viktige grensene ble satt av mennesker som er demokratisk ansvarlige, heller enn av et privat selskap. Skal private selskaper virkelig få avgjøre hvem som er, eller ikke er, legitime deltagere i et valg? Skal selskaper virkelig få avgjøre hva som er legitime politiske meninger?
Internetts første fase handlet om tilgang til informasjon. Den andre fasen handlet om tilgang til mennesker. Om å knytte folk sammen og hjelpe dem å interagere. Internett er i ferd med å modnes. Vi er mer bevisste enn noen gang de frigjørende fordelene av en hurtig, åpen, og tilgjengelig verden online, og vi er mer bevisste hvilke risikoer en slik verden inneholder. Det neste steget på veien vil være å skape et internett der individer er både beskyttet og myndiggjort. Der mulighetene dette skaper er tilgjengelig for alle, og farene vi alle nå kjenner til, er minimert.
Disse avgjørelsene burde ikke overlates til private selskaper alene. Regjeringer og lovgivere er nødt til å proaktivt engasjere seg også. Vi er nødt til å kollektivt svare på et fundamentalt spørsmål: hva slags internett ønsker vi? Og vi er nødt til å samarbeide om å skrive reglene for å sikre at vi får det.