Tidligere i høst ble vi som studenter ved Nordland kunst- og filmhøgskole gjort oppmerksomme på Nordland fylkesråds forslag om å avvikle finansieringen av institusjonen. Nå som saken er offentlig, og kunstutdanningens videre drift er avhengig av nye allianser og ny finansiering, står vi i en prekær situasjon hvor vi er i ferd med å miste tilførselen av nye, kritiske og selvstendige stemmer som stadig setter spor i en ellers konvensjonell filmbransje. En ny støtteordning er nødvendig for videre drift av skolen. Om ikke dette skjer vil utdanningen vår opphøre. Som studenter fra den eneste skolen i landet, og én av få i Europa, som tilbyr en bachelor i bevegelige bilder, ønsker vi å kontekstualisere hva som står på spill dersom Nordland kunst- og filmhøgskole legges ned.
Vi lever i et samfunn som stadig blir mer mediert. Kameraet og skjermen har inntatt hverdagen vår i form av personlige eiendeler vi bærer med oss. På tross av mangfoldet av bilder som sirkulerer og produseres i dag, opplever vi en manglende evne i samfunnet vårt til å diskutere og stille spørsmål rundt påvirkningen disse bildene har. Vi mener at NKFS er en av få institusjoner i landet som har tatt denne utviklingen på alvor, og tilbudt et alternativ for dem som ønsker å utforske, granske og diskutere bildene som omgir oss – også de som vi selv produserer. De tilbyr en vei for studenter som har lyst, initiativ og vilje til å skape, påvirke og problematisere verden gjennom bevegelige bilder.
Nordland kunst- og filmhøgskole ble etablert i Kabelvåg i 1997. Skolen bygger på de tidligere utdanningsinstitusjonene Nordland Videoverksted og Kunstskolen i Kabelvåg. For mange har sistnevnte vært et viktig springbrett ut til landets kunstakademier.
Mens vi har gått her, har kunst- og filmhøgskolen hatt et klart mål om å utdanne selvstendige, kritiske kunstnere og filmskapere som vektlegger utforskende metoder, kollektiv tenkning og praksis. Vår utdanning er i dag en bachelorutdanning i bevegelige bilder, en noe keitete oversettelse fra det engelske begrepet moving images. Det betyr at vi er opptatt med alt som er i, rundt, før og etter bildene. Hvordan de produseres, hva og hvem de viser, hvilken innvirkning de har på tilskueren og i hvilken kontekst de vises i. Vi arbeider i «kulturkløften» mellom film- og kunstfeltet. Et nokså nytt krysningspunkt som knapt har fått vist sitt potensial. Nasjonale og internasjonale kunstnere, filmskapere og teoretikere besøker skolen vår for å undervise og holde kurs om innhold, former, teorier, metoder og prosesser med utgangspunkt i det bevegelige bildet. En faglig utveksling på flere nivåer som gir liv til studentenes egne arbeider, og som gir nåværende kunstnere en plattform der de kan presentere, inspirere og diskutere sine egne kunstnerskap, samt utfordre egne sannheter og arbeidsmetoder.
Kabelvåg har vært et møtested for mange mennesker opp igjennom historien. Det er det eldste – og tidligere også det største – fiskeværet i Lofoten. Plasseringen av en høyere kunstutdanning i et ikke-urbant område, gjør den spesiell og veldig åpen for direkte engasjement med våre nære omgivelser. En kan spørre seg hvorfor det er behov for en kunstutdannelse med lokal forankring. Vi som studenter ved Nordland kunst- og filmhøgskole blir stadig påminnet nettopp viktigheten av et kontinuerlig engasjement med lokal og regional kontekst: både geografisk, sosialt, historisk og vitenskapelig. Skolens plassering i Lofoten og nordområdene er et viktig utgangspunkt for skolens undervisning og forskning. I en tid der rikspolitikken i stor grad styres av verdier knyttet til sentralisering, opplever vi som studenter i Lofoten hvordan stedet har en interessant posisjon i de økonomiske, geopolitiske, biopolitiske og turistifiserte dragkampene. Ikke bare ser vi hva som skjer, men som studerende kjenner vi på et ansvar for å stille spørsmål til, kritisere, og ta del i disse diskusjonene. Med vår ulike bakgrunn og perspektiver er vi en del av et mangfoldig lokalmiljø, et lokalmiljø som stadig vokser seg større. Da Kunstakademiet i Tromsø ble etablert i 2007, var grunntanken at utdanningen og institusjonen skulle ha en tydelig visjon som var forankret i lokalitet og stedsspesifisitet. Årsaken til dette var at man så et behov for et alternativ til de allerede diskursetablerende kunstutdannelsene i de større byene. Det var et tydelig ønske om å utdanne kritisk tenkende og praktiserende kunstnere i nord som kunne være med på å forme et nordisk kunstmiljø. I dag er sporene etter visjonsarbeidet ved denne institusjonen visket ut. Dette gjør NKFS sin visjon og praksis for en kunstutdanning i nord enda viktigere.
Arbeidene vi produserer på NKFS blir kritisk diskutert i trygge rom. Utvekslingen av arbeider innad i studentmiljøet, men også med andre samarbeidsinstitusjoner er essensiell for vår egen og kollektive praksis. Vi er avhengige av hverandres støtte og hjelp, dette skaper en delingsøkonomi og et referansegrunnlag som ruster oss for livet etter endt studietid. Som straks nyutdannede BA-studenter er det skremmende å tenke på at vi skal ut i et felt som risikerer å miste tilførselen av motstandsdyktige kunstnere og filmskapere fra Kabelvåg. Selve kjernen av praksisen vår bygger på ideen om at vi sammen kan skape det feltet vi ønsker å arbeide i. Vi ser at tidligere studenter fra Kabelvåg realiserer dette ute i feltet, ved å bruke hverandre som viktige støttespillere. De slår ring om praksisen og produksjonsstrukturene de har skapt sammen, og det er også slik de klarer å realisere de prosjektene de arbeider med. Vi ser at de bruker stemmene sine til å kritisere og redefinere. Dette er inspirerende, det gir pågangsmot til å dyrke egenarten som kommer ut av feltet vi arbeider i.
Vi er nå bekymret for hvordan vi skal videreføre selve fundamentet for praksisen vår; ideene og verdiene som vi har opparbeidet oss sammen på denne institusjonen. Vi er redde for at en eventuell nedleggelse vil være det samme som å kappe armen av en retning som bidrar til mangfold i kunstfeltet.
Et bærekraftig demokrati er avhengig av kreative kunstnere og filmskapere som jobber fritt og systemkritisk. Vi trenger en utdannelse som gir unge filmkunstnere og billedkunstnere muligheten til å utfordre form, tematikk, visningssteder og visningsformer. Vi trenger en skole som ser det unike potensialet i studentene, og utfordrer dem som individer. Vi trenger undervisere som utfordrer egne sannheter og arbeidsmetoder. Vi trenger et studium av det bevegelige bildet med et bredt kulturpolitisk og historisk blikk. Vi trenger derfor en utdanning i bevegelse som verdsetter uenighet og opposisjon. Vi trenger en skole som tar regional kontekst på alvor. Vi trenger en utdannelse som utfordrer konvensjonelle holdninger til kjønn, opphav, legning og klasse. Å reprodusere det etablerte språket er å opprettholde dominerende maktstrukturer. Vi må lære å se bakover på nye måter, omfavne og utfordre historien og det som ligger foran oss.
Anna Näumann
Magnus Holmen
Sanjey Sureshkumar