En grunn til voksende politikerforakt er politikeres mesterskap i å svare uten å gjøre det. Takket være kunstgrepet med å omforme min etterlysning av debatt om nyliberalismen til en variant av «har du sluttet å slå din kone?», gjør Torbjørn Røe Isaksen 29. november det han kan for å hindre at jeg «dikterer premissene». Det som deretter følger er så substansløst at det er en fornærmelse mot avisens lesere. I stedet for å bringe inn en metaforisk kone han ikke har slått, burde Røe Isaksen manne seg opp til å forholde seg til det saken gjelder, nemlig de høyst reelle menneskene som er mørbanket etter tiår med New Public Management (NPM)-reformer, nyliberalismens modus operandi også her hos oss og på hans egen statsrådsvakt.
Røe Isaksen bedyrer at han har sans for overgripende tidsdiagnoser, men advarer mot å «presse virkeligheten inn i modellene». Jeg vet ikke om dette er ironisk ment. Vet han ikke at kritikken av nyliberale reformer retter seg nettopp mot metodens forrang: at en bedriftsøkonomisk modell for resultatoppnåelse, ledsaget av en bestemt måte å snakke om «produksjon» og «insitamenter» på, der alt som utføres betraktes som kvantitativt målbart innenfor et utseende, energitappende ovenfra-ned rapporterings-, evaluerings- og kontrollregime, nå gjøres gjeldende uten hensyn til egenarten til virksomheten, profesjonen og oppgavene det handler om.
Samme sko tvinges på foten til den ene yrkesgruppen etter den andre, fra politibetjenter til sykepleiere. Toppstillingene bekles av «one-size-fits-all»-generalister på fetisjen «ledelse», les: folk som aldri har praktisert basisoppgavene i virksomheten de skal lede.
Således utroper en helseminister samlebåndsproduksjonen hos bilfabrikanten Toyota til modell for moderniseringen av norske sykehus; og «Hva tenker du på når jeg sier ordet ‘lojalitet’?» blir et obligatorisk spørsmål i medarbeidersamtaler, vel vitende at det er lojaliteten til nevnte ledelse/måloppnåelse som er ment, ikke lojaliteten til fagets «standards of excellence», altså hva som kollegialt anses som kvalitativt godt utført arbeid overfor den parten det gjelder – pasienten, klienten eller eleven.
Jeg overlater til faktasjekkere å undersøke sannhetsgehalten i Røe Isaksens påstand om at «vi har fått flere på varige ytelser» og «et sterkt forbedret offentlig velferdssystem». Å påpeke at vi ikke har fått en nattvekterstat motsier ikke en eneste nyliberalismekritiker jeg kjenner til. Nattvekterstat – jeg har aldri brukt ordet – er ikke det vi har fått. Snarere er det konkurransestaten, hvis imperativ er at du som ansatt aldri må fremstå som konkurransesvak og omstillingsuvillig.
Dersom du stiller deg kritisk til reformene og opplever at de tvinger deg til å gå på akkord med oppgavenes egenart og mottagernes behov, er svarene som følger: «Hvis du ikke liker lukten i bakeriet, kan du bare forlate det.» «Her snakker vi ikke problemer, vi snakker utfordringer.» «Du må vite at negativitet avler negativitet; du smitter dine kolleger.» «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss.» «Slik er det jo alle steder; det er krav som vi er pålagt for å henge med i konkurransen; ikke skyld på meg.» «Det toget er gått, forandringene er kommet for å bli, det beste er å venne seg til dem fortest mulig.» «Det er ikke steinalderen vi lever i, du fremstår som en dinosaur.» «Du har det kanskje ikke så greit på hjemmefronten for tiden?» «Mindfulness, har du tenkt på det?»
Svarene står i sitattegn fordi de er autentiske. De fremkommer i intervjuene den danske sosiologen Rasmus Willig har gjort med NPM-berørte profesjonsutøvere: barnevernspedagoger, lærere, sykepleiere, politibetjenter og sosionomer, i bøkene Kritikkens u-vending: fra samfunns- til selvkritikk, Umyndiggjørelse og Avvæpnet kritikk. At kritiske røster møtes på samme måte her hjemme bekreftes til fulle når ansatte i helse- og utdanningsprofesjonene deler sine erfaringer, med utbrenthet som rød tråd.
Ja visst, enkelte av reformene har hatt tverrpolitisk oppslutning – derav kontinuiteten mellom ulike regjeringer. Sosialdemokratiets tyveri av høyresidens klær – eksemplarisk: Blairs videreføring av thatcherismen – har bidratt til at New Public Management generelt og konkurranseprinsippet spesielt er knesatt med massive og gjennomgripende konsekvenser. Det ideologiske eierskapet til markedsomgjøringen av offentlig sektor, med den privatkapitalistiske bedriften som forbilde og konkurranseutsetting som virkemiddel, kan Røe Isaksen imidlertid ikke løpe fra – hverken som høyrepolitiker eller som forfatter av en masteroppgave i idéhistorie om Friedrich Hayek, en av nyliberalismens grunnleggere. Denne bakgrunnen gjør Røe Isaksens lettvintheter ekstra skuffende.
Til slutt: Røe Isaksen belærer meg om det ukloke i å «spørre hvorfor ikke venstresiden vil diskutere hvordan de ødela norsk skole». Her faller jeg av. Hvis man mener at venstresiden har ansvaret for slikt politisk skadeverk, så må man selvsagt si det med rene ord, og forlange svar. Røe Isaksen vil åpenbart skifte fokus fra høyre- til venstresiden, og dermed til et hold han ikke trenger svare for. Skoleeksemplet (sic) her er den såkalte «Søgnen-skolen», oppkalt etter Astrid Søgnen, som etter å ha vært Ap-statssekretær for Gudmund Hernes presset Osloskolen inn i sin modell, blant annet ved omgjøringen av rektorrollen til resultatpremierende virkemiddel for å pynte Høyre-skolens nasjonale utstillingsvindu. Hvor galt det kan gå når Arbeiderpartiet og Høyre kappes om å være flinkest i NPM-klassen, vet en lærervarsler som Simon Malkenes alt om – likeledes Bunadsgeriljaen som kjemper mot sykehusnedleggelser, samt den store partipolitiske alliansen (alle unntatt Ap og Høyre) som vil bevare Ullevål sykehus.
I lys av det som så mange berørte opplever som rasering, hadde konservatismen som Røe Isaksen bekjenner seg til kommet godt med i praksis.