Sosial klasse er sosiologiens kardinalbegrep; samfunnsutvikling, fordeling, livsstil og interesser forankres i sosiale og økonomiske posisjoner. At Marx' ideer om den historiske materialisme og klasser som grupperinger i en preordinert samfunnsutvikling ikke lenger har bærekraft, betyr ikke at klasser og klasseinteresser oppløses. Nye politiske konflikter i Europa og USA må forstås nettopp i lys av nye konstellasjoner av sosiale klasser.
En grunnleggende utfordring i foranderlige tider er å identifisere og begrepsfeste fremveksten av sosiale klasser. Guy Standings [1] begrep Prekariatet; (unge) mennesker som flyter ut og inn av usikre posisjoner på arbeidsmarkedet, forteller om en ny sosial klasse. Standing plasserer det globale plutokratiet på toppen av de sosioøkonomiske hierarkier, et minkende salariat har sine privilegier knyttet til stabile posisjoner i institusjoner og byråkratier, mens profesjonelle grupper (proficians) danner en ny klasse av entreprenører. Salariatets toppsjikt kan illustreres ved Frankrikes mandarinlignende politiske eliter, med obligatorisk bakgrunn i utdanningsinstitusjoner hvis funksjon er å kultivere eliter.
Valget av Donald Trump som USAs president forteller ikke primært om Hillary Clintons upopularitet, men om fremveksten av nye sosiale spenninger. I USA Today [2] refererer Glenn Reynolds til valget av Trump som et symptom på en pågående krig mellom sosiale klasser, «disguised as cultural warfare». Trumps velgermasse er blitt beskrevet som lavt utdannede, eller simpelthen som dumme, av Hillary som motbydelige; som «the deplorables».
Trump vant stemmer blant «the flyovers» – befolkningen elitene flyr over mellom øst- og vestkysten. Men Trumps velgere har middels utdanning og litt over middels inntekt, beskrivelser som kan peke mot håndverkere, småbedrifter og deler av arbeiderklassen, ikke mot eliter og heller ikke mot fattige velferdsmottagere eller prekariatet.
Flere hadde før Trumps seier beskrevet sosiale forandringer som mediene valgte å overse; Thomas Frank [3] la vekt på at det demokratiske partiet ikke lenger bygget på arbeiderklassens økonomiske interesser, men på de fremvoksende profesjonelle klasser og identitetspolitikk. I Joel Kotkins [4] beskrivelse av nye klassekonflikter er svekkelsen av middelklassen en essensiell faktor. Klerikatet (Clerisy) refererer hos Kotkin til velstående eliter, i mediene og akademia, som utvikler ideologisk legitimitet for den nye hyperkapitalen, med identitetspolitikk og globalisering som kjernetrekk. Beskrivelse av utviklingen i Frankrike (Guilluy [5]), med sosiale spenninger mellom urbane eliter og deler av folket, har fellestrekk både med de glemte steders hevn (Andrés Rodríguez-Pose [6]) og med Franks beskrivelse av USA.
En empirisk forankret beskrivelse av nye klassemønstre, som fanger opp strukturene bak Trumps seier så vel som varianter av gule vester og nye partier, finner vi i Thomas Pikettys beskrivelse av Merchants and Brahmins [7]. Metaforene er hentet fra indisk kastesystem, hvor braminene er kulturelite, presteskap og økonomisk privilegert. Piketty har tidligere vist hvordan den økonomiske overklasse har forsterket sin posisjon, i «Merchants and Brahmins» viser han hvordan høyt utdannede og velstående grupper har tatt over partiene på venstresiden i USA, Storbritannia og Frankrike, en utvikling vi også finner i Skandinavia. Spørsmålet er hvilke konsekvenser det har at moderne braminer forvalter ideologier og verdier som tradisjonelt var forankret i arbeiderklassen. Piketty understreker klassemønstrenes heterogenitet; sosiale klasser har ulike økonomisk og kulturell forankring i ulike land og regioner, samtidig som felles grunnmønstre er tydelige.
Bourdieu viser hvordan de herskendes interesser kan legitimeres gjennom symbolske og ideologiske mønstre som fremtrer som naturlige, rasjonelle eller gode, Terje Tvedt beskriver det norske godhetsregimet som en ideologi som tjener sosiale og politiske eliter. Jørgen Dich [8] beskrivelser av ekspanderende byråkratier av velferdsforvaltere har fellestrekk med Milovan Djilas [9] analyser av Sovjets administrative overklasser. Økonomiske privilegier lister seg inn gjennom nye tegn; offentlig sektors gamle titler blir til direktører, underdirektører og divisjonsdirektører. God ledelse er viktig i foranderlige tider, men moderne ledelsesideologi forvandler administrasjon til å lede. Ideologien om ledelse legitimerer honorarer og byråkratisk vekst, så vel som ledelseskurs for studenter som aldri har sett en arbeidsplass. Piketty går ikke videre inn på Brahminenes sosiale forankring, mens Kotkin, Frank og Dich peker fra ulike vinkler på veksten i administrative posisjoner. For dem som synes hierarkier av godt betalte ledere vokser vilt i Norge, har Physicians for a National Health Program [10] beregnet at mens USA har antallet leger har vokst med 150 prosent fra 1977 til 2010, har administrative stillinger i helsevesenet vokst med 3200 prosent, en utvikling som til og med overgår tilstanden i akademia.
Norge er et sosialdemokratisk kapitalistisk land, men med ett essensielt særtrekk; hver av oss fikk omtrent 45000 oljekroner i fjor. Norge har vært preget av en økende konsentrasjon av privat formue, nå melder Statistisk sentralbyrå om økende ulikhet i lønnsutvikling, sterkest i offentlig sektor. Dette er koblet til sterkt økende lederlønninger, som stadig har vært registrert av ulike medier. For fire år siden meldte Morgenbladet at den administrative toppledelsen i forskningsrådet tjente godt over 2 millioner i året, det vil si omtrent tre ganger lønnen til en seniorprofessor. Da en person forlot sin administrative lederposisjon i Oslo kommune på grunn av korrupsjon, kunne mediene melde at han beholdt sin grunnlønn på 1,2 mill. Noen syntes kringkastingssjef Einar Førde tjente svært godt i NRK da han nærmet seg én million. Nåværende leder tjener tre ganger dette, omtrent hva Vys tidligere direktør skal motta for en rådgiverstilling. Slik kunne man fortsette, eksemplene som nevnes her er posisjoner som for ikke lenge siden var lønnet på lavere nivå. I 2012 meldte Aftenposten at Thons daglige leder hadde en årslønn på 1,5 million; sjefen i boligmarkedets solidaritetsorganisasjon, OBOS, mottok på samme tid 3 millioner, mens lederen i statens eiendomsselskap, Entra, mottok over 5 millioner.
Statistisk sentralbyrå forteller at skillene mellom de dårligste og best betalte desilene – 10-prosentgruppene – i offentlig sektor øker. Et interessant spørsmål er forholdet mellom de 10 prosent best betalte i administrasjonene, og dominerende produksjonsarbeidere i offentlig sektor, som for eksempel lærere. Hvis man ut fra tilgjengelige tall på nettet sammenligner 1997 med 2015, steg grunnskolelæreres gjennomsnittlige månedslønn fra noe over 20000 til opp mot 42000, de øvre desil steg på samme tid fra over 28300 til 69600. Dette er tall som kan være unøyaktige, og utviklingstrekk er sammensatte, men tallene indikerer at lønnsforholdet mellom produksjon og administrasjon er av politisk interesse. Mediediskusjoner tyder på at antallet høyt lønnede administratorer i offentlig- og semi-offentlig sektor øker sterkt, parallelt med at den politiske klasse har økt sine inntekter, ofte etter egne vedtak.
Den norske modellens grunnpilar, kunnskap og autonomi på grunnplanet, kan uthules av ideologier som forflytter makt og ikke minst lønn til nye hierarkier av administrasjon.
I Norge og Sverige er sosialdemokratiets tid – som partiet som griper både eliter og arbeiderklassen – over, med store konsekvenser for den politiske og sosiale utvikling. Svenske studier forteller at arbeiderklassen er marginalisert i de bramin-kontrollerte mediene, som usynlige eller fremstilt på karikerte måter. Sverigedemokraterna, det eklatante eksempel på «the untouchables» hvis vi holder oss til kastevesenets metaforer, har ifølge meningsmålinger passert sosialdemokratenes blant medlemmer av svensk LO. Brahminvänstern och businesshögern är oroliga, skriver Robert Mathiasson håpefullt i «Proletæren» [11].
Gule vester, bompengepartier, the anywheres versus nowheres, de glemte steder og nye partier; klassemønstrene er, som Piketty understreker, heterogene med fellestrekk. For elitene som ser seg selv som forvaltere av samtidens rette ideologier, så vel som av medie- og kulturbudsjetter, er det lett å skylde på Trump, rasisme, fremmedfrykt og folkets dumskap. Spørsmålet om Norge har utviklet et brahminsjikt med privilegier forankret i ekspanderende byråkrati og i ideologier de selv dominerer, bør uansett bidra til politiske refleksjoner. Også i Oljelandet ser det ut til å vokse frem skiller mellom de privilegerte som til nå har forvaltet tidsånden, og de som i økende grad har følt den som motvind.
[1] Standing, Guy (2011). The Precariat. London: Bloomsbury Academic.
[2] https://eu.usatoday.com/story/opinion/2019/01/15/glenn-reynolds-class-warfare-elites-explains-world-conflicts-trump-column/2569252002/
[3]What's the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America (2004).
[4] The New Class Conflict, by Joel Kotkin, Telos, 2014
[5] Twilight of the Elites: Prosperity, the Periphery, and the Future of France
[6] Rodríguez-Pose, A (2018), "The revenge of the places that don't matter (and what to do about it)", Cambridge Journal of Regions, Economy and Society 11
[7] http://piketty.pse.ens.fr/files/Piketty2018.pdf
[8] Den herskende klasse, 1973
[9]The New Class: An Analysis of the Communist System, 1957.
[10] Se f eks: https://conciergemedicinetoday.org/2018/03/14/the-rise-and-rise-of-the-healthcare-administrator-athena-graphic-2017-2018-3/
[11] http://proletaren.se/artikel/brahminer-och-business