Jeg har med glede sett Erling Borgens prisbelønte dokumentarserie Einar – hele historien. Jeg har stor respekt for landsfaderen, hans nøkterne livsstil, hva han fikk utrettet og utsagnet: «I dette landet skal ingen bake kake før alle har fått brød.»
Det som forbauser meg er at de viktigste bidragsyterne til dannelsen av den norske velferdsstaten, nemlig norske sjøfolk, ikke er nevnt med et eneste ord.
Faktum er at det var norske sjøfolks innsats under andre verdenskrig som var fundamentet for den norske velferdsstaten. Over 3800 norske sjøfolk mistet livet under andre verdenskrig – omtrent halvparten av de totale norske ofre var sjøfolk som ga sitt liv for de alliertes seier under andre verdenskrig og Norges frihet.
Borgen nevner i sin dokumentarserie at statsminister Johan Nygaardsvold, hvis «krigsinnsats» kan diskuteres og opphold i London under krigen var finansiert av norske sjøfolks innsats med egne liv, følte seg dårlig behandlet av Gerhardsen etter krigen. Jeg synes da det ville vært riktig å nevne at de som virkelig ble dårlig behandlet og utsatt for overformynderi fra Gerhardsen og hans menn etter andre verdenskrig, ikke var Nygaardsvold, men krigsseilerne. Blant andre de som frøs i hjel på Aker Brygge og de mange som måtte leve under uverdige forhold etter krigen.
Regjeringen med Gerhardsen i spissen stjal 44 millioner fra sjøfolks ærlig opptjente hyre, nemlig risikotillegget «Nortrashipfondet» som var akkumulert under krigen, og som skulle utbetales etter krigen. Som Odd Børretzen sier i filmen Krigsseilerne – med æren behold: «Med de beste advokater hadde staten legitimert sitt parlamentariske tyveri fra sjøfolkene.» Einar Gerhardsen & Co umyndiggjorde da den yrkesgruppen som har stått for Norges viktigste internasjonale bragd noensinne: krigsseilerne.
Borgen opplyser videre at takket være det omfattende programarbeidet på Grini, var Gerhardsen og hans menn godt forberedt til å starte gjenreisingen og bygge velferdsstaten. «Regjeringen måtte begynne på bar bakke og bygge alt opp fra grunnen av.» I all rettferdighet synes jeg det her burde vært nevnt at den viktigste forberedelsen på mange måter var lagt av norske sjøfolk. For første gang siden 1919 hadde Norge i 1946 et positivt fordringsforhold overfor utlandet på hele 714 millioner kroner, tilsvarende 15 milliarder i dag. Norge var ett av de få allierte land som ikke hadde krigsgjeld. En rask gjenreisning ville vært nærmest umulig om det ikke var for de beslaglagte midlene fra Nortrashipfondet og valutainntektene fra skipsfarten.
Det vises videre til industrien og byggingen av Årdal og Sunndal Verk. Skipsfartens betydning for å finansiere dette nevnes ikke. Ikke bare seilte norske sjøfolk inn valuta som var en betydelig faktor i gjenreisningen av industrien, men norske sjøfolk var også de største skattebetalerne i de fleste av landets kystkommuner.
Vår maritime kulturarv og Norges betydning som ledende sjøfartsnasjon siden 1850 er ofte blitt neglisjert av historikere, journalister og forfattere i nyere tid. Matrosuniformen som nasjonalsymbol er blitt skiftet ut med bunad. På skolen sang vi om hvor mange korn bonden hadde på hvert strå, vi lærte at bonden brødfødde oss, industriarbeideren bygget landet, og at rykende fabrikkpiper var selve symbolet på velstand. Dette er et paradoks i et lite land med kun tre prosent dyrket mark, men med verdens nest lengste kyststripe og verdens femte største handelsflåte. Det er derfor underlig at sjøfolkene ofte blir fremstilt som litt forfyllede eventyrere, skipsredere som skattesnytere og skip som miljøbomber.
Etter min oppfatning er sannheten at det er sjøfolkene som har skapt velferdsnasjonen Norge. De seilte inn fremmed valuta slik at vi kunne bygge opp industrien etter krigen og subsidiere bøndene. Da tusenvis av sjøfolk måtte gå i land i 1970-årene ble de på mange måter offer for den velstanden de hadde vært med på å skape. Men aldri så galt at ikke godt for noe – oppsagte sjøfolk ble ryggraden i det norske oljeeventyret.
«Einar Gerhardsen er en opphøyet person», sier Arbeiderparti-politiker Martin Kolberg i begynnelsen av dokumentarserien til Erling Borgen. Einar Gerhardsen var uten tvil en stor mann og landsfader – men det får være grenser for opphøyethet. Jeg synes norske sjøfolks betydning for velferdsstaten burde vært nevnt i Einar – hele historien, som viktig del av «hele historien», i alle fall i en bisetning, fremfor hvilket syltetøy Gerhardsen likte best.