Equinors planer om å kutte utslipp fra oljeproduksjonen kan være det verste som har skjedd for klima i Norge på lang tid. Det er bare oljelobbyen som vinner på at klimadebatten stadig sporer av. Problemet er olja og gassen i seg selv, ikke hvor langs kysten den produseres eller hvor lave utslipp selve produksjonen av den har.
Klimakrisen er stort sett forårsaket av at mennesker brenner olje, kull og gass. Klimakrisen begrenses ved at vi slutter å brenne olje, kull og gass så fort som mulig. Desto raskere vi slutter, jo bedre får vi det. Så enkelt er det. For hver desimal vi unngår at gradestokken stiger, så redder vi liv, hjemsteder og arter.
I norsk politisk kontekst betyr dette at vi ganske snart må slutte å produsere olje og gass. Det er først og fremst denne produksjonen som er vårt bidrag til klimaendringene. De formelt sett norske utslippene er på rundt femti millioner tonn, og har vært det lenge. Men vi har ansvar for mer enn disse utslippene.
For det første er vi ansvarlig for millioner av tonn utslipp indirekte gjennom at vi kjøper biler, sement, dyrefôr, telefoner, plastkanner og annet fra andre land, men disse utslippene er vanskelig å måle. For det andre er vi ansvarlig for utslippene fra all den olja og gassen vi selger til andre land. Vi brenner veldig lite egenprodusert olje og gass, så utslippene fra dette inngår derfor i andre lands utslippsstatistikker. Disse utslippene er rundt ti ganger så høye som Norges offisielle utslipp, altså omtrent fem hundre millioner tonn. Et tiårs norske utslipp på ett år, med andre ord.
«Hvert land har ansvar for utslippene på sitt territorium. Hvis du ikke har det som en hovedregel, så kan ikke systemet fungere», sa statssekretær Sveinung Rotevatn (V) til meg på Dagsnytt 18 i desember, og viste til klimakonvensjonen og hvordan Parisavtalen er innordnet juridisk. Men du må nesten være byråkrat eller medlem av en grå og ansvarsfraskrivende regjering for å mene at vi likevel ikke er ansvarlige for de utslippene vi eksporterer. Ved å fortsette å produsere olje og gass til et globalt marked, bidrar vi til fortsatt økte globale utslipp. Reduksjon i norsk olje- og gassproduksjon, vil føre til reduserte globale utslipp. Skal den nevnte Parisavtalen nås, så er det ikke engang plass i atmosfæren til all den olja som allerede er funnet. Da kan vi i hvert fall ikke lete etter mer.
Du må nesten være byråkrat eller medlem av en grå og ansvarsfraskrivende regjering for å mene at vi ikke er ansvarlige for de utslippene vi eksporterer.
Men lete etter mer, det vil næringen selv og de store grå partiene. Motstanden mot olje og gass øker, og siste trekk fra næringen selv, er å melde om nullutslipp på sokkelen innen 2050. Problemet med det, er at de da legger opp til å produsere olje og gass langt forbi 2050 – som også er det året verden skal være nullutslipp.
Dette er bare et farlig stunt, som de har sluppet altfor billig unna med. Norsk olje og gass kan selvfølgelig ikke bli utslippsfri. Bare omkring to prosent av oljeutslippene skjer når den produseres, resten kommer fra brenningen. Næringen skal bruke femti milliarder på å elektrifisere alle plattformene. De milliardene burde heller bli brukt på å bygge opp nye, mer fremtidsrettede næringer, som havvind, kraftkabelindustri eller hydrogen. Når milliardene brukes på å kutte utslipp fra oljeproduksjon, er det bare som påskudd for å produsere enda mer på enda flere felt. Hvis elektrifiseringen fører til økt aksept for oljeaktivitet og dermed fortsatt økt aktivitet, så vil utslippene gå opp. Da bruker vi i så fall femti milliarder på å øke utslippene mens vi dekker det til som et klimatiltak. Det er en genistrek fra næringen, men vi må ikke bite på. Det oljenæringen her planlegger er like lite klimavennlig som om kullnæringen i et annet land skulle investert stort i elektriske gravemaskiner i gruvene.
Skal vi faktisk få til en avgjørende endring i klima- og oljedebatten, så må vi ikke la debatten stadig spore av. En annen vanlig avsporing er debatten om verning av bestemte områder. Lofoten, Vesterålen og Senja er et slikt område. Området rundt iskanten i Barentshavet er et annet. Det ligger an til å bli mye debatt om nettopp iskanten fremover.
Dette er viktige saker, men først og fremst i et naturvernperspektiv, ikke i et klimaperspektiv. Det er grunn til å tro at dette er politiske saker som oljenæringen ønsker seg, og at de gjerne debatterer fiskebestander og sårbare arter hvis det fjerner fokuset fra olja som klimaversting. I verste fall ender vi opp med kompromisser der vi verner enkelte områder mot at aktivitet økes ytterligere andre steder. Verningen av Lofoten har for eksempel ikke ført til nedgang i oljeletingen generelt, for å si det mildt.
Brannene i Australia viser hvor mye natur som vil gå tapt dersom vi ikke får begrenset oppvarmingen av verden. Kampen mot klimaendringene er det beste naturvernet. Kampen mot olja i sin helhet er viktigere enn kampen for vern av enkeltområder.
Vi må nok ta debattene om detaljene i oljepolitikken også, men det er viktig at vi ikke lar detaljene overskygge helheten. Vi må slutte med olje. Vi må begynne med andre ting. Det får vi til, men da må vi starte nå.
Teodor Bruu er nasjonal talsperson i Grønn Ungdom