I desember 2019 falt det en dom i Borgarting lagmannsrett: Tidligere stipendiat i biologi, Roya Sabetrasekh, saksøkte Universitetet i Oslo (UiO) etter at hun oppdaget at hennes upubliserte vitenskapelige arbeid var brukt i en patentsøknad fra det svenske firmaet Ascendia AB uten hennes medviten. Tingretten dømte i UiOs favør og Sabetrasekh anket til Borgarting lagmannsrett. Også lagmannsretten dømte i favør av UiO, og forrige uke ble det klart at Sabetrasekh anker saken videre til Høyesterett. Men når man leser dommen fra lagmannsretten, ser man at dette ikke er en dom som gjør at UiO kan sprette champagneflasken, tvert imot. UiOs seier er av økonomisk art og Sabetrasekhs seier er av moralsk art: Dommen slår fast at Sabetrasekh er medoppfinner, at veileder har handlet sterkt kritikkverdig, og at UiO har sviktet i behandlingen av Sabetrasekh.
Sabetrasekh varslet UiO, ved daværende direktør Gunn Elin Bjørneboe, om at hun mente at hennes veileder hadde vært medvirkende til en patent på hennes materiale uten hennes viten om dette. Direktøren spurte den aktuelle veilederen om Sabetrasekh hadde rett, og fikk til svar at det hadde hun ikke. Dermed konkluderte direktøren med at det ikke hadde forekommet noe kritikkverdig på Det odontologiske fakultet. Sabetrasekh ble ikke spurt om sin versjon, og en nøytral tredjepart ble ikke spurt om å vurdere saken.
Sabetrasekhs varsel var ett av mange som er kommet hva gjelder forhold på Det odontologiske fakultet. I tillegg til varsler har Riksrevisjonen vært inne og skrevet en krass rapport om Odontologisk fakultet. De viser at det er opptil flere professorer som har brukt vitenskapelig arbeid fra UiO i sine private sidegjøremål uten å melde dette til UiO. Gitt dette er det desto mer oppsiktsvekkende at UiO ikke har tatt Sabetrasekh sitt varsel på alvor.
I desember 2014 sendte NRK Brennpunkt en episode om Sabetrasekh og odontologi-professorenes sidegjøremål, «Patentjegerne». Her intervjues Sabetrasekhs veileder og hennes biveileder. De sa at de ikke visste noe om patentsøknaden annet enn at det var en prosess i gang, og at Sabetrasekh overhodet ikke kan anses som medoppfinner. Dette uttalte de også i tingretten i 2018. Etter den tid har det kommet dokumentasjon – som det fremgår av dommen i lagmannsretten – på at dette er feil: I en e-postkorrespondanse mellom veileder og Ascendia AB, med biveileder på kopi, fremkommer det at veileder visste at det ble arbeidet med en patentsøknad og at veileder bisto i vurderingen av søknaden. Dersom UiO hadde foretatt en grundig gransking da Sabetrasekh varslet, ville de antagelig ha oppdaget dette, og saken hadde ikke trengt å komme til rettssystemet.
Hvordan skal man sørge for at etiske prinsipper og normer blir etterfulgt? Studier viser at det på tross av retningslinjer foregår høy grad av uredelighet i forskning (se for eksempel rapporten Research Integrity in Norway). Problemet ligger ikke i selve retningslinjene, men i at det er lite som gjøres når disse blir brutt.
Tvisten mellom Sabetrasekh og UiO er et soleklart eksempel på hvor galt det kan gå når man står midt oppi et system som ikke makter å ta grep for å få bukt med alvorlig ukultur. Saken minner om Davids kamp mot Goliat. Saken er uvanlig i den forstand at den har havnet i domstolene, men den er dessverre ikke uvanlig i den forstand at den er unik. Det er maktasymmetri i akademia, noe som gjør den svake part særdeles sårbar fordi hun tar en stor økonomisk og personlig risiko ved å ta opp kampen mot maktmisbruk. Det betimelige spørsmålet er om akademia, i dette tilfelle UiO, vil gjøre det som trengs for at «David» til slutt vinner.
Uredelighet og ukultur ved Odontologisk fakultet er blitt godt belyst og dokumentert både av Riksrevisjonen, Sabetrasekhs dom i Borgarting lagmannsrett og «Patentjegerne». Dette gir UiO den nødvendige dokumentasjonen de trenger for å rydde opp i ukulturen. Vi kan ikke leve med et universitet hvor det er fritt frem for professorer «å utnytte faglig kunnskap og autoritet for å vinne faglige/personlige fordeler på bekostning av andre eller utnyttes til å krenke eller undertrykke andre» (hentet fra UiOs etiske retningslinjer for veiledere).
Man bør følge etiske retningslinjer fordi det sikrer et godt omdømme og god forskning, men dette er ikke den viktigste grunnen. Det mest grunnleggende for enhver praksis er at man skal ha respekt for enkeltindividet. Opplysningsfilosofen Kant sa det tydelig: Man skal alltid behandle ens medmenneske som et mål i seg selv og ikke kun som et middel. Dette innebærer blant annet at det er uetisk å manipulere andre mennesker, og at det er uetisk å lyve og stjele. Det er nettopp dette, respekt for individet, som har vært med å motivere alt fra FNs menneskerettighetsdeklarasjon, Vancouver-erklæringen, forskningsetikkloven, helseforskningsloven og så videre.
Å handle på tvers av dette prinsippet innebærer at man ikke respekterer sitt medmenneske som en som er verdig respekt. Å se gjennom fingrene på maktmisbruk og løgn er ensbetydende med å utnytte et annet menneske. Det er dette som har skjedd i Sabetrasekhs tilfelle, og hun er trolig ikke den eneste som har opplevd alvorlig maktmisbruk i akademia. UiO har selvsagt rett til å forsvare seg, men det vil stå respekt av UiO som institusjon hvis de basert på dommen i Borgarting lagmannsrett, uansett om dommens blir rettskraftig eller ikke, tar grep og forbedrer seg slik at enhver person tilknyttet universitetet – studenter, midlertidig ansatte og permanent ansatte – blir behandlet med respekt. David vant mot Goliat, ikke fordi han hadde materielt utstyr, men fordi han hadde det rette på sin side. La oss håpe at Sabetrasekhs sak kan være eksemplet som gjør at David vinner mot Goliat også i norsk akademia.