Mange reagerer sterkt på at Trond Giske igjen stiller til styreverv i Trøndelag Arbeiderparti drøyt to år etter varslingssakene som gjorde at han måtte trekke seg som nestleder i partiet. Giske-saken har vært en enorm belastning for alle involverte, og kommer til å fortsette å skape dype konflikter i partiet og offentligheten frem til følgende spørsmål blir avklart: Hvilken standard skal ligge til grunn for å vurdere om, og eventuelt når, Giske kan komme tilbake i toppverv?
Da Arbeiderpartiet mottok en rekke varsler om Trond Giske ved årsskiftet 2017/2018, manglet partiet et tydelig regelverk mot seksuell trakassering og hadde ingen retningslinjer om sanksjoner. Derfor prøvde partileder Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng å etablere en standard for å vurdere både uakseptabel adferd og passende straff. Basert på mange velmente råd, valgte de å vurdere Trond Giskes overtramp som et spørsmål om politisk tillit. Tanken var at tillit er politikkens sentrale valuta, og at Arbeiderpartiet er avhengig av at velgerne kan stole på at de folkevalgte ikke misbruker sin maktposisjon. I prinsippet er dette ingen dårlig tanke, men i realiteten har det ført til en åpen strid om hvem som får bestemme hvorvidt Trond Giske fortjener ny tillit og hvilke hensyn som veier tyngst.
Med tanke på det høye konfliktnivået rundt metoo fra starten, burde partiledelsen kanskje forutsett at dette kunne skje. Giske-saken ble umiddelbart dratt inn i den samfunnsomfattende definisjonskampen om hva som kan regnes som seksuell trakassering, og Arbeiderpartiet mistet kontroll over saken.
Vi har analysert konflikten rundt Giske-saken og mediedekningen de siste to årene, og kommer i dag ut med boken Giskesaken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet. Vår vurdering er at den tilsynelatende mangelen på faste standarder gjør det umulig å avslutte saken og komme videre. Men det finnes faktisk en slik standard: loven. Likestillings- og diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven gjelder også i organisasjoner, og skal følges. Likestillings- og diskrimineringslovens paragraf 13 definerer seksuell trakassering som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller plagsom. Listen over hvilke følelser handlingen må vekke for å kalles seksuell trakassering, ble inkludert i lovverket fra 2018 for å gjøre den lettere å vurdere objektivt. Forarbeidene til loven legger i tillegg vekt på omstendighetene trakasseringen foregår i, og regner ujevne maktrelasjoner som en skjerpende faktor.
Lovverket er reflektert i Arbeiderpartiets retningslinjer, og det meste tyder på at Støre og Stenseng la det til grunn i vurderingen av anklagene mot Trond Giske. I offentligheten har de imidlertid aktivt omgått henvisninger til gjeldende lovverk for å unngå en rettsliggjøring av prosessen. Alternativet de landet på – å vurdere saken som et spørsmål om politisk tillit –åpnet for at folkedomstolen får bestemme, basert på svært lite informasjon om hva Giske er anklaget for å ha gjort.
Politisk tillit fungerer dårlig som målestokk for å vurdere trakasseringsanklager. Det er ikke først og fremst Arbeiderpartiet som er skadelidende i Giske-saken, men de som er blitt utsatt for seksuell trakassering. Det er heller ikke bare partiet som tar skade av at problemet får fortsette; det går ut over demokratiet og likestillingen i samfunnet. Ledere i organisasjoner og arbeidsgivere har plikt til å påse at lovverket følges, punktum.
Når man legger lovverket til grunn, er det flere brikker som flytter seg i Giske-saken. Arbeidstagere og tillitsvalgte er lovpålagt under arbeidsmiljølovens paragraf 2-3 (d) å melde fra til overordnede så snart de blir kjent med at det forekommer trakassering på arbeidsplassen. Det vil si at Hadia Tajik hadde brutt loven dersom hun ikke hadde bidratt til å videreformidle anklagene mot Trond Giske til partiledelsen. Det er mye å kreve av en politiker, som attpåtil er jurist, å bryte loven for å unngå å skade en politisk motstander. For at arbeidsmiljøloven skal få noen kraft i kampen mot seksuell og annen trakassering i politikken, må det bli illegitimt å anklage folk for maktspill når de sier ifra. Maktkamp er en helt naturlig del av politikken, mens trakassering er ulovlig.
Tillit kan derimot være en god målestokk for å vurdere sanksjoner mot den som er funnet skyldig i å trakassere, for dette er ikke regulert av loven og er opp til arbeidsgiver å bestemme. Et spørsmål som sjelden er blitt stilt i Giske-saken, er hva man skal ha tillit til. I boken Det jeg skulle sagt. Håndbok mot seksuell trakassering gir Anja Sletteland og Hannah Helseth noen pekepinner. I de fleste mindre grove tilfeller av seksuell trakassering er det ikke nødvendig med sterke sanksjoner: Mye kan løses ved at trakassøren sier unnskyld og slutter med den plagsomme oppførselen.
Behovet for sterkere sanksjoner oppstår når personens adferd er systematisk, når man ikke kan stole på at vedkommende vil forandre seg, og når man mistenker at han eller hun vil hevne seg på sine anklagere. I slike tilfeller må personen fratas maktposisjoner for å forhindre at han eller hun gjør enda større skade. Det finnes ingen fasit på hvor lenge slike sanksjoner bør vare; det er et spørsmål om tillit til at personen faktisk har endret oppførsel.
Hvorvidt Trond Giske fortjener politisk tillit, er et annet, men viktig spørsmål i denne sammenhengen. Fra saken sprakk i desember 2017, har Giske tatt seg retten til å omdefinere anklagene, unndra seg partiets sanksjoner og forsøke å bestemme hva mediene får lov til å skrive om saken. Denne oppførselen kan oppsummeres med opphavet til begrepet privilegium (privus lex), som betyr egen lov. Partiet og befolkningens tillit til Giske bør dermed vurderes ut ifra hans vilje og evne til å forandre seg på dette området også.
Å bli anklaget for seksuell trakassering bør ikke være noen politisk «dødsdom» så lenge man tar ansvar for hva man har gjort galt. Foreløpig har vi sett lite til dette hos Trond Giske, men det trenger ikke bety at det er for sent. Hvis han ønsker ny politisk tillit, må han gjøre en skikkelig innsats for å fortjene det.
Debatten rundt Giske-saken byr på viktige innsikter om hvorfor det er så vanskelig å håndtere trakasseringssaker i politikken, som bør anerkjennes i den videre samtalen om metoo. I dag er det så stigmatiserende å bli anklaget for seksuell trakassering at det er vanskelig å ta imot en anklage og lære av sine feil. Dette stigmaet må bekjempes, så seksuelle overtramp kan håndteres på samme måte som andre kritikkverdige forhold.
Her burde det ligge et grunnlag for felles interesser mellom de som forsvarer den anklagedes rettigheter, og de som forsvarer de utsatte. Det er fortsatt svært risikabelt å varsle om uønsket seksuell oppmerksomhet, fordi slike anklager ofte møtes med bagatellisering, latterliggjøring og i verste fall represalier. Om seksuell trakassering blir en «normal» problemstilling, blir det lettere å både varsle og å akseptere at man har gjort noe galt.
Det neste, store spørsmålet i metoo-debatten er derfor hva som skal til for å komme dit.