I dag vil få skjønne hva økonomisk beredskap er, men i etterkrigstidens totalforsvar, et omfattende planleggingssystem for bruk av alle samfunnets ressurser i møte med den totale krig, var dette på mange måter kjernen. Sivil støtte til den militære sektoren var viktig, og den økonomiske beredskapen skulle bygge bro mellom de to samfunnssektorer: Hvordan skulle landets samlede ressurser bidra til å opprettholde militær slagkraft i tilfelle krig? Hvordan skulle befolkningen sikres tilgang på mat, brensel og beskyttelsesutstyr? Hvordan skulle landet omstilles til krigsproduksjon?
Den sivile delen av totalforsvaret besto av flere elementer, men den økonomiske beredskapen var sentral i lys av sin overordnede og brede orientering. Den omfattet planlegging for tilgang på og bruk av mat og nødvendighetsvarer, drivstoff, transport, arbeidskraft og produksjonsberedskap, herunder helse- og legemidler.
Der Handelsdepartementet tidlig i sosialøkonomenes æra var tiltenkt rollen som overdepartement i Ap-strateg Erik Brofoss’ hånd, var dets underliggende direktorat, Direktoratet for økonomisk forsvarsberedskap (DØF), en klar parallell for totalforsvaret. Da DØF ble opprettet i 1949, ble det tiltenkt et overordnet planleggingsansvar, og Brofoss håndplukket Ole Colbjørnsen, Ap-planøkonomideologen med tilnavnet «Ola Tiltak», som dets leder.
DØF fikk nok ikke den posisjonen det var tiltenkt. Direktoratet skulle ha planleggings- og samordningsansvar for områder tilhørende vidt forskjellige samfunnssektorer; i den norske sentraladministrasjonsmodellen var dermed hovedansvaret lagt til ulike departementer. Det krevde en sterk posisjon i sentralforvaltningen. Men Handelsdepartementet, som direktoratet lå under, mistet posisjonen som overdepartement til Finansdepartementet i 1954 da Brofoss ble sentralbanksjef. Utover 1950-tallet forsvant også rasjoneringssystemet og de sterkeste statlige styringsambisjonene. I 1970 ble DØF slått sammen med Sivilforsvaret og ble til Direktoratet for sivilt beredskap (DSB). Dette innebar at «økonomisk forsvarsberedskap» forsvant som egen institusjon, og at DØFs virke ble underlagt Justisdepartementet – knapt noe løft for den økonomiske beredskapen. Og selvfølgelig: ved inngangen av 1990-tallet sto landet oppe i en ny sikkerhetspolitisk situasjon som skulle få sine konsekvenser.
Jeg vil også trekke frem en annen faktor: Mot slutten av 1970-tallet var sosialøkonomenes hegemoni i ferd med å ta slutt. Norsk planleggingsoptimisme fikk sitt banesår. På 1980-tallet – dereguleringenes tiår – tok reformeringen av den norske staten til. Tiden var over for sektorovergripende planleggingsinstitusjoner, og departementene var i større grad forventet å ta ansvar for egne fagområder. Når mål- og resultatstyring ble sentralt, er det kanskje ikke annet å vente enn at beredskap – sjelden en kjernevirksomhet og ofte forbundet med heft og unødvendige utgifter i det løpende arbeidet – blir nedprioritert.
Som samlebegrep ga «økonomisk beredskap» mening i den norske etterkrigsstaten, hvor økonomien var et hele, og sosialøkonomien de riktige brillene. Men denne hegemoniske måten å anskueliggjøre samfunnet på, svekket seg. Det er trolig en grunn til at folk ikke skjønner hva økonomisk beredskap er. Satt på spissen «eksisterer ikke» den økonomiske beredskapen lenger – den er redusert til elementene den besto av: matvareberedskap, helsemiddelberedskap, drivstoffberedskap etc. Noen av disse, som produksjonsberedskap og arbeidskraftberedskap, fremsto også inntil nylig som tilhørende en forgangen tid.
Koronakrisen har imidlertid gjenopplivet den økonomiske beredskapen. Helsemessig beredskapsmangel på utstyr som beskyttelsesmasker og lignende har vært synlig – til tross for at en pandemi har vært ansett som det mest sannsynlige utfallet i DSBs krisescenarioer. Produksjonsberedskapen, eksempelvis at meieriene i en krig skulle gå fra melkeproduksjon til å produsere livsviktig helsemateriell som infusjonsvæske, ble lagt ned på 1990-tallet. Nå er man prisgitt åpne markeder og det private næringslivs initiativ. Matlagrene meldes å være parate, men så sent som i 2019 avviste regjeringen i statsbudsjettet å gjenopprette beredskapslager av korn fordi det ikke var «realistisk» at forsyningslinjene ville avsperres. Begrunnelsen viser ikke bare mangel på historisk perspektiv, men også hvordan budsjetthensyn kan trumfe beredskapen. Til og med arbeidskraftberedskapen er igjen aktuell med økonomisk stillstand og høye ledighetstall, hvor det har vært diskutert å anvende studenter og permitterte ansatte i jordbruket.
Den økonomiske beredskapen levde selvfølgelig også før korona-krisen, selv om den var oppsplittet i sine elementer. Men kanskje er det behov for en mer helhetlig tilnærming. I dag sitter Næringsdepartementet med mye av ansvaret for den gamle økonomiske beredskapen, mens andre fagdepartement har ansvar for deler av området. DSB gjør sitt, men er underlagt Justisdepartementet som siden 1990-tallet hatt samordningsansvar for den sivile beredskapen, men neppe med tyngde på økonomisk beredskap. Det er nok vanskeligere å få til satsinger og gjennomslag for økonomisk beredskap når ansvaret i liten grad er samordnet eller prioritert, og det er lettere at potensielt nødvendige tiltak – som beredskapslager av korn – kan forsvinne på grunn av kortsiktige budsjettiltak.
I diskusjonene som vil komme om den norske beredskapen i kjølvannet av korona-krisen, kan det kanskje være hensiktsmessig å skue hen til det gamle totalforsvarets organiseringsformer. Erfaringene fra DØFs skjebne viser imidlertid at et eget organ for den økonomiske beredskapen fordrer en sterk stilling i statsadministrasjonen inkludert nødvendige verktøy. Kanskje har vi også behov for både en Brofoss og en Ola Tiltak.