Vil vi falle tilbake til gamle handlingsmønstre når koronapandemien en gang er over? Eller vil vi bruke koronakrisen til lærdom og som et springbrett til endring av verdier, holdninger og praksis?
Koronapandemien berører hele verden. Men forskjellige land reagerer på ulikt vis og igangsetter ulike tiltak for å stoppe spredning av koronaviruset. Dette gjenspeiler i stor grad de forskjellige landenes styresmakter, og de ulike tiltakenes effektivitet gjenspeiler også innbyggernes tiltro til styresmaktene. Men måten befolkningen reagerer på og håndterer koronakrisen gjenspeiler også kulturmønstre.
Turgåing og trangen til tilstedeværelse «i naturen» utgjør sentrale elementer i den norske kulturen. Turgåing i nærmiljøet har sjelden oppnådd mer popularitet enn under koronakrisen. Som følge av nedstengningen av landet har dessuten turgåing oppnådd popularitet blant samfunns- og aldersgrupper som tidligere viste liten interesse for denne aktiviteten. Men det eksisterer en iboende kulturell forestilling at den naturen som vi verdsetter høyest, eksisterer utenfor horisonten av våre hverdagsopplevelser i byen. I Oslo-regionen utgjør marka og fjordlandskapet en forhøyet kulturell posisjon, og støtten til vern av disse naturområdene er utbredt i befolkningen. Heldigvis. Dessverre blir bynaturen ofte tatt for gitt og fjerning av trær og busker i offentlig regi, privathager og boligsameier blir for ofte sett på som uproblematisk. Sosial adferd og holdninger til natur påvirker bynaturens vilkår. Bynaturen mangler den samme graden av vern som naturen som omkranser hovedstaden vår har.
I mange europeiske land som er hardt rammet av koronapandemien, er befolkningstallene store, folk bor trangere, og i land med mange historiske byer, slik som i Italia, er gatene ofte trange. Forutsetningene for å holde avstand er derfor dårlige. I tillegg til å ha et sterkt statsapparat og velferdssystem, gjør tilgang til nærnatur, åpne plasser og ubebygde landskap Norge bedre rustet til å håndtere krisen. Men i Oslo er bynaturen dessverre under et stadig sterkere press fra arealendringer og oppstykking av naturområder, spesielt som følge av boligbygging.
På nasjonal skala utgjør Oslo et unntak. Befolkningsveksten og fruktbarhetsraten øker, det bygges tettere og høyere. Oslos fortetning skjer i et rasende tempo og uten historisk sidestykke nasjonalt. I hovedstaden begynner plass å bli et knapphetsgode.
Vi befinner oss midt i en krise av både nasjonal og global betydning. Men gjentagende epidemier og pandemier har vært en del av historien. I fremtidens byplanlegging kan det være nyttig å skue bakover i tid for å se hvordan bygninger og byområder ble planlagt med tanke på å begrense epidemier, for å fremme helse og overkomme sosiale utfordringer. Gjennom historien har osloborgere ofte bodd trangt og med langt flere familiemedlemmer under samme tak enn det som er tilfellet i dag. Men planting av vegetasjon og avstand mellom bygninger har også utgjort viktige virkemidler i Oslos byplanlegging, beredskap og transformasjon. For eksempel ble Ullevål sykehus, med sine mange adskilte bygninger, utformet med tanke på å bekjempe epidemier i 1887. Den foreslåtte nedleggelsen av Ullevål sykehus og samlokaliseringen med Rikshospitalet er en lite fornuftig strategi med tanke på epedemibekjempelse i fremtiden.
Da de første drabantbyene ble utformet på 1950-tallet, ble grøntområder, vegetasjon og avstand mellom bygningene ansett som viktige virkemidler for å motarbeide sosiale problemer og tilrettelegge for bedre helse for Oslo-beboere som tidligere bodde under trange og fattige kår i bykjernen. Samtidens eskalerende klimautfordringer er reflektert i byplanleggingen og har medført at dagens politikere og byplanleggere tenker annerledes om byutforming. Befolkningsvekst – og ikke minst den forventede tilveksten til byen – har i tillegg medført en tydelig omstilling i byplanleggingen i dette årtusenet. Det er viktig å innse at det finnes tydelige begrensninger på hvor mye Oslo bør fortettes.
I de senere årene har bystyret åpnet opp for en fortettingspolitikk uten sidestykke. På europeisk skala er Oslo en av de raskest voksende byene, og en av byene hvor det bygges i størst skala satt opp mot innbyggertallet. Samtidig utgjør Oslo-regionen det området i landet med størst biologisk- og artsmangfold. Nærmere 80 prosent av landets arter er blitt registrert i Oslo-regionen. Oslo har dessuten flest registrerte rødlistede arter. Det er nettopp områdene i bykjernen og indre Oslofjord, altså områdene hvor arealendringer som følge av fortetning er store, som har størst biologisk mangfold. Oslos innbyggere har derfor et spesielt ansvar for å ivareta bynaturen. Dette inkluderer ikke bare kommunale grøntområder og ubebygde områder. Også privatpersoners og boligsameiers hageområder utgjør viktige områder i å skape et godt grunnlag både for biologisk mangfold og beboernes trivsel.
De senere årenes byplanlegging i Oslo, med fokus på grønne transportalternativer, utviding av kollektivtransporttilbudet og anleggelse av sykkelveier, viser at det sittende bystyret tar klimautfordringene vi står overfor seriøst. Dette er i hovedsak positivt, men har dessverre medført at andre hensyn til dels blir tilsidesatt, deriblant hensyn til biologisk mangfold, dyreliv, estetikk og mangfold i byutformingen, samt innbyggernes trivsel og helse. Selv om anleggelse av sykkelstier i utgangspunktet er et positivt bidrag for å bekjempe miljø- og klimautfordringer, kan det neppe forsvares fra et miljøperspektiv at trær hugges ned for å gi plass til sykkelstier. Heller ikke riving av villabebyggelse for å konstruere blokkbebyggelse ved de utpekte knutepunktsområdene, kan forsvares i et miljøperspektiv. Eller hva med den manglende støtten til å anlegge en stor park i tettbebygde Nydalen?
Koronakrisen kan gi oss en gylden mulighet til å bremse opp og gi oss tid til å skape en ny kurs for byutviklingen som i større grad ivaretar flere hensyn enn klimahensynet. Vi trenger en mer helhetlig og nøye gjennomtenkt byutvikling som sidestiller og integrerer klimatiltak med andre åpenbare utfordringer som natur- og biodiversitet, kulturelt mangfold, byidentitet, estetikk, trivsel og helse.
Variasjon og mangfold utgjør kjernen til å oppnå bærekraft i byutformingen. Oslos byplanlegging bør i mye større forstand fokusere på integrering av ulike typer mangfold. I de siste årene har naturmangfold fått mer oppmerksomhet og Oslo kommune har vedtatt en strategi for å bevare det. Anleggelse av insekthotell, bikuber, dyrking av grønnsaker på takterrasser, slåttemarker og blomsterenger for pollinerende insekter og gjenåpning av bekker er eksempler på positive tiltak i offentlig-privat samarbeid som har potensial til å komme naturmangfold og trivsel til gode. Men med en slik storstilt utbygging og fortetting, som osloborgere har vært vitne på denne siden av årtusenskiftet, setter jeg et spørsmålstegn ved hvorvidt slike velmenende tiltak kan veie opp mot oppstykkingen og nedbyggingen av naturområder.
I kombinasjon med markedsliberalismens sterke drivkrefter, utbyggeres makt og arkitektenes manglende oppfinnsomhet og vedvarende nervøsitet på å inkorporere estetikk og dekorasjon i nybygg, blir Oslo i økende grad omgjort til en grå, karakterløs, og til dels trist by av asfalt og tette, mørke kassebygninger. Innblandet med høye, uoriginale maktsymboler av kultur- og næringslivsbygg, skapes det en større avstand mellom by og natur som vanskeliggjør osloborgernes opplevelse av byen i en større kontekst, nemlig det unike skog- og fjordlandskapet den er en del av.
For å skape en bærekraftig byutvikling i Oslo, må vi sette mye større fokus på en helhetlig tenkning omkring natur- og kulturmangfold. Byplanleggingen må tilrettelegge for en allsidig bruk av bynatur og bymiljøer for så mange som mulig. Osloborgere er i økende grad en sammensatt befolkning, både sosialt og kulturelt, og byens innbyggere bruker byen og dens naturområder på ulike måter. Forskning viser at samfunnsgrupper med innvandrerbakgrunn har betydelig lavere deltagelse i friluftslivsaktiviteter enn majoritetsbefolkningen. Bevaring og økt tilgang til grøntområder i bysentrum er derfor viktige argumenter for å fremme helse, trivsel og inkludering. Og for osloborgere som benytter seg aktivt av naturressursene i nærheten av byen, foregår hverdagslivet stort sett i bykjernen.
Dette er nok noe mange kjenner ekstra på nå under koronapandemien. Uten Frognerparken som min nærmeste nabo, hadde det vært vanskelig å holde motet oppe i denne ekstraordinære tiden. Men ikke alle byens innbyggere har tilgang til slike store grøntområder. Derfor er det viktig at vi i så stor grad som mulig bevarer og restaurerer byens gjenværende grøntområder og vegetasjon. En viss grad av fortetning kan trolig ikke unngås i Oslo, men det må skje innenfor rammer som også ivaretar langt flere hensyn enn det som er tilfellet i dagens byplanlegging.