Kronikk

Politikken er vekket til live igjen

Vi trenger en regjering med handlekraften til Stoltenberg I og ideene til den grønne bevegelsen.

For en fyr som ble politisk bevisst først under Jens Stoltenbergs andre regjering, var det interessant å lese historien her i Morgenbladet om hans første regjering – den som rett etter tusenårsskiftet fikk gjennomført flere dyptgripende politiske reformer på sine atten måneder enn den jevne regjering får gjort på flere år.

Det var som å lese svært fjern politisk historie. Det var helt utrolig. Her hadde vi en regjering som gjorde noe. En regjering som så flere tiår frem i tid, leste forskning og offentlige utredninger og satte politiske ideer ut i livet før den visste om de ble godt mottatt eller ikke. Jeg trodde den typen handlekraft døde med Gerhardsen, men så fantes den altså også her i vår tid, på denne siden av årtusenskiftet.

Mange av løsningene til Stoltenbergs første regjering har jeg ikke sansen for, men det var herlig befriende å lese om den politiske viljen fra den regjeringen. Den står i sterk kontrast til den politiske apatien, og den tregheten, som preger de store styringspartiene i dag.

Selv er jeg med i et politisk parti som vil noe, og som når muligheten byr seg – hittil først og fremst i lokalpolitikken i storbyene – faktisk gjennomfører. Det er sånn den neste store styringsbevegelsen må være: grønn, modig og handlekraftig. Enten så må de gamle partiene vende om og ta til seg dette, eller så må de byttes ut med ungt og friskt blod.

Historien om Miljøpartiet De Grønne i Oslo er annerledes fra historien om Stoltenbergs første regjering, ved at sykkelveiene og klimakuttene i hovedstaden faktisk har vært veldig populære, mens momsreformen og helseforetakene ikke var det. Miljøpartiet har vist at det er mulig å bli gjenvalgt på radikal politikk. Men den mest nødvendige og radikale klimapolitikken er ikke nødvendigvis populær, og det kan ikke stoppe oss fra å gjennomføre den, hverken lokalt eller nasjonalt.

Skal vi holde temperaturstigningen under to grader, for ikke å snakke om halvannen grad, er vi nødt til å gjennomføre politikk verden aldri har sett maken til. Og det raskt. Stoltenberg så en eldrebølge i det fjerne, men handlet likevel raskt. Nå ser vi en klimakrise i det nære, og må handle enda raskere. Det vi trenger nå, er en regjering med handlekraften til Stoltenbergs første regjering og ideene til den grønne bevegelsen. Vi trenger en regjering som ser på gradestokken med den samme mildt paniske årvåkenheten som dagens regjering ser på smittekurvene.

Den konservative regjeringen har under pandemien vist seg å være handlekraftig, men bare reaktivt. Vi har ikke råd til å alltid skulle oppleve en krise før vi avverger den neste. Når vi for alvor rammes av klimakrisen, så er det for sent å gjennomgå rutinene våre, sette ned et utvalg og skrive en ny beredskapsplan. Vi får ikke en ny sjanse.

Den norske politikken har ligget død i mange år, begravet i apati og treghet, før den i mars brått ble vekket til live igjen av et virus fra et marked i Kina. Nå må vi bruke den krisen vi er inne i, til å omstarte økonomien, la klima- og miljøtenkning gjennomsyre all videre politikk og gjennomføre reformer som vi alle vet at er strengt nødvendige, men som kanskje er upopulære i starten.

Denne typen vilje ligger tydeligvis latent i den norske politikken, det viser både historien om Stoltenbergs første regjering og regjeringen Solbergs påtvungne handlekraft den siste måneden. Politikken er vekket til live igjen. Det er helt avgjørende at vi holder den våken, også etter at alt tilsynelatende blir normalt og vi kan gi hverandre klemmer igjen. For verden er ikke normal før vi overvinner klimakrisen.

Mer fra Kronikk